4. oktober 1898. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Ausgewehlte Reden und Schriften II, Berlin 1951.
Vollmar har kritisert meg kraftig for at jeg prøver å formane gamle veteraner når jeg selv bare er for en ny rekrutt til bevegelsen å regne. Dette er ikke tilfelle. Det ville være overflødig, all den stund jeg er overbevist om at veteranene står fast på det samme grunnlag som jeg selv. Det er slett ikke et spørsmål om å formane noen, men om å uttrykke en bestemt taktikk klart og utvetydig. Jeg er klar over at jeg fremdeles har mye å bevise i den tyske bevegelsen, men jeg ønsker å gjøre det på venstrefløyen, der folk kjemper mot fienden, og ikke på høyrefløyen, der man leter etter måter å inngå kompromiss med fienden på. (Protester).
Men når Vollmar møter mine faktiske argumenter med argumentet "Din grønnskolling, jeg kunne ha vært bestefaren din," så forteller det meg at hans logiske argumenter synger på siste verset. (Latter). Faktisk, i løpet av innlegget sitt kom han med en rekke uttalelser som, tatt i betrakting at de kommer fra en veteran, er forvirrende, for å si det mildt.
Når det gjelder Vollmars sarkastiske sitat fra Marx om arbeiderlovgivning, repliserer jeg med et annet Marx-sitat, at innføringen av arbeiderlovning i England betydde intet mindre enn frelse for det borgerlige samfunn. Dessuten hevdet Vollmar at det var galt å ikke oppfatte fagbevegelsen som sosialistisk, og pekte i den forbindelse på de (engelske) fagforeningene. Og er ikke Vollmar klar over forskjellen på den gamle og den nye fagbevegelsen? Vet han ikke at de gamle fagforeningene stod helt og fullt på borgerskapets side? Vet han ikke at det var ingen ringere enn Engels som uttrykte det håp at den sosialistiske bevegelsen nå kan hende kunne få fremgang i England, fordi landet hadde mistet sitt overherredømme på verdensmarkedet og fagbevegelsen derfor måtte slå inn på en ny vei? Vollmar mante frem blanqismens spøkelse. Er han ikke klar over forskjellen på blanqisme og sosialdemokrati? Vet han ikke at blanqismen går ut på at en håndfull emissærer skal ta makten på arbeiderklassens vegne; for sosialdemokrater er det arbeiderklassen selv? Det er en forskjell som ingen som er veteran i den sosialdemokratiske bevegelsen, bør glemme.
For det tredje antydet han at jeg tørstet etter voldelige virkemidler. Jeg har ikke gitt noen antydninger i den retning, verken i mine taler eller i mine artikler om Bernstein i Leipziger Volkzeitung. Mitt utgangspunkt er det helt motsatte. Jeg sier at det eneste voldelige middel som vil gi oss seier er arbeiderklassens sosialistiske opplysning gjennom den daglige kampen.
Det finnes ikke noe større kompliment enn å si om mine uttalelser at de er fullstendig selvinnlysende. De er sikkert nok selvinnlysende for enhver sosialdemokrat, men de er ikke selvinnlysende for alle her på kongressen (Åh!"), for eksempel, ikke for kamerat Heine med hans kompensasjonspolitikk. Hva er sammenhengen mellom denne politikken og vår maktovertagelse? Hva består kompensasjonspolitikken i? Vi krever styrking av folks rettigheter, av demokratiske friheter: den kapitalistiske staten krever styrking av sine egen styrker og sine egne kanoner. Selv i det heldigste tilfellet, da en slik avtale inngås og overholdes av begge sider, så er et stykke papir alt vi får. Borne har alt sagt: "Jeg vil ikke råde noen til å bruke en tysk grunnlov som garanti, for alle tyske grunnlover kan kjøpes og selges." Konstitusjonelle friheter må, dersom de skal ha varig verdi, vinnes gjennom kamp, ikke gjennom argumenter. Men det den kapitalistiske staten ville oppnå gjennom en avtale med oss, har en solid, brutal realitet. De kanonene og de soldatene som vi ville gå med på, ville endre den objektive materielle maktbalansen, og ikke til vår fordel. Det var ingen ringere enn Lassalle som sa: "Den egentlige grunnlov i ethvert land består ikke av den skrevne loven, men i den faktiske maktbalansen." Det uunngåelige resultat av kompensasjonspolitikken er at vi slutter oss til noe som ser fint ut på papiret, men som i den objektive virkeligheten styrker våre motstandere; at vi grunnleggende sett svekker vår egen posisjon og styrker våre motstanderes. Jeg stiller spørsmålet om noen som kan komme med et slikt forslag for alvor forsøker å komme til politisk makt? Jeg tror det sinnet som kamerat Fendrich uttrykte da han fremhevet det innlysende resultatet av denne tendensen, ved en feiltagelse ble rettet mot meg; det var i bunn og grunn rettet mot Heine. Det var bare et uttrykk for den skarpe motsetningen som Heine skapte mellom sitt eget standpunkt og vårt partis proletariske overbevisning da han våget å tale om konsesjoner til den kapitalistiske staten.
Ta så Konrad Schmidts uttalelse om at det kapitalistiske herredømmets anarki kan oppheves gjennom fagforeningskamp, eller noe slikt. Hvis det er noe i vårt program som gir troverdighet til nødvendigheten av å erobre den politiske makt, så er det overbevisningen om at ingen urter vokser i det kapitalistiske samfunns jord som kan lege det kapitalistiske anarkiet. Anarkiet - arbeiderklassens fryktelige lidelser, folks usikre eksistens, utbyttingen, avstanden mellom rik og fattig - tiltar for hver dag. Kan noen tro at en som vil løse disse problemene med kapitalistiske metoder, ser nødvendigheten av at arbeiderklassen må erobre den politiske makten? Heller ikke her er Fendrichs og Vollmars sinne rettet mot meg, men mot Konrad Schmidt.
Og så den velkjente uttalelsen (av Bernstein, overs. anm.) i Neue Zeit: "Det endelige målet, hva det nå enn måtte være, betyr ingenting for meg: bevegelsen betyr alt!" En som kan si dette, står ikke for nødvendigheten av å ta makten. Dere forstår at enkelte kamerater i partiet ikke står for vår bevegelses endelige mål, og at det er nødvendig å slå dette utvetydig fast. Hvis det noen gang har vært nødvendig å si dette klart, så er det nå. Reaksjonens vind treffer oss som en haglbyge. Denne debatten må gi et svar på keiserens seneste tale. Som romeren Cato må vi si, skarpt og klart: "For øvrig mener jeg at denne staten må ødelegges." Erobringen av den politiske makt er og blir vårt endelige mål, og dette endelige målet er og blir kampens sjel. Arbeiderklassen kan ikke innta filosofenes dekadente standpunkt: "Det endelige målet betyr ingenting for meg; bevegelsen betyr alt." Nei, tvert imot, uten at bevegelsen er rettet inn mot det endelige målet, så betyr bevegelsen som et mål i seg selv, ingenting for meg, mens sluttmålet betyr alt. (Applaus).
Sist oppdatert 5. august 2007
[email protected]