Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Zvezda nr. 2, 28. desember 1910. Signert: V. Ilyin. Norsk utgave i Marx - Engels - Marxisme, Oslo 1977, s. 189-192.
"Vår lære," sa Engels med henblikk på seg selv og sin berømte venn, "er ikke et dogme, men en ledetråd til handling." Denne klassiske setningen understreker bemerkelsesverdig sterkt og uttrykksfullt den siden ved marxismen som svært ofte blir oversett. Og når vi overser den, gjør vi marxismen til noe ensidig, vanskapt og livløst, vi berøver marxismen dens levende sjel, vi undergraver dens bærende teoretiske grunnlag - dialektikken, den lære at den historiske utvikling er altomfattende og motsetningsrik, vi kutter av dens sammenheng med epokens bestemte, praktiske oppgaver, som kan forandre seg med hver ny vending i historien.
Og nettopp i vår tid kan en blant dem som interesserer seg for marxismens skjebne i Russland, særlig ofte møte folk som overser nettopp denne siden ved marxismen. Imidlertid er det jo klart for alle og enhver at i de siste år har Russland gjennomlevd omveltninger så brå at de uvanlig fort og uvanlig voldsomt har forandret situasjonen, den sosiale og politiske situasjonen, som nærmest og mest direkte bestemmer betinngelsene, og følgelig også målene, for handling. Jeg sikter selvsagt ikke til de almene og grunnleggende mål, som ikke forandrer seg med vendinngene i historien så lenge det grunnleggende forhold mellom klassene ikke forandrer seg. Det er helt innlysende at denne almene tendensen i den økonomiske (og ikke bare den økonomiske) utviklingen i Russland ikke har forandret seg i de, la oss si, siste seks år, like lite som det grunnleggende forhold mellom de forskjellige klasser i det russiske sammfunn har forandret seg.
Men oppgavene for den nærmeste og direkte handling har forandret seg meget sterkt i denne tiden, på samme måte som den konkrete sosiale og politiske situasjon har forandret seg, - og følgelig måtte snart den ene, snart den andre side ved marxismen komme i forgrunnen, all den stund den er en levende lære.
For å klargjøre denne tanken vil vi kaste et blikk på den forandringen som har funnet sted i den konkrete sosiale og politiske situasjon i de siste seks år. Vi ser straks at denne perioden faller i to treårsperioder: den ene endte omkring sommeren 1907, og den andre sommeren 1910. Den første treårsperioden er fra et rent teoretisk synspunkt preget av hurtige forandringer i grunntrekkene i statssystemet i Russland, forløpet av disse forandringene var meget ujevnt, og svingningsamplityden i begge retninger meget stor. Det sosiale og økonomiske grunnlag for disse forandringene i "overbygningen" var aktivitet av alle klasser i det russiske samfunn på de forskjelligste områder (aktivitet innenfor og utenfor dumaen, pressen, foreninger, møter osv.), så åpen, imponerende og i slik massemålestokk som ikke forekommer ofte i historien.
Den andre treårsperioden derimot utmerket seg - vi gjentar at vi her begrenser oss til et rent teoretisk "sosiologisk" synspunkt - ved en utvikling som var så langsom at den nesten var jamgod med stagnasjon. Ingen merkbare endringer i statssystemet. Ingen eller nesten ingen åpne og forskjelligartede klasseaksjoner på de fleste av de "arenaer" hvor disse aksjonene utfoldet seg i den foregående perioden.
Likheten mellom de to periodene består i at denne utviklingen i Russsland i begge perioder vedble å være den samme kapitalistiske evolusjon som før. Motsetningen mellom denne økonomiske evolusjon og eksistensen av en rekke feudale middelalderlige institusjoner besto som før og ble ikke mildnet, men snarere skjerpet ved at disse eller hine institusjoner antok en delvis borgerlig karakter.
Forskjellen mellom de to periodene består i at det som sto i forgrunnen på den historiske scenen i den første av disse periodene, nettopp er spørsmålet om hvilken form resultatet av de førnevnte hurtige og ujevne forandringene vil ta. Innholdet i disse forandringene kunne ikke være annet enn borgerlig på grunn av den kapitalistiske karakter av Russslands utvikling, men det fins borgerskap og borgerskap. Det mellomstore og storborgerskapet, som bekjente seg til en mer eller mindre moderat liberalisme, var på grunn av sin klassemessige stilling redd for radikale forandringer og strevde etter å opprettholde store rester av de gamle institusjonene både i agrarsystemet og i den politiske "overbygningen". Småborgerskapet på landsbygda, som er flettet sammen med de bøndene som lever "av sine henders arbeid", måtte kjempe for borgerlige reformer av en annen art, reformer som ville gi mye mindre plass for all slags middelalderlige levninger. Lønnsarbeiderne, i den utstrekning som de hadde en bevisst forestilling om det som foregikk omkring dem, måtte utarbeide for seg selv en bestemt holdning overfor dette sammenstøtet mellom to forskjellige tendenser, som begge forble innenfor rammen av den borgerlige ordning, men som bestemte helt forskjellige former for den, et helt forskjellig tempo i dens utvikling, et forskjellig omfang av dens progressive innflytelse. På denne måten er det ikke en tilfeldighet, men en nødvendighet at den siste treårsperioden har brakt de spørsmål i marxismen som en pleier å kalle de taktiske spørsmål, i forgrunnen. Ingenting er mer feilaktig enn den mening at stridighetene og meningsdivergensene omkring disse spørsmål var stridigheter mellom "intellektuelle", at de var en "strid om innflytelsen på det umodne proletariat", at de var et uttrykk for "intelligensens tilpasning til proletariatet", som de forskjellige slags vekhi-ister mener. Tvert imot var det nettopp det at denne klassen var blitt moden, som gjorde at den ikke kunne stille seg likegyldig til sammenstøtet mellom de to forskjellige tendenser i hele den borgerlige utvikling i Russland, og denne klasses ideologer kunne ikke unngå å gi teoretiske formuleringer som (direkte eller indirekte, i direkte eller omvendt gjenspeiling) svarte til disse forskjellige tendenser.
I den siste treårsperioden sto konflikten mellom de forskjellige tendenser i den borgerlige utvikling i Russland ikke på dagsordenen fordi begge disse tendenser ble knust av de "erkereaksjonære", tvunget tillbake, drevet innad og midlertidig kvalt. De middelalderlige erkereaksjonære besatte ikke bare forgrunnen, men de fylte de bredeste lag av det borgerlige samfunn med Vekhi-stemninger, med en ånd av motløshet og faneflukt. Det var ikke konflikten mellom to metoder for å reformere den gamle ordning som viste seg på overflaten, men et tap av troen på reformer av enhver art, en ånd av "saktmodighet" og "anger", en mani for antisosiale lærer, en tendens til mystisisme osv.
Og denne forbløffende hurtige forandringen var hverken tilfeldig eller et resultat av "ytre" påtrykk alene. Den foregående perioden hadde rusket så grundig opp i de lag av befolkningen som gjennom generasjoner og århundrer hadde stått utenfor og vært fremmede for politiske spørsmål, at en "omvurdering av alle verdier", et nytt studium av de grunnleggende problemer, en ny interesse for teorien, for begynnelsesgrunnene, for studiet av de elementære spørsmål oppsto naturlig og uunngåelig. De millioner som plutselig var våknet av sin lange søvn og plutselig ble stilt overfor ytterst viktige problemer, kunne ikke holde seg lenge på dette plan, kunne ikke klare seg uten en hvilepause, uten en tilbakevenden til de elementære spørsmål, uten en ny læretid som kunne hjelpe dem til å "fordøye" de enestående rike lærdommene og gjøre det mulig for uten sammenlikning bredere masser å marsjere framover på nytt, men nå mye fastere, mer bevisst, med større sikkerhet og målbevissthet.
Dialektikken i den historiske utvikling var slik at i den første perioden var det oppnåelsen av øyeblikkelige reformer på alle områder av landets liv som sto på dagsordenen, mens det som sto på dagsordenen i den annen periode, var studiet av erfaringen, bredere lags tilegnelse av denne erfaringen, dens gjennombrudd, om en så kan uttrykke seg, til undergrunnen, til de tilbakeliggende rekker av de forskjellige klasser.
Nettopp fordi marxismen ikke er et livløst dogme, ikke en avsluttet, ferdig, uforanderlig lære, men en levende ledetråd til handling, nettopp derfor måtte den gjenspeile den forbausende brå forandringen i samfunnsslivets forhold. En gjenspeiling av forandringen var en dyptgående oppløsning og uenighet, all slags vakling, kort sagt en meget alvorlig indre krise i marxismen. Nødvendigheten av å gjøre energisk motstand mot denne oppløsningen, å føre en besluttsom og hardnakket kamp for marxismens grunnsetninger ble atter satt på dagsordenen. I den foregående perioden hadde overmåte brede lag av de klasser som ikke kan komme forbi marxismen når de skal formulere sine mål, tilegnet seg marxismen i en ytterst ensidig og forvansket form, idet de hadde lært utenat visse "slagord", visse svar på taktiske spørsmål, uten å ha forstått de marxistiske kriterier på disse svar. "Omvurderingen av alle verdier" på de forskjellige områder av samfunnslivet førte til en "revisjon" av marxismens mest abstrakte og generelle filosofiske grunnsetninger. Innflytelsen av den borgerlige filosofi i dens mangfoldige idealistiske avskygninger kom til uttrykk i den machistiske farsotten blant marxistene. Gjentakelsen av "paroler" som var lært utenat, men som ikke var forstått og ikke gjennnomtenkt, førte til en vid utbredelse av tomt frasemakeri, som i praksis gikk ut på fullstendig umarxistiske, småborgerlige strømninger, som åpen eller skamfull "otsovisme" eller anerkjennelse av "otsovismen" som en "legitim avskygning" av marxismen.
På den annen side trengte vekhi-ismens ånd, fanefluktens ånd, som hadde grepet de bredeste lag av borgerskapet, også inn i den strømningen som søker å bringe den marxistiske teori og praksis inn på "moderate og anstendige" baner. Det eneste som her var igjen av marxismen, var fraseologien som ble brukt til å forkle betraktningene om "hierarki"", "hegemoni" osv., betraktninger som var fullstendig gjennomsyret av liberalismens ånd.
Å undersøke dissc argumentene kan selvsagt ikke være oppgaven for denne artikkelen. Det er tilstrekkelig å peke på dem for å illustrere det som er påpekt ovenfor om dybden av marxismens nåværende krise og om dens sammenheng med hele den økonomiske og sosiale situasjon i den nåværende periode. De spørsmålene som denne krisen har reist, kan ikke feies til side. Ingenting er mer skadelig eller prinsippløst enn forsøkene på å komme fra dem ved hjelp av fraser. Ingenting er viktigere enn å samle alle marxister som har innsett krisens dyptgående karakter og nødvendigheten av å kjempe mot den, til forsvar for marxismens teoretiske grunnlag og dens grunnsetninger, som blir forvrengt fra diametralt motsatte sider gjennom utbredelsen av den borgerlige innflytelse til marxismens forskjellige "medløpere".
De foregående tre år hadde vakt brede lag som i mange tilfelle for første gang begynner å skaffe seg skikkelig kjennskap til marxismen, til bevisst deltakelse i samfunnslivet. Den borgerlige pressen skaper langt flere villfarelser om dette enn noensinne før, og sprer dem videre ut. Under disse forhold er oppløsningen blant marxistene særlig farlig. Derfor er det å forstå årsakene til at denne oppløsningen er uunngåelig i denne tiden, og å samle seg til konsekvent kamp mot denne oppløsningen i ordets mest direkte og nøyaktige mening dagens oppgave for marxistene.
Sist oppdatert 12. august 2007
[email protected]