Oversatt og kodet for Internet av Mathias Bismo, jan. 1999
Det russiske sosialdemokratiet har allerede gjentatte ganger uttalt at at det russiske arbeiderpartiets nærmeste politiske oppgave er å styrte autokraiet og innføre politisk frihet. Dette uttalte forløperne til det russiske sosialdemokratiet, medlemmene i gruppen Arbeidets Frigjøring, for over 15 år siden; dette uttalte for to og et halvt år siden også de representantene for de russiske sosialdemokratiske organisasjonene som våren 1898 grunnla Russlands Sosialdemokratiske Arbeiderparti. Men på tross av denne gjentagelsen kommer nå nok en gang spørsmålet om de russiske sosialdemokraters oppgaver opp. Mange representanter for vår bevegelse uttrykker tvil om at den uttalte løsningen på spørsmålet er riktig. Man sier økonomiske kampen skal ha første prioritet, man skyver proletariatets politiske oppgaver i bakgrunnen, innskrenker og begrenser denne oppgaven og påstår tom. at å snakke om å bygge et selvstendig arbeiderparti i Russland bare er å gjenta det andre har sagt, at arbeiderne bare bør føre økonomisk kamp og overlate politisk kamp til intellektuelle i samarbeid med de liberale. Denne siste forkynnelsen av en ny trosbekjennelse (det beryktede "Credo") går rett og slett ut på at det russiske proletariatet er umyndig og at det sosialdemokratiske programmet bør forkastes. Rabotjaja Mysl har (særlig i sitt spesialbilag) uttalt ting med i all hovedsak samme innhold. Det russiske sosialdemokratiet går gjennom en periode med vakling, en periode med tvil, som ender opp i selvfornektelse. På den ene siden løsriver man arbeiderbevegelsen fra sosialismen: man hjelper arbeiderne med å føre økonomisk kamp, men man forklarer dem ikke i det hele tatt de sosialistiske mål og de politiske oppgaver for bevegelsen i sin helhet, eller man gjør det i utilstrekkelig grad. På den annen side løsrives sosialismen fra arbeiderbevegelsen: de russiske sosialistene begynner igjen å snakke om at de intellektuelle må føre kampen mot regjeringen utelukkende med egne krefter, ettersom arbeiderne utelukkende begrenser seg til økonomisk kamp.
Tre forskjellige omstendigheter har etter vår mening beredt grunnen for disse beklagelige foreteelsene. For det første begrenset de russiske sosialidemokratene seg i begynnelsen virksomheten sin utelukkende til propagandaarbeid i sirkler. Når vi gikk over til masseagitasjon, klarte vi ikke alltid å unngå å ende opp ved den andre ytterligheten. For det andre måtte vi i starten av vår virksomhet ofte forsvare vår eksistensberettigelse i kamp med Narodnaja Volja-tilhengerne, som med "politikk" mente en virksomhet løsrevet fra arbeiderklassen, og som utelukkende innskrenket politikken til konspiratorisk kamp. Sosialdemokratene forkastet en slik politikk, men henfalt til en annen ytterlighet; de skjøv politikken overhodet i bakgrunnen. For det tredje drev sosialdemokratene sin virksomhet adskilt i små lokale arbeidersirkler, og ga derfor for liten oppmerksomhet til nødvendigheten av å organisere et revolusjonært parti som forente de lokale gruppene sin virksomhet og åpnet for å organisere det revolusjonære arbeidet på rett måte. At arbeidet i all hovedsak var fragmentert, hang nok sammen med at den økonomiske kampen var den dominerende.
Alle de nevnte omstendighetene førte til at den ene siden av bevegelsen fikk for mye oppmerksomhet. Den "økonomiske" retningen (så sant man her kan snakke om en "retning") førte til forsøk på å opphøye denne innskrenketheten til en særskilt teori, til forsøk på å i dette formål utnyttet bernsteinismen som nylig var kommet på mote, den moderne "kritikken av Marx", som fremmer gamle borgerlige ideer under et nytt banner. Nettopp disse forsøkene skapte en fare for at båndene mellom den russiske arbeiderbevegelsen og det russiske sosialdemokratiet som den politiske frihetens forkjempere, skulle svekkes. Vår bevegelses mest påtrengende oppgave er å styrke disse båndene.
Sosialdemokratiet er arbeiderbevegelsens forening med sosialismen, dets oppgave er ikke passivt å tjene arbeiderklassen på hvert enkeltområde, men å representere den samlede bevegelsens interesser, å vise denne bevegelsen sitt mål og sine politiske oppgaver, å slå vakt om dens politiske og ideologiske selvstendighet. Løsrevet fra sosialdemokratiet forvitrer arbeiderbevegelsen og beveger seg uunngåelig i borgerlig retning: om arbeiderklassen kun fører økonomisk kamp, mister den sin politiske selvstendighet, blir et haleheng til andre partier og bryter parolen om at "arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk". I alle land har arbeiderbevegelsen og sosialismen eksistert adskilt fra hverandre og gått ulike veier - og i alle landene førte denne isolasjonen til at sosialismen og arbeiderbevegelsen ble svekket; i alle land har først sosialismens forening med arbeiderbevegelsen skapt en trygg plattform for begge. Men i alle land har denne foreningen av sosialismen og arbeiderklassen vokst frem historisk, på sitt særegne sett, avhengig av de lokale forholdene og tidsforholdene. I Russland har foreningen mellom sosialismen og arbeiderbevegelsen lenge blitt forkynt teoretisk, men i praksis holder denne foreningen på å utarbeides først nå. Denne prosessen er meget hard, og det er derfor ikke spesielt rart at den ledsages av vakling og tvil.
Hvilke lærdommer gi det forgangne oss?
Hele den russiske sosialismens historie har ført til at kampen mot selvherskerregimet og erobringen av politisk frihet har blitt sosialismens mest påtrengende oppgave; vår bevegelse har så å si konsentrert seg med kamp mot selvherskerregimet. På den annen side har historien vist at de mest fremstående representantene for de arbeidende klassene i Russland i langt større grad er løsrevet fra marxistisk tenking enn det som er tilfellet i andre land, og at den russiske revolusjonære bevegelsen på denne grunnen er dømt til kraftløshet. Av dette fremgår det av seg selv hvilken oppgave det russiske sosialdemokratiet er kallet til å virkeliggjøre: å innplante sosialistiske ideer og politisk bevissthet i proletariatets masse og organisere et revolusjonært parti som uløselig er forbundet med den spontane arbeiderbevegelsen. Mye har blitt gjort med denne hensikten av det russiske sosialdemokratiet, men ennå står mye igjen. I og med bevegelsens vekst, blir sosialdemokratiets virkeområde mer omfattende, arbeidet mer allsidig, en større del av bevegelsens deltagere konsentrerer kreftene sine om å gjennomføre de forskjellige deloppgavene som kommer av propagandaens og agitasjonens daglige behov. Dette er helt naturlig og uunngåelig, men det gjør oppmerksomhet mot at aktivitetens deloppgaver og enkle kampformer ikke opphøyes til et mål i seg selv, at ikke dagskampen opphøyes til det hovedsaklige og eneste arbeidet, nødvendig.
Vår fremste og grunnleggende politiske oppgave, er å fremme arbeiderklassens utvikling og politiske organisering. Enhver som skyver denne oppgaven i bakgrunnen og ikke underordner alle deloppgaver og enkelte kampformer under den, er inne på en gal vei, og skader bevegelsen alvorlig. Men denne oppgaven skyves for det første vekk av dem som oppfordrer revolusjonære til å bekjempe regjeringen ved hjelp av konspirative grupper som er idolert fra arbeiderklassen, og for det andre av dem som innskrenker den politiske propagandanens, agitasjonens og organisasjonens innhold og slagkraft, av dem som ser det mulig og ønskelig å bare tilby arbeiderne "politikk" bare i spesielle øyeblikk av sine liv, bare ved høytidelige tilfeller, av dem som er villige til å bytte ut den politiske bekjempelsen av selvherskermakten med krav om enkelte innrømmelser fra selvherskermakten og i alt for liten grad bryr seg med å høyne disse kravene i forhold til enkelte innrømmelser til en systematisk og hårdnakket kamp mot selvherskerdømmet fra det revolusjonære arbeiderpartiets side.
"Organiser dere!" gjentar avisen Rabotjaja Mysl på alle måter overfor arbeiderne; det samme gjør alle tilhengere av den "økonomiske" retningen. Selvsagt slutter vi oss også til denne apellen, men legger samtidig uvilkårlig til: organiser dere ikke bare i selskap for innbyrdes hjelp, streikekasser og arbeidersirkler, men organiser dere også som et politisk parti, organiser dere for besluttsom kamp mot selvherskermaktens regjering og hele det kapitalistiske samfunnet. Uten en slik organisasjon, kan ikke proletariatet heve seg opp til bevisst kamp, uten en slik organisasjon er arbeiderbevegelsen dømt til maktesløshet. Bare ved hjelp av kasser, studiesirkler og selskap for innbyrdes hjelp, kommer arbeiderklassen aldri til å kunne utføre den politiske oppgaven som hviler på den: å befri seg selv og hele det russiske folk fra økonomisk og politisk trelldom. Ikke en eneste klasse i historien har kommet til amkten uten å frembringe egne politiske ledere, egne avanserte representanter som har kunnet organisere hele bevegelsen og lede den. Den russiske arbeiderklassen har allerede vist at den kan frembringe slike personer: de russiske arbeidernes brede og omfattende kamp de siste fem-seks årene har vist hvilken mengde revolusjonære krefter arbeiderklassen rommer; at regjeringens verste forfølgelser ikke minker, men øker antallet arbeidere som strever etter sosialisme, politisk bevissthet og politisk kamp. Våre kameraters kongress i 1898 stilte oppgaven korrekt opp og gjentok ikke andres ord, ga ikke ensidig uttrykk for entusiasme hos "intellektuelle"... Vi må besluttsomt sette i gang med å løse disse oppgavene og sette spørsmålet om partiets program, organisasjon og taktikk på dagsorden. Vi har allerede uttrykt vår mening om vårt programs grunnsetninger og har naturligvis ikke plass til å utvikle disse i detalj her. Vi kommer til å tilegne organisasjonsspørsmålet en rekke artikler i kommende nummer. Dette er ett av våre aller såreste punkter. I dette henseende ligger vi langt etter tidligere deltagere i den russiske revolusjonære bevegelsen. Vi må åpent erkjenne denne svakheten og innrette våre krefter på å organisere vårt arbeid mer hemmelig, på å føre en systematisk propaganda for arbeidsmetodene, for måtene å lure gendarmene og unngår politiets feller. Vi må utdanne folk som ikke bare tilegner sine ledige kvelder, men hele sitt lif, til revolusjonen; vi må bygge opp en organisasjon som er stor nok til å kunne gjennomføre en strikt arbeidsfordeling mellom de forskjellige områdene av vårt arbeid. Hva spørsmålene om taktikk til slutt handler om, skal vi innskrenke oss til følgende: sosialdemokratiet binder ikke sine hender, innskrenker ikke sin virksomhet til en på forhånd uttenkt plan eller metode for den politiske kampen; det anerkjenner alle kampformer, så fremt de passer til partiet for hånden liggende krefter og gir mulighet til å oppnå de største resultatene under de gitte forhold. Om det finnes et sterkt organisert parti, kan en enkelt streik forvandles til en politisk demonstrasjon, til en politisk seier over regjeringen. Om det finnes et sterkt organisert parti, kan et opprør på et enkelt sted utvikles til en seiersrik revolusjon. Vi må huske at kampen mot regjeringen for enkeltkrav og enkelte innrømmelser kun er et spill for galleriet, kun små forbedringer, mens den avgjørende treffningen enda gjenstår. Foran oss ligger fiendens festning i hele sin styrke, og fra den overøses vi med kuler, som river bort våre beste kjempere. Vi må innta den festningen, og vi kommer til å erobre den, om vi forener alle det fremvoksende proletariatets krefter med alle russiske revolusjonære krefter i ett parti, som drar til seg alt som er dugende og ærlig i Russland. Først da vil den russiske arbeiderrevolusjonære Pjotr Aleksejevs store profetiske ord til å oppfylles: "Millionene av arbeidere kommer til å løfte sin senete neve, og despotismens åk som beskyttes av soldatenes bajonetter, skal knuses i småbiter!"
Sist oppdatert 14.2.99