Teksten er med venlig tilladelse kopieret fra Rolf Vorhaugs Marxistisk Arkiv.
Kodet for Internet av Jørn Andersen, 6 jul 2000.
Hovedsaken i Marx' lære er klargjøringen av proletaritets verdenshistoriske rolle som skaper av det sosialistiske samfunn. Har utviklingen av hendingene i verden bekreftet denne læren etter at den ble utviklet av Marx?
Marx la den fram for første gang i 1844. Allerede "Det kommunistiske manifest" av Marx og Engels som kom ut i 1848, gir en helstøpt, systematisk, hittil- uovertruffet framstilling av denne læren. Verdenshistorien etter den tid deler seg tydelig i tre hovedperioder: 1) fra revolusjonen i 1848 til Pariskommunen (1871), 2) fra Pariskommunen til den russiske revolusjon (1905), 3) etter den russiske revolusjon.
La oss se hvordan det har gått med Marx' lære i hver av disse periodene.
I begynnelsen av den første perioden er Marx' lære slett ikke den herskende. Den er bare en av de overmåte tallrike fraksjoner eller strømninger i sosialismen. De dominerende former for sosialisme er slike som i hovedsaken er beslektet med vår narodnikbevegelse: manglende forståelse av det materialistiske grunnlaget for den historiske bevegelse, manglende evne til klart å se hvilken rolle og betydning hver enkelt klasse har i det kapitalistiske samfunn, tilsløring av. den borgerlige karakter av de demokratiske forandringene med forskjellige, kvasi-sosialistiske fraser om «folket», «rettferdigheten», «retten» osv.
Revolusjonen i 1848 retter et dødbringende slag mot alle disse høyrøstede, brokete, pralende former for sosialisme fra før Marx' tid. Revolusjonen åpenbarer i alle land de forskjellige samfunnsklasser i aksjon. Nedskytingen av arbeiderne i Paris, som det republikanske borgerskapet organiserte i junidagene i 1848, ga det endelige bevis på at bare proletariatet er sosialistisk i sin karakter. Det liberale borgerskapet frykter selvstendigheten til denne klassen hundre ganger mer enn hvilken som helst reaksjon. Den feige liberalismen kryper for reaksjonen. Bøndene slår seg til ro med avskaffelsen av feudalismens rester, går over på ordenens side, vakler bare av og til mellom arbeiderdemokratiet og den borgerlige liberalisme. Alle lærer om ikke-klassemessig sosialisme og ikke-klassemessig politikk viser seg å være tomt prat.
Pariskommunen (1871) avslutter denne utviklingen av den borgerlige samfunnsomformingen. Bare proletariatets heltemot sikrer konsolideringen av republikken, dvs. den form for statsoppbygning hvor klasseforholdene trer fram i mest utilhyllet form.
I alle andre europeiske land fører en mer forvirret og mindre avsluttet utvikling til det samme borgerlige samfunn. Ved slutten av den første perioden (1848-1871), den stormfulle revolusjonsperioden, er den førmarxistiske sosialismen døende. Det oppstår selvstendige proletariske partier: Den første internasjonale (1864-1872) og det tyske sosialdemokratiske parti.
Den andre perioden (1872-1904) skiller seg fra den første ved sin «fredelige» karakter, ved at det ikke forekommer revolusjoner. Vesten har gjort seg ferdig med de borgerlige revolusjonene. Østen er ennå ikke moden for dem.
Vesten trer inn i en periode med «fredelige» forberedelser til en kommende omveltningsepoke. Overalt oppstår det sosialistiske partier som er proletariske i sitt grunnlag, som lærer seg å utnytte den borgerlige parlamentarisme, å skape sin egen dagspresse, sine opplysningsorganisasjoner, sine fagforeninger, sine samvirkelag. Marx' lære vinner full seier og - vokser i bredden. Langsomt, men urokkelig pågår prosessen med samling og organisering av proletariatets krefter og deres forberedelse til de kommende kamper.
Historiens dialektikk er slik at marxismens teoretiske seier tvinger dens fiender til å forkle seg som marxister. Den gjennområtne liberalismen prøver å blåse liv i seg selv som sosialistisk opportunisme. De fortolker perioden med forberedelse til store kamper som oppgivelse av disse kampene. Bedringen av slavenes vilkår for kamp mot lønnsslaveriet forklarer de som om slavene skulle ha solgt sin rett til frihet for en kopperslant. De forkynner feigt «sosial fred» (dvs. fred med slaveeiersystemet), oppgivelse av klassekampen osv. De har svært mange tilhengere blant de sosialistiske parlamentarikerne, forskjellige byråkrater i arbeiderbevegelsen og «sympatiserende» intellektuelle.
Oppportunistene var ikke ferdige med å skryte av den «sosiale freden» og av at det ikke er nødvendig med revolusjoner når en har «demokrati», da det åpnet seg en ny kilde til de veldigste verdensomveltninger i Asia. Den russiske revolusjon ble fulgt av den tyrkiske, den persiske og kinesiske. Vi lever nå nettopp i en tid med slike stormer og deres «tilbakevirkning» på Europa. Hvordan det enn kommer til å gå med den store kinesiske republikken, som forskjellige «siviliserte» hyener nå flekker tenner mot - så er det ingen makt i verden som kan gjenopprette det gamle livegenskapssystemet i Asia eller tilintetgjøre den heroiske demokratiske ånd hos folkemassene i de asiatiske eller halvasiatiske land.
Noen mennesker som ikke er tilstrekkelig oppmerksom på betingelsene for forberedelse og utvikling av massekampen, er blitt brakt til fortvilelse og anarkisme av den lange utsettelsen med den avgjørende kampen mot kapitalismen i Europa. Vi ser nå hvor kortsynt og feig den anarkistiske fortvilelsen er.
Det at Asias 800 millioner er kommet med i kampen for de samme idealer som Europa, er ingen grunn til fortvilelse, men til mot og fortrøstning.
De asiatiske revolusjonene har vist oss den samme karakterløshet og usselhet hos liberalismen, den samme enorme betydning av de demokratiske massers selvstendighet, den samme tydelige avgrensning mellom proletariatet og all slags borgerskap. Den som etter erfaringene både fra Europa og Asia taler om ikke-klassemessig politikk og ikke-klassemessig sosialisme, han er simpelthen verd å bli satt i et bur og vist fram som en annen australsk kenguru.
Etter Asia har også Europa tatt til å røre på seg - om ikke på asiatisk vis. Den «fredelige» perioden 1872-1904 er ugjenkallelig forbi. Dyrtiden og trustenes åk er en uhørt skjerping i den økonomiske kamp. noe som til og med har rusket opp de engelske arbeiderne, som er mest demoralisert av liberalisme. Vi ser hvordan det brygger opp til en politisk krise til og med i det mest «steinharde» borger- og junkerstyrte landet, Tyskland. Den ville opprustningen og imperialismens politikk skaper en «sosial fred» i Europa som mest av alt likner en kruttønne. Og oppløsningen i alle borgerlige partier og proletariatets modning skrider uavbrutt framover.
Etter marxismens oppståen har hver av de tre store epokene i verdenshistorien bekreftet den på nytt og brakt den nye triumfer. Men en enda større triumf kommer marxismen som proletariatets lære til å vinne i den kommende historiske epoke.
Sist oppdatert
30 / 09 / 2000
[email protected]