Jeg vil innstendig tilrå at flere endringer i vår politiske struktur gjøres på denne kongress.
Jeg vil tilkjennegi de synspunkter jeg anser for å være de viktigste.
Først og fremst foreslår jeg at antallet medlemmer av sentralkomitéen økes til noen titall eller til hundre. Jeg tror at vår sentralkomité uten en slik reform vil kunne trues av store farer, i det tilfelle at begivenhetsforløpet ikke blir helt som vi ønser (og et forløp helt som vi ønsker kan vi ikke regne med).
Videre vil jeg foreslå for kongressen at den på visse vilkår gi den statlige plankommisjonens beslutninger lovs status, og i dette henseende til en viss grad og på visse vilkår komme kamerat Trotski i møte.
Hva det første punktet angår, dvs. en økning av antallet medlemmer av sentralkomitéen, så mener jeg dette er nødvendig både for å gi komitéen større autoritet og for at vi skal kunne arbeide på en ordentlig måte med å forbedre apparatet vårt og for å forebygge at konflikter mellom mindre deler av komitéen skal få overdrevet stor betydelse for hele partiets fremtid.
Jeg tror at vårt parti har rett til å kreve 50-100 sentralkomitémedlemmer av arbeiderklassen, og at arbeiderklassen kan frembringe dem uten at dens ressurser presses altfor hardt. En slik reform vil i betydelig grad øke vårt partis stabilitet og lette dets kamp omgitt av fiendtlige stater, en kamp som etter min mening kan komme til og kommer til å skjerpes kraftig i årene som kommer. Jeg tror at vårt partis stabilitet vil styrkes tusenfold gjennom et slikt tiltak.
Lenin
23. desember 1922
Nedtegnet av MV
Fortsettelse av nedtegnelsene
24. desember 1922
Vårt parti er basert på to klasser, og av den grunn er dets ubalanse mulig, og dersom det ikke kan finnes en felles forståelse mellom disse klassene er dets fall uunngåelig. I et slikt tilfelle ville det være nytteløst å iverksette noen tiltak eller i det hele tatt å diskutere balansen i sentralkomitéen vår. I et slikt tilfelle ville ikke noe slags tiltak kunne forhindre en splittelse. Men jeg stoler på at dette er en for fjern fremtid, og et for usannsynlig hendelsesforløp, til at det har noen hensikt å snakke om den.
Jeg tenker på stabilitet som en garantist mot en nært forestående splittelse, og jeg har i det følgende til hensikt å drøfte en rekke av rent personlige overveielser.
Jeg tror at den grunnleggende faktoren hva balansen angår - fra dette ståsted - er slike medlemmer av sentralkomitéen som Stalin og Trotski. Forholdet dem imellom utgjør, etter min oppfatning, brorparten av faren for en splittelse som kan unngås, og hvis unngåelse kan fremmes ved å øke antallet medlemmer av sentralkomitéen til femti eller hundre.
Kamerat Stalin har etter at han ble generalsekretær samlet en enorm makt i sine hender, og jeg er ikke sikker på at han alltid vet å bruke denne makten med tilstrekkelig forsiktighet. På den annen side utmerker kamerat Trotski seg, slik det ble bevist gjennom hans kamp mot sentralkomitéen i forbindelse med spørsmålet om folkekommisariatet for veier og samferdsel, ikke bare ved sine usedvanlige evner - personlig er han, sikkert nok, den mest begavede mann i den nåværende sentralkomité, men også ved sin overdrevne selvtillit og en tilbøyelighet til å være for opptatt av sakers rent administrative side.
Disse kvaliteter ved de to dyktigste ledere av den nåværende sentralkomité kan, ganske utilsiktet, lede til en splittelse; hvis vi ikke iverksetter tiltak for å unngå det, kan en splittelse uventet oppstå.
Jeg vil ikke gi videre personkarakteristikker av sentralkomitéens øvrige medlemmer. Jeg vil bare minne dere på at oktoberepisoden med Zinovjev og Kamenjev selvsagt ikke var tilfeldig, men at den like lite bør brukes mot dem personlig som Trotskis ikke-bolsjevisme mot ham.
Når det gjelder de yngre medlemmene i sentralkomitéen vil jeg si noen ord om Bukharin og Pjatakov. De er, etter min mening, de dyktigste krefter (blant de yngste), og hva dem angår er det nødvendig å ha i mente det følgende: Bukharin er ikke bare den mest verdifulle og største teoretiker partiet har, men kan også med rette regnes som hele partiets yndling; men hans teoretiske synspunkter kan bare med den aller største tvil anses for helt marxistiske, for det er noe skolemesteraktig over ham (han har aldri lært, og jeg tror aldri helt forstått, dialektikken).
Og så Pjatakov - en mann som utvilsomt har en stor vilje og store evner, men som er for opptatt av administrasjon og sakers administrative side til at man kan støtte seg til ham i alvorlige politiske spørsmål.
Begge disse kommentarer gir jeg selvsagt bare med utgangspunkt i dagens situasjon, uten å forutsette at disse to dyktige og lojale medarbeidere ikke senere kan komme til å øke sine kunnskaper og korrigere sin ensidighet.
25. desember 1922
Nedtegnet av MV
Lenin
4. januar 1923
Nedtegnet av LF
En økning av antallet medlemmer i sentralkomitéen til 50 eller rent av 100 bør etter min oppfatning tjene en dobbel eller endatil tredobbel hensikt: jo flere medlemmer det blir i sentralkomitéen, desto flere blir skolerte i sentralkomitéarbeid og desto mindre blir faren for en splittelse på grunn av en ubetenksom handling. Opptak av flere arbeidere i sentralkomitéen kommer til å hjelpe arbeiderne til å forbedre vår organisasjon, som er under enhver kritikk. I praksis har vi arvet den fra det gamle regimet, for det var helt umulig å omskape den i løpet av så kort tid, særlig da krig og hungersnød herjet. Derfor kan man rolig svare de "kritikere" som med hån eller uvilje belærer oss om manglene ved organisasjonen vår, at de ikke begriper et grann av den nåværende revolusjonens vilkår. Det var i det hele tatt umulig å omforme statsapparatet i løpet av fem år, spesielt med henblikk på de forholdene som rådet da vår revolusjon fant sted. Det er nok at vi i løpet av disse fem år har skapt en stat av ny type, en stat der arbeiderne går i spissen for bøndene mot borgerskapet, og dette var i seg selv et gigantisk verk, all den stund det skjedde i fiendtlige internasjonale omgivelser. Men vissheten om dette må ikke tåkelegge det faktum at vi faktisk overtok det gamle apparatet fra tsaren og borgerskapet, og at alt vårt arbeid nå, da vi har oppnådd fred og iallfall i noen grad har sikret oss mot hungersnød, må rettes inn mot å forbedre apparatet.
Jeg tenker som så, at dersom noen titalls arbeidere tas inn i sentralkomitéen, så kan de bedre enn noen andre forsøke å prøve, forbedre og omskape apparatet vårt. Arbeider- og bondeinspeksjonen, som fra begynnelsen av hadde denne oppgaven, viste seg å ikke være oppgaven voksen og kan kun - under visse forhold - spille rollen som anhang eller som medhjelper til disse medlemmene av sentralkomitéen. Etter min mening bør de arbeidere som tas inn i sentralkomitéen, hovedsakelig være slike (til arbeiderne regner jeg i denne del av mitt brev hele tiden også bøndene) som i lang tid har gjort tjeneste i sovjetorganer, for hos disse arbeiderne har det alt blitt skapt visse tradisjoner og visse fordommer, som nettopp bør bekjempes.
Som medlemmer i sentralkomitéen bør fortrinnsvis utses arbeidere fra et lavere sjikt enn det som hos oss i løpet av de siste fem år har opphøyd seg til sovjettjenestemenn, arbeidere som står nærmere de vanlige arbeiderne og bøndene, men som verken direkte eller indirekte kan henføres til kategorien utsugere. Jeg tror at slike arbeidere, etter hvert som de deltar i alle sentralkomitéens og det politiske byrås møter og leser alle sentralkomitéens dokumenter, vil kunne utgjøre en kader av hengivne tilhengere av sovjetsystemet som er i stand til for det første å gi stabilitet til sentralkomitéen selv og for det andre virkelig å arbeide for å fornye og forbedre organisasjonen.
Fortsettelse
29. desember 1922
Ved økningen av antallet medlemmer i sentralkomitéen bør denne etter min mening også, og kanskje i hovedsak, beskjeftige seg med å kontrollere og forbedre apparatet vårt, som er helt udugelig. Til dette formålet bør vi ansette høyt kvalifiserte spesialister, og oppgaven med å fremskaffe disse spesialistene bør legges til Arbeider- og bondeinspeksjonen. Hvordan man skal ordne forholdet mellom disse kontrollspesialistene med tilstrekkelig fagkunnskap og de nye medlemmene i sentralkomitéen - det er en oppgave som må løses i praksis.
Det forefaller meg at Arbeider- og bondeinspeksjonen (som et resultat av dens utvikling og som et resultat av vår tvil hva angår dens utvikling) har havnet i det som vi nå kan observere, nemlig en overgangstilstand fra et særskilt folkekommisariat til en særskilt funksjon for SK-medlemmer; fra et organ som reviderer alt mulig til en samlig av et mindre antall førsteklasses revisorer, som må lønnes godt (dette er spesielt nødvendig i vår tid, da alt skal betales og da revisorene arbeider hos de institusjoner som betaler dem best). Om antallet SK-medlemmer økes på passende vis og de år etter år kurses i statsforvaltning med bistand fra medlemmer i Arbeider- og bondeinspeksjonen, som er høyt kvalifiserte eksperter og nyter stor anseelse innenfor alle felt, så tror jeg at vi fremgangsrikt skal kunne løse denne oppgaven som vi så lenge har strevet med. Jeg oppsummerer: opp til 100 medlemmer i sentralkomitéen og høyst 400-500 medhjelpere til disse i Arbeider- og bondeinspeksjonen, som utfører revisjonsarbeid etter SK-medlemmenes anvisninger.
Lenin
29. desember 1922
Nedtegnet av MV
12 / 16 / 2006
[email protected]