Når det gjelder innholdet i hans egne syn, har Trotski greid å si så lite som mulig i den nye avisa si. Put Pravdi (nr. 37) har alt kommentert den kjensgjerninga at Trotski ikke har sagt ett ord, verken om spørsmålet om "undergrunnen" eller om slagordet om å arbeide for et legalt parti, osv.
Det er blant annet derfor vi sier at når det blir gjort forsøk på å sette i gang en atskilt organisasjon som ikke skal ha noen ideologisk og politisk profil, så er det den verste forma for fraksjonsvirksomhet.
Sjøl om Trotski har latt være å legge fram synspunkta sine åpent, viser ganske mange avsnitt i avisa hans hva slags tanker han har prøvd å smugle inn.
I den aller første lederartikkelen i det første nummeret av avisa hans, leser vi følgende:
"Det før-revolusjonære sosialdemokratiske partiet i landet vårt var et arbeiderparti bare i tanker og mål. I virkeligheten var det en organisasjon for de marxistiske intellektuelle, som leda den våknende arbeiderklassen." (5).
Dette er den gamle liberale og likvidasjonistiske melodien, som i virkeligheten er forspillet til å avvise partiet. Den bygger på ei forvrenging av historiske kjensgjerninger. Streikene i 1895-96 hadde alt gitt opphav til en massebevegelse i arbeiderklassen, som både i tanker og organisering var knytta til den sosialdemokratiske rørsla. Og i disse streikene, i denne økonomiske og ikke-økonomiske agitasjonen, var det "de intellektuelle som leda arbeiderklassen"!?
Eller ta disse nøyaktige statistiske opplysningene om politiske lovovertredelser i tida 1901-03 sammenlikna med perioden før.
Yrke til deltakere i frigjøringsbevegelsen som blei stilt for retten for politiske lovovertredelser (i prosent):
| Periode | 1884-90 | 1901-03 |
| Jordbruk | 7,1 | 9,0 |
| Industri og handel | 15,1 | 46,1 |
| Frie yrker og studenter | 53,3 | 28,7 |
| Ikke noe bestemt yrke eller uten yrke | 19,9 | 8,0 |
Vi ser at i åttiåra, da det ennå ikke fantes noe sosialdemokratisk parti i Russland og da rørsla var "narodnik", var det de intellektuelle som dominerte. De utgjorde mer enn halvparten av deltakerne.
Men bildet blei fullstendig endra i åra 1901-03, da det alt fantes et sosialdemokratisk parti, og da den gamle Iskra[1] dreiv arbeidet sitt. Nå var de intellektuelle et mindretall blant deltakerne i rørsla, arbeiderne ("industri og handel") var mange flere enn de intellektuelle, og arbeiderne og bøndene til sammen utgjorde mer enn halvparten av det hele.
Det var nettopp i sammenstøtet mellom strømninger innafor den marxistiske rørsla at den småborgerlige intellektualistiske fløyen i sosialdemokratiet gjorde seg bemerka, og det begynte med økonomismen (1895-1903) og fortsatte med mensjevismen (1903-1908) og likvidasjonismen (1908-1914). Trotski gjentar likvidasjonist-bakvaskinga mot partiet og er redd for å nevne historia med tjue års strid mellom strømninger i partiet.
Her er et eksempel til.
"I den holdninga det har tatt til parlamentarismen har det russiske sosialdemokratiet gått gjennom de samme tre stadiene ... (som i andre land) ... først 'boikottisme' ... så godtaking i prinsippet av parlamentarisk taktikk, men ... (det storarta 'men', det 'men' som Sjtsjedrin omsatte slik: ørene vokser aldri høyere enn panna, aldri! [2]) ... bare med agitasjon for øye ... og til slutt, å sette fram fra dumatalerstolen ... aktuelle krav ... " (Nr. 1, s. 34)
Dette er også ei likvidasjonistisk forvrenging av historia. Skillet mellom det andre og det tredje stadiet blei dikta opp for å smugle inn et forsvar for reformisme og opportunisme. Boikottismen som et stadium i "den holdninga sosialdemokratiet har tatt til parlamentarismen" fantes aldri, verken i Europa (der anarkismen har eksistert og fortsatt eksisterer) eller i Russland, der boikotten av Bulygin-dumaen [3] for eksempel, bare gjaldt en bestemt institusjon, aldri blei knytta til parlamentarismen og blei avla av det særmerkte innholdet i kampen mellom liberalismen og marxismen om å fortsette stormangrepet. Trotski hvisker ikke et ord om den måten som denne striden virka på konflikten mellom de to strømningene i marxismen!
Når en tar for seg historia, må en forklare konkrete spørsmål og klasserøttene til de ulike strømningene. Alle som vil gjøre et marxistisk studium av striden mellom klassene og strømningene i spørsmålet om å delta i Bulygin-dumaen, kommer til å se røttene til den liberale arbeiderpolitikken i den. Men Trotski "tar for seg" historia bare for å gå utenom konkrete spørsmål og for å finne på noe som gir rett til, eller ser ut til å gi rett til, opportunistene av i dag!
"I virkeligheten bruker alle strømninger," skriver han, "de samme metodene i kamp og organisering." "Skrika om den liberale faren i vår arbeiderbevegelse er rett og slett et grovt og sekterisk vrengebilde av virkeligheten." (Nr. 1, s. 5 og 35)
Dette er et svært klart og svært innstendig forsvar for likvidatorene. Men vi vil ta oss den friheten å gjengi i det minste ei lita kjensgjerning, en av de aller siste. Trotski bare slår om seg med ord; vi vil gjerne at arbeiderne sjøl skal tenke over kjensgjerningene.
Det er ei kjensgjerning at Severnaja Rabotsjaja Gazeta for den 13. mars skreiv dette:
"I stedet for å legge vekt på den avgrensa og konkrete oppgava som arbeiderklassen står overfor, dvs. å tvinge dumaen til å forkaste lovforslaget (om pressa) blir det foreslått en vag vending om å slåss for de 'uavkorta slagorda', og samtidig blir den illegale pressa annonsert vidt og breitt, noe som bare kan føre til at den kampen arbeiderne fører for den legale pressa si avtar. "
Dette er et klart, nøyaktig og dokumentarisk forsvar for likvidasjonistpolitikken og en kritikk av Pravdapolitikken. Vel, vil noen lesekyndig person påstå at begge strømningene bruker "samme metoder for kamp og organisering" i dette spørsmålet? Vil noen lesekyndig person si at likvidatorene ikke følger en liberal arbeiderpolitikk i dette spørsmålet, at den liberale trusselen mot arbeiderbevegelsen bare er fri fantasi?
Grunnen til at Trotski unngår kjensgjerninger og konkrete henvisninger, er at de tilbakeviser alle de sinte utbrudda og svulstige frasene hans uten nåde. Det er sjølsagt svært lett å stille seg opp og si "et grovt og sekterisk vrengebilde". Eller å legge til en enda mer sviende og svulstig vending, som "frigjøring fra konservativ fraksjonsvirksomhet".
Men er ikke dette svært så billig? Er ikke dette våpenet lånt fra arsenalet fra den tida da Trotski poserte i all sin glans foran forsamlinger av gymnasiaster?
Ikke desto mindre vil de "framskredne arbeiderne" som Trotski er så sint på, gjerne få fortalt greit og rett fram: Er du for eller er du ikke for den "metoden for kamp og organisering" som er uttrykt bestemt i den vurderinga av ei bestemt politisk kampanje som er gjengitt her? Om du er for, da følger du en liberal arbeiderpolitikk og sviker marxismen og partiet. Å snakke om "fred" eller om "enhet" med en slik politikk vil si det samme som å narre seg sjøl og andre.
Om ikke, så si det da rett ut. Fraser kommer ikke til å forbløffe, tilfredsstille eller skremme arbeiderne av i dag.
Forresten er den politikken som likvidatorene går inn for i det avsnittet som blei gjengitt tidligere, tåpelig til og med sett fra det liberale synspunktet, for avsnittet om et lovforslag i dumaen avhenger av "zemstvooktobrister" [4] av samme slag som Bennigsen, og han har alt vist hvor han står i komiteen.
***
De gamle deltakerne i den marxistiske rørsla i Russland kjenner Trotski svært godt, og det er ikke noe behov for å drøfte han til beste for dem. Men den yngre generasjonen av arbeidere kjenner han ikke, og derfor er det nødvendig å drøfte han, for han er typisk for alle de fem gruppene i utlandet, som i virkeligheten også vakler mellom likvidatorene og partiet.
I det gamle Iskras (1901-03) dager blei disse vinglepavene, som flagra fra økonomistene til Iskratilhengerne og tilbake igjen, kalt "Tusjinovendekapper" (det navnet som blei satt på de mennene som gikk over fra den ene leiren til den andre i de vanskelige tidene for gamle Rus) [5]
Når vi snakker om likvidasjonismen, snakker vi om ei bestemt ideologisk strømning som vokste fram i løpet av mange år, som stammer fra mensjevismen og økonomismen i den tjueårige historia til marxismen og er forbundet med politikken og ideologien til en bestemt klasse - det liberale borgerskapet.
Det eneste grunnlaget "Tusjino-vendekappene" har for å hevde at de står over gruppene, er at de "låner" ideene fra ei gruppe den ene dagen og fra ei anna den neste. Trotski var en glødende Iskra-tilhenger i 1901-03, og Rjazanov skildra rolla hans på kongressen i 1903 [6] som "klubba til Lenin". Ved slutten av 1903 var Trotski glødende mensjevik, dvs. han deserterte fra oss til økonomistene. Han sa "det ligger en avgrunn mellom den gamle og den nye Iskra". I 1904-05 forlot han mensjevikene og inntok ei vaklende stilling, og samarbeidde nå med Martinov (økonomisten) og kunngjorde nå den latterlige venstre"permanent revolusjon"-teorien sin. I 1906-07 nærma han seg bolsjevikene, og våren 1907 kunngjorde han at han var enig med Rosa Luxemburg.
I oppløsningsperioden gikk han til høyre igjen etter lang "fraksjonsløs" vakling, og i august 1912 gikk han i blokk med likvidatorene. Nå har han forlatt dem igjen, sjøl om han gjentar de loslitte ideene deres i innhold.
Slike typer er karakteristiske for vrakgodset fra tidligere historiske dannelser, fra den tida da arbeiderklassens massebevegelse i Russland ennå var latent, og da alle grupper hadde "rikelig plass" til å stå fram som strømning, gruppe eller fraksjon, kort sagt, som ei "makt" som forhandla om sammensmelting med andre.
Den yngre generasjonen av arbeidere bør vite nøyaktig hvem de har med å gjøre, når enkeltpersoner står fram for dem med utrulig fordringsfulle krav, helt uvillige til å regne med verken partivedtaka, som har bestemt og slått fast holdninga vår overfor likvidasjonismen helt siden 1908, eller med erfaringene fra arbeiderbevegelsen i Russland i dag, som i virkeligheten har ført til enhet for flertallet på grunnlag av fullstendig anerkjennelse av de før nevnte vedtaka.
1. Iskra(Gnisten)-den første allrussiske illegale marxistiske avisa, grunnlagt av Lenin i 1900. Den spilte ei avgjørende rolle i danninga av det marxistiske partiet, i overvinninga av "økonomismen", i samlinga av de splitta sosialdemokratiske gruppene og i forberedelsene til den andre kongressen til RSDAP (i 1903).
Det var umulig å gi ut ei revolusjonær avis i Russland på grunn av politiforfølgelse. Mens Lenin ennå var i forvisning i Sibir, utarbeidde han i detalj en plan for å gi ut avisa utenlands, og han begynte å sette denne planen ut i livet da forvisningstida hans var slutt i januar 1900.
Det første nummeret av Lenins Iskra kom 11. (24.) desember 1900 i Leipzig. Etter det kom den ut i München, i London (fra april 1902) og i Genève (fra våren 1903).
Redaksjonen i Iskra besto av V.I.Lenin, G.V.Plekhanov, J.O.Martov, P.B.Axelrod, A.N.Potresov og V.I.Sasulitsj. N.K.Krupskaja blei sekretær for redaksjonen våren 1901. Lenin var Iskras virkelige hovedredaktør og leder for virksomheten. Artiklene hans i Iskra tok opp alle de grunnleggende spørsmåla i bygginga av partiet og i proletariatets klassekamp i Russland, og også viktige hendinger på den internasjonale arenaen.
Grupper og avdelinger av RSDAP som støtta Lenins Iskra-linje blei organisert i mange byer i Russland, bl.a. i St. Petersburg og Moskva.
Iskra-organisasjonene blei oppretta av og arbeidde under direkte ledelse av yrkesrevolusjonære som Lenin hadde lært opp (N.E.Bauman, I.V.Babusjkin, S.I.E.Gusev, M.I.Kalinin og andre).
På initiativ fra Lenin og med direkte deltakelse fra ham, strekte Iskra-redaksjonen opp et utkast til partiprogram (offentliggjort i nr. 21) og forberedte den andre kongressen til RSDAP som blei holdt i juli-august 1903.
På den tida hadde de fleste sosialdemokratiske organisasjonene slutta seg til Iskra, godtatt dens taktikk, program og organisasjonsplan og anerkjent den som sitt ledende organ. l en særskilt resolusjon slo den andre kongressen fast at avisa hadde spilt ei særlig viktig rolle i kampen for å skape partiet, og det blei vedtatt at Iskra var hovedorganet til RSDAP.
Den andre kongressen nedsatte en redaksjon som besto av Lenin, Plekhanov og Martov. Stikk i mot vedtaket på kongressen, nekta Martov å sitte i redaksjonen, og numrene 46-51 av Iskra blei redigert av Plekhanov og Lenin. Seinere tok Plekhanov standpunkt for mensjevikene, og krevde at alle de tidligere mensjevikiske redaksjonsmedlemmene som kongressen hadde avvist, skulle bli tatt inn i redaksjonen. Lenin kunne ikke være enig i dette, og 19. oktober (1. november) 1903 trakk han seg ut av redaksjonen for å konsentrere seg om sentralkomiteen i partiet og slå mot de mensjevikiske opportunistene fra denne stillinga. Iskra nr. 52 var redigert av Plekhanov alene. 13. (16.) november 1903 tok Plekhanov på ega hand og på tvers av kongressens vilje de tidligere mensjevik-redaksjonsmedlemmene inn i redaksjonen igjen. Fra og med nr. 52 forvandla mensjevikene Iskra til sitt organ. Fra da av var Lenins bolsjevikiske Iskra, kjent i partiet som den gamle Iskra, erstatta av den mensjevikiske opportunistiske Iskra, den nye Iskra.
2. Det vil si det umulige
3.Bulygin-dumaen - den første dumaen, oppkalt etter den tsaristiske innenriksministeren A.G.Bulygin, som hadde fått i oppdrag å streke opp duma-konstitusjonen. Ifølge dette hadde dumaen ingen lovgivende funksjoner, men kunne bare diskutere bestemte spørsmål i egenskap av et rådgivende organ under tsaren. Bolsjevikene mobiliserte arbeiderne og bøndene til en aktiv boikott av B--- og til å konsentrere all agitasjon om en væpna oppstand, en revolusjonær hær og ei provisorisk revolusjonær regjering, Bolsjevikene brukte boikottkampanjen mot B. til å mobilisere alle revolusjonære krefter, organisere politiske streiker i masseomfang og forberede et væpna opprør. Valga til B. blei ikke holdt, og regjeringa var ikke i stand til å sammenkalle den. Dumaen blei feid vekk av den store revolusjonsflodbølga og den allrussiske politiske oktoberstreiken i 1905.
4.Zemstvo - såkalt lokalt sjølstyre under ledelse av adelen, som blei oppretta i de sentrale guvernementene i Tsar-Russland i 1964. Makta deres var innskrenka til reint lokale økonomiske problem (å bygge sjukehus, veger, drive statistikk, forsikring, osv.). Virksomheten deres blei kontrollert av de lokale guvernørene og innenriksministeren, som kunne oppheve vedtak som ikke passa regjeringa.
5. De vanskelige tidene - et uttrykk brukt i før-revolusjonær historieskriving på perioden med bondekrig og det russiske folkets kamp mot polske og svenske intervensjoner tidlig på sekstenhundretallet.
I 1608 invaderte polske tropper under Pseudo-Dmitri II, en bøddel for den polske landadelen som utga seg som den yngste sønnen til den russiske tsaren Ivan den grusomme, Russland, og nådde utkanten av Moskva. De slo leir i Tusjino, der de danna ei regjering i opposisjon til Moskva-regjeringa. En del russiske adelsmenn og bojarer deserterte den ene leiren etter den andre for å holde seg på den sida som seira. Disse desertørene blei kalt "tusjinske værhaner".
6.Kongressen i 1903 - RSDAPs andre kongress - fant sted mellom 17. juli og 10. august 1903. Første delen av kongressen blei holdt i Brussel, men på grunn av politiforfølgelser blei resten av kongressen flytta til London,
De viktigste sakene på dagsordenen var: Godkjenning av programmet og vedtektene til RSDAP og valg til partiets sentrale organer. Lenin og tilhengerne hans førte en målbevisst kamp mot opportunistene på denne kongressen.
Kongressen vedtok enstemmig (en avholdende) partiprogrammet som strekte opp proletariatets øyeblikkelige oppgaver i den kommende borgerlig-demokratiske revolusjonen (minimumsprograminet) og de oppgavene som sikta på den sosialistiske revolusjonen og opprettinga av proletariatets diktatur (maksimumsprogrammet).
Under diskusjonen av partivedtektene utvikla det seg en skarp diskusjon om prinsippa for partiorganisering.
Lenin og tilhengerne hans tok sikte på å bygge et militant, revolusjonært arbeiderparti og hevda at vedtektene måtte stenge ustabile og vaklende element ute. Martovs formulering av dette gjorde det mulig for enhver, så å si, å kalle seg partimedlem, om han så bare støtta en streik. Martovs forslag blei støtta av anti-iskraittene, "sumpen" (sentrum) og en del av iskraittene og blei vedtatt med knapt flertall. De andre reglene blei stort sett vedtatt slik Lenin foreslo dem.
På kongressen splitta iskraittene seg - noen fulgte Lenin, andre fulgte Martov. Ved valga til sentrale organer vant de revolusjonære sosialdemokratene leda av Lenin flertallet (bolsjinstvo). Opportunistene havna i mindretall (mensjinstvo). Herav navna bolsjeviker og mensjeviker.
Kongressen var av stor betydning for utviklinga av arbeiderbevegelsen i Russland. Den gjorde slutt på "sirkelvesenet" og la grunnlaget for et marxistisk, revolusjonært parti i Russland, Bolsjevikpartiet.
Om RSDAPs andre kongress, Se Lenin, Utvalgte verker bind 3, "Ett skritt fram, to tilbake", Forlaget Oktober, 1977.
Del 4 - Råd fra en forsoner til "de sju" | Innhold | Toppen av siden |
Sist oppdatert
30 / 09 / 2000
[email protected]