Den grundigste utgreiing av dette spørsmålet har Marx gitt i sin «Kritikk av Gotha-programmet»*) (Brev til Bracke av 5. mai 1875, som ikke ble offentliggjort før i 1891, da det ble trykt i «Die Neue Zeit», årgang IX, bd. 1, og utgitt i en russisk særutgave). Den polemiske delen av dette ypperlige verket, som inneholder en kritikk av lassalleismen, har så å si overskygget dets positive del, nemlig: analysen av forbindelsen mellom kommunismens utvikling og statens bortdøen.
Ved en overflatisk sammenlikning mellom Marx' brev til Bracke av 5. mai 1875 og Engels' brev til Bebel av 28. mai 1875, som vi har behandlet ovenfor, kunne en få inntrykk av at Marx var mye mer av en «statstilhengere» enn Engels og at forskjellen mellom de to brevskriveres syn på staten var meget betydelig.
Engels foreslår for Bebel å holde opp med alt pratet om staten, å stryke ordet «stat» helt og holdent i programmet og erstatte det med ordet «fellesskap». Engels hevder til og med at Kommunen ikke lenger var en stat i ordets egentlige betydning. Marx derimot taler til og med om det «framtidige statsvesen i det kommunistiske samfunn», dvs. anerkjenner tilsynelatende statens nødvendighet selv under kommunismen.
Men å oppfatte det slik ville være i bunn og grunn feilaktig. En nøyere undersøkelse viser at Marx' og Engels' syn på staten og dens bortdøen dekker hverandre helt, og det siterte uttrykket av Marx refererer nettopp til denne staten som holder på å dø bort.
Det er klart at det ikke engang kan være tale om å bestemme det nøyaktige øyeblikk for den framtidige «bortdøen», så mye mer som det vitterlig dreier seg om en langvarig prosess. Det tilsynelatende skillet mellom Marx og Engels skyldes den ting at de behandlet forskjellige emner og hadde forskjellige mål for øye. Engels satte seg som oppgave å vise Bebel tydelig, skarpt, i store trekk det fullstendig meningsløse i de gjengse fordommer om staten (som Lassalle delte i ikke liten utstrekning). Marx bare streifet dette spørsmålet i forbigående, da det er et annet spørsmål som interesserer ham, nemlig utviklingen av det kommunistiske samfunn.
Hele Marx' teori er anvendelse av utviklingsteorien - i den mest konsekvente, fullstendige, gjennomtenkte og innholdsrike form - på den moderne kapitalisme. Det er da bare naturlig at Marx også ble stilt overfor problemet om å anvende denne teorien både på kapitalismens forestående sammenbrudd og den framtidige utvikling av den framtidige kommunisme.
På grunnlag av hvilke data kan en da behandle spørsmålet om den framtidige utvikling av den framtidige kommunisme?
På grunnlag av det faktum at den har sitt utspring i kapitalismen, at den historisk utvikler seg av kapitalismen, at den er et resultat av virkningene av en samfunnsmessig kraft som kapitalismen har skapt. Hos Marx fins det ikke spor av forsøk på å dikte i hop utopier, å komme med tomme spådommer om noe som en ikke kan vite. Marx behandler spørsmålet om kommunismen på samme måte som en naturforsker ville behandle f.eks. spørsmålet om utviklingen av en ny biologisk variant, når han visste at den er oppstått slik og slik og modifiserer seg i den og den nøyaktige retning.
Først og fremst feier Marx til side det rotet som Gothaprogrammet bringer inn i spørsmålet om forholdet mellom stat og samfunn. Han skriver:
«. . . Det «nåværende samfunn» er det kapitalistiske samfunn, som består i alle siviliserte land, mer eller mindre fritt for middelalderlevninger, mer eller mindre modifisert av hvert lands særegne historiske utvikling, mer eller mindre utviklet. Den «nåværende stat» derimot, forandrer seg med hver landegrense. Den er en annen i det prøyssisk-tyske rike enn i Sveits, en annen i England enn i De forente stater. «Den nåværende stat» er altså en fiksjon.
Likevel har de ulike stater i de forskjellige siviliserte land, trass i sin brokete mangfoldighet av former, alle den ting felles at de står på det moderne borgerlige samfunns grunn, bare mer eller mindre kapitalistisk utviklet. Derfor har de også visse vesentlige fellestrekk. I denne forstand er det mulig å tale om det nåværende statsvesen», i motsetning til framtiden, når det som er dets røtter i dag, det borgerlige samfunn, vil ha dødd bort.
Spørsmålet blir da: hvilken omdannelse vil statsvesenet gjennomgå i et kommunistisk samfunn? Med andre ord: Hvilke samfunnsmessige funksjoner som er analoge med de nåværende statsfunksjoner vil det der bli tilbake? Dette spørsmålet kan bare besvares vitenskapelig, og en kommer ikke problemet et loppesprang nærmere om en aldri så mange tusen ganger parrer ordet folk med ordet stat . . . »
Etter at Marx på denne måten har gjort narr av alt snakk om «folkestaten», formulerer han spørsmålet og advarer på sett og vis mot å operere på annen måte enn med sikre vitenskapelige data når en skal svare på spørsmålet.
Det første som er blitt fastslått med full nøyaktighet av hele utviklingsteorien, av vitenskapen i det hele - noe som ble glemt av utopistene og blir glemt av nåtidens opportunister som frykter den sosialistiske revolusjon - er at det historisk utvilsomt må være et særskilt stadium eller en særskilt overgangsetappe fra kapitalismen til kommunismen.
30 / 09 / 2000
[email protected]