Oversatt fra tysk av Frans-Arne Stylegar.
Partikamerater! Ærede forsamling!
Jeg må tilstå at jeg ble like overrasket som dere over å få øye på flere uniformerte representanter for Øvrigheten her på dette medlemsmøtet i Metallarbeiderforbundet. Jeg har også fått vite at det i tillegg til de par høye herrer som befinner seg i denne salen, finnes et anselig antall politifolk i beredskap på det nærmeste politikammeret. (Uro i salen). Partikamerater og ærede tilhørere! Jeg må innrømme at denne overraskelsen hadde en annen virkning på meg enn på dere. Jeg ble ikke rystet - i stedet kom det en deilig følelse av trygget over meg. (Ironiske bravo-rop).
Partikamerater! Her i Hagen har dere vel ikke kommet så langt i den prøyssiske kulturen som oss i Berlin; jeg kommer fra hovedstaden Berlin, og der er det en bydel som heter Moabit. Der har vi lært, partikamerater, at dersom man vil bevare trygghet og orden, så er det prøyssiske politiet direkte uunværlig. (Latter). Ærede forsamling! Nå når jeg har fått overbragt nyheten om at forsamlingslokalet vårt er så rikt velsignet med politiets beskyttelse, føler jeg meg trygg på at vi skal kunne forlate salen med neser, ører, øyne og andre kroppsdeler i behold. (Latter). Jeg må tilstå at jeg synes å ha en særlig tiltrekningskraft på politiet. (Oppstemthet). Jeg må tilstå at jeg hver gang finner en viss glede og som taler og en viss takknemlighet overfor det ærede politi. Jeg må si at disse behjelmede herrers nærvær setter en spiss på tingene. ("Meget bra!"). Og akkurat i dag er det ærede politis tilstedeværelse en fin bakgrunn for det temaet som vi skal se nærmere på.
Forhåpentlig får jeg i løpet av kvelden en ny anledning til å belyse den spesielle sammenhengen mellom proletariatets masseaksjoner og massedemonstrasjoner og det ærede politi. Jeg tror det er bra at også disse herrene for en gangs skyld får muligheten til å høre hva vi synes om dem. ("Helt riktig!"). Jeg gir ikke opp håpet om at også dere en gang kan lære noe, og derfor skal jeg ikke være gjerrig med ordene mine. Vi vil også for en gangs skyld kaste våre perler for - det prøyssiske politi.
Partikamerater og ærede tilhørere? I realiteten er det intet annet tema som i den nåværende situasjon og i en tysk forsamling av fagorganiserte er mer aktuelt enn massestreiken og fagforeningene. Vi er samlet her for å diskutere og tenke gjennom dette temaet, så å si mellom to voldsomme slag. For få uker siden har dere her i Hagen kjempet en mønstergyldig og storartet kamp i Schwelm, og på den måten høstet oppmerksomhet og beundring hos alle klassebevisste arbeidere i hele Tyskland. Og om kort tid, ærede tilstedeværende, kan det hende at dere blir tvunget, sammen med en endeløst antall kolleger og kamerater over hele Tyskland, til å føre en kamp så voldsom at vi aldri har opplevd maken her til lands. Dere vet alle at om få dager, ja i overmorgen, går den organiserte arbeiderklassen i forhandlinger med de veldige kapitalmagnatene i skipsindustrien, og da skal det avgjøres om 400.000 tyske metallarbeidere kastes på gaten.
Partifeller! Skulle dette bli realiteten, så kommer vi i hele Tyskland - det er iallfall å vente ut fra solidariteten, klassebevisstheten og kampenergien hos de samlede, organiserte tyske metallarbeiderne - til å være vitner til en kamp av et omfang som kanskje ingen i verden hittil har sett, for sammen med de nærmest berørte og deres familier kommer kan hende én million mennesker til å være i kamp. Denne kampen dreier seg om være eller ikke-være for den sterkeste av fagorganisasjonene i konflikten med kapitalkrefter som brisker med sin overmakt.
Partikamerater! I et slikt øyeblikk, altså mellom to voldsomme slag, er det på sin plass å snakke om og tenke over dette temaet, som er det mest aktuelle spørsmålet i går og i morgen. Slik, partifeller, slik, ærede tilhørere - midt på slagfeltet, midt i kampens hete, i øyeblikket - er det at den kjempende, organiserte arbeiderklassen i Tyskland og andre steder lærer å tenke, å analysere, å skjerpe bevisstheten og å prøve de våpnene som den har bruk for i kampen.
Og dette er ganske naturlig, det ligger i selve arbeiderkampens vesen. Den moderne proletariske klasse fører ikke sin kamp ut fra en ferdig formel hentet fra en bok eller en teori, den moderne arbeiderkampen er en del av historien, en del av den samfunnsmessige utvikling, og midt i selve historien, midt i selve utviklingen, midt i selve kampen lærer vi hvordan vi må kjempe. Partifeller og ærede tilhørere! Det er nettopp dette som er så beundringsverdig, så epokegjørende med det enorme kulturverket som ligger i den moderne arbeiderbevegelsen: at det arbeidende folks veldige masse selv, av egen bevissthet, egen overbevisning og også egen forstand smir våpnene som skal frigjøre den. Og derfor er det svært viktig at vi til fulle utnytter de korte øyeblikkene av stillstand mellom slagene som vi nå opplever, til krigerske overveielser, til analyse, til å prøve ut alle sider, alle spørsmål og alle problemer som livet kaster frem
Et av de viktigste problemene som i dag opptar så vel fagorganisasjonene som de sosialistiske organisasjonene, ikke bare i Tyskland, men i alle moderne land, er massestreikens problem. Og nå ser dere hvordan hvilke interessante muligheter som åpenbarer seg. Som så ofte ellers i vår sosiale, politiske gjøren og laden gjelder også her det som Mefistofeles i Goethes Faust har sagt: "Fornuften har blitt vanvidd, og velgjerning en plage". Alt forandrer seg med tiden.
For politiske aktivister som oss, er første bud å følge med i tiden og hele tiden gjøre opp regnskap for forandringene i den moderne verden og hva de betyr for kampstrategien vår. Partikamerater og ærede tilhørere! I massestreikens idéhistorie har historiens evige utviklingslov gjort seg gjeldende med full glans og styrke. Dere vet alle godt at idéen om massestreik, eller som den tidligere het, generalstreik, ikke er noen oppfinnelse fra de siste dagene eller årene…
Slik var tingenes tilstand fremdeles for kort tid siden, og hva ser vi i dag? Kikker vi bare på de blotte fakta, på resultatene som er oppnådd de siste ti årene, fra 1900 til i dag - kikker vi på alle de land som er omfattet av den kapitalistiske utviklingen, så må vi konstatere at i det ene landet etter det andre, i det ene året etter det andre, har det brutt ut veldige generalstreiker og massestreiker. Partifeller! Jeg vil bare minne dere på noen av de viktigste. I år 1900 hadde vi den voldsomme gruvearbeiderstreiken i Pennsylvania - og om den mente og sa de amerikanske kameratene at den gjorde mer for å utbre sosialistisk klassebevissthet enn ti års agitasjon. I 1902 hadde vi gruvearbeidernes store massestreik i Østerrike, som så ut til å være resultatløs, men som likevel førte til en endring i folkemeningen og gjennom press på regjeringen og parlamentet resulterte i at gruvearbeiderne fikk nitimersdagen. Vi hadde i 1903 massestreiken til gruvearbeiderne i Frankrike, som gav de franske gruvearbeiderne åttetimersdagen. Vi hadde også i 1902 den store massestreiken i Belgia, den politiske streiken, kampen om den allminnelige stemmeretten. Vi hadde i 1904, helt i begynnelsen av året, i januar, de belgiske jernbanearbeidernes veldige generalstreik, som gjorde et voldsomt inntrykk på omverdenen og spredte den uhørte nyhet at hele samferdselen og dermed hele næringslivet i Nederland plutselig ble lammet, og at stillstanden var forårsaket av en bestemt gruppe arbeideres viljestyrke.
Og så, partikamerater, kom 1905. I januar det året kom en nyhet til Europa, en som virket som om den kom fra et eventyrland. Det var nyheten om at det i den nordlige hovedstaden til den russiske tsar, i Petersburg, plutselig var brutt ut en massestreik blant et sted mellom 100.000 og 200.000 arbeidere, og at de hadde begitt seg til tsarpalasset for å kreve politisk frihet og åttetimersdag. Fra den dagen av, partifeller, gikk det ikke én måned, ja, ikke én dag, uten at det brøt ut lokale general- og massestreiker i Russland. I et land som man hittil hadde regnet for å være noe av et unntak blant de gamle kulturlandene. I et land der man antok at historiens utviklingslover stanset når de nådde riksgrensen, brøt sammen på landets terskel - i et land som makthaverne i Tyskland, og i Prøyssen i særdeleshet, så til i den overbevisning at her i det minste fantes en landsfader som slapp å bekymre seg over landsbarna. Partifeller! I dette landet var det at en veldig masse av proletarer reiste seg og for første gang brukte massestreikens verktøy, massestreikens våpen, politisk og faglig på samme tid, i kampen mot utbytterklassen og for å erobre den politiske frihet.
Og som et levende ekko, som en resonnans fra denne stormende perioden, hadde vi i Østerrike samme høst en rekke voldsomme massestreiker brukt som demonstrasjon og middel i kampen for allmenn stemmerett til riksrådet og de enkelte delstatsforsamlinger i Böhmen, Galisia og Trieste. Vi hadde også i 1905 den kolossale jernbanestreiken i Italia og massestreiken i Galisia, der 200.000 landarbeidere - folk som lever i den dypeste elendighet, i den dypeste fornedring, deltok. Siden den gang har ikke ett år passert uten veldige massestreiker i dette eller hint land. I fjor, i 1909, hadde vi den uforglemmelige generalstreiken i Sverige, som dere har i frisk erindring. I dag, i inneværende år - jeg behøver ikke å minne dere på det dere selv har opplevd - har det blitt gjennomført to seiersrike massestreiker i Amerika. Den første begynte i mars og var over i april, det var massestreiken i Philadelphia. Den andre og siste var generalstreiken som telte 70.000 mannlige og kvinnelige arbeidere innenfor kvinnedominert industri i New York, og som resulterte i at fagforeningenes vilje nå er lov i alle verksteder i hele bransjen. ("Bravo!").
Partikamerater! Dette var en kort oversikt over rene fakta hva angår massestreikens historie i det siste tiåret. Og det er nok å slå disse realitetene fast for å kunne komme til følgende slutning: Betingelsene for massestreikens gjennomføring har forandret seg voldsomt i den senere tid. Er det da grunn til å anta eller tenke at alle disse massestreiker og generalstreiker som jeg har listet opp for dere, representerer en forsinket triumf for den anarkistiske idéen? Nei, overhodet ikke, ærede tilhørere - det er overhodet ikke anarkistene som har grunn til å triumfere og peke på at vi først har kommet på tanken i etterkant. Merk dere at nettopp i de landene som har hatt de mest effektive og mektige massestreikene i den senere tid, der er anarkismen helt utdødd. Og merk dere det interessante faktum at i løpet av revolusjonen i det land der massestreiken som politisk kampmiddel fikk sin ilddåp, i det land som attpåtil var fødestedet til den kjente teoretikeren og anarkisten Mikhail Bakunin, som Marx og Engels måtte føre harde kamper mot i Internasjonalen - i det landet, i Russland selv, spilte anarkismen ingen rolle under hele den store revolusjonen, men ble helt forbigått av det organiserte proletariatets seirende skarer. ("Bravo!").
Det må fremheves som et historisk poeng at den eneste formen som anarkismen fikk i den russiske revolusjonen, var som utstillingsskilt for filleproletariatet, for tyvene, bandittene og vagabondene som for å ikle seg en eller annen ideologisk frakk valgte å kalle seg anarko-kommunister og som av den sosialistiske arbeiderklassen som helhet ble erkjent som det de faktisk var - som representanter for filleproletariatet. Partifeller! Derfor er i vår periode av den kapitalistiske utviklingen massestreikens idé på sett og vis alt i utgangspunktet noe annet enn de anarkistiske fedres og propagandisters generalstreik. Massestreikens idé står i direkte motsetning til anarkismens tankespinn. For, partikamerater og ærede tilhørere, mens idéen om generalstreiken for de gamle anarkister var at den skulle være et undergjørende middel som ved et trylleslag fra én dag til en annen, uten store anstrengelser, skulle muliggjøre et plutselig sprang over i det sosialistiske paradiset - mens massestreikens idé for anarkistene stod i direkte motsetning til politisk handling, til den politiske kamp, ser vi helt motsatt på massestreiken som et politisk våpen som oftest tjener til å skaffe folket politiske rettigheter.
Slik, ærede tilhørere, er faktaene, og nå bør vi alle, som tenkende aktivister, stille oss spørsmålet: Hva har skjedd, hvordan har det blitt mulig at en idé som så lenge så ut til ikke å la seg gjennomføre i praksis, som fremstod som urealiserbar - at den nå nærmest har blitt et dagligdags fenomen, at den i dag står på enhver dagsorden i den politiske og den faglige arbeiderbevegelse? Hvis dere vil svare med den grundighet som bør forventes av en ærlig politiker, så må dere først og fremst rette blikket mot den økonomiske utviklingen i de siste tiårene, og spesielt i det aller siste tiåret. Ærede tilhørere og partifeller, enhver som er bosatt i ett av de viktigste sentra i det vestlige industriområdet, vet selv hva de har erfart i sitt eget liv. Det fremste drivkraften i Tysklands utvikling i senere tid er kapitalens voldsomme konsentrasjon, konsentrasjonen og samlingen av storindustriens makt over proletariatet! Partikamerater, ikke glem at det i omtrent tolv år har hevet seg kritiske røster i våre egne rekker, blant sosialdemokratiets egne, som har forlangt en revisjon av hele den marx'ske lære og krevd at det Marx sa om linjen og retningen for kapitalens organisatoriske utvikling må kastes på skraphaugen. For i virkeligheten utvikler ikke den tyske kapitalismen seg slik Marx forutsa. Man hevder at konsentrasjonen av kapital ikke foregår på den måten, ettersom mange mindre bedrifter fremdeles holder seg i live, og dermed har det heller ikke like mye hast for proletariatet med å gjøre ende på det kapitalistiske herredømmet. Og - partifeller - knapt var dette synspunktet uttalt, knapt var den store revisjonen av Marx' lære i gang før livet selv viste oss - på et så tydelig vis at selv en blind måtte se det - at den kapitalistiske utviklingen i Tyskland nettopp fulgte de marx'ske forutsetningene og bekreftet det teorien vår hadde spådd. Ikke noe annet sted i løpet av de senere år har kapitalen i samme grad som i Tyskland samlet seg til en veldig makt overfor proletariatet.
Ikke noe annet sted i samme grad som i Tyskland, og spesielt her i det vestlige industriområdet. Se bare på de viktigste industriene. Overalt er nesten hele den samlede kapitalen, den samlede makt over produksjonsmidlene, konsentrert på få hender, i karteller som allmektige behersker hele feltet.
Derav gir det seg selv, partikamerater, at det også på politikkens område er slik at hvert skritt i riktig retning, hver eneste politiske rettighet ikke kan oppnås på annen måte enn gjennom en storstil aksjon i regi av de arbeidende masser selv, eller i enda større grad gjennom flere mer langvarige masseaksjoner ute i gatene. Vi har jo hittil tatt mange skritt forover - vi har opplevd, partikamerater, i kampen om den prøyssiske stemmeretten, at den bestående, herskende ordning heller ikke viker unna for de mest brutale inngrep i våre borgerlige rettigheter for å lure oss for seieren. Tenk på den fine opplevelsen vi hadde i Tiergarten i Berlin den 6. mars, da vi, en folkemengde som talte flere tusen, ganske rolig og fredelig stod i vårsolen og ikke gjorde annet enn innimellom å rope: "Leve den allmenne stemmeretten!" Da dukket det plutselig opp en tropp med ridende politi, som med høyt hevede sabler gikk løs på oss som en horde av ville. Da viste det seg hvis trygghet politisablene skal forsvare. Partikamerater! Med ro og besinnelse kan vi fortelle denne historien fra det forgangne - vi tvang disse herrene til å stikke sablene tilbake i balgene. Partikamerater! Vi viste Berlins politisjef - etter at han hadde utstedt voldsomme proklamasjoner mot oss, det revolusjonære partiet, og påstått at gatene er til for trafikken og at demonstrasjoner ikke ville bli tålt - at gatene tilhører oss, arbeidermassene. ("Bravo!"). Slik, partifeller, har massebevegelsen hittil alt vist oss at hvert eneste skritt fremover må tvinges frem gjennom det trykket som arbeidermassene ute i gatene utgjør. Måtte de herskende myndigheter i Prøyssen rasle med sablene nok engang; dere har kan hende alle hørt tales om hvilke herlige nye hemligheter fra den kanten som kom for dagen på den seneste partikongressen vår i Magdeburg, om hvordan en herre fra Westfalen, tidligere kommanderende general von Bissing, har lagt planer for et helt felttog i gatene mot det demonstrerende proletariatet. Måtte herskapene, som de gjorde den 6. mars i Berlin, rette kanonene sine og de skarpladdene geværene mot massene. Mot de våpen som vi rår over, hjelper ingen kanoner, ingen skarpe sabler. ("Bravo!" "Helt riktig!"). For, partifeller, all erfaring hittil viser oss det. Kan da noen stat, om den så skulle overgå den prøyssiske i forblindethet og brutalitet, kan den rette kanonene mot hundretusener av rolig og fredelig streikende arbeidere? Tøvete og forblendet ville den stat være, som nedsabler en så stor mengde arbeidere. For da ville den jo med egne hender ha myrdet de bier av hvis honning den lever som drone. ("Bravo!" "Ganske riktig!"). Og, partikamerater, kan noen stat - selv om den retter alle kanonene sine mot oss, kan den tvinge fredelig streikende arbeidere til å sette maskinene i sving? Nei! Det makter heller ikke en despotisk stat å istandbringe, og dermed viser det seg at nettopp det fredsomme og rolige våpen som den politiske massestreiken utgjør, også er det skarpeste, og at det er til det vi må gripe når den herskende reaksjon blir ved i sin idioti og sin forblindethet. Skulle det bli slik at den politiske utviklingen stadig oftere tvinger oss til å gripe til massestreik for å oppnå selv de mest elementære politiske innrømmelser, vil vi følge akkurat den samme linjen i fagbevegelsen.
Ærede tilhørere! Hvilke omstendigheter skyldes de siste massestreikene i industrien, og, mer konkret, hvilke lærdommer må vi trekke av det tordenvær som det trekker opp til i deres blomstrende metallarbeidforbund? Det er jo kapitalistene selv som med lyst og planmessighet har stått på og provosert oss til en voldsom kraftprøve. Etter erfaringene med bygningsarbeider-lockouten er det også rent frem bevist gjennom dokumentasjon at streiken mot bygningsarbeidernes organisasjon hadde vært forberedt gjennom lang tid, og at de som stod bak fulgte en fastlagt plan om ved hjelp av en lockout å tvinge proletarene til en defensiv kamp. Og akkurat samme strategi ligger til grunn for verftskapitalistenes nåværende plan, og for kapitalistene i metallindustriens. Når kapitalistene selv gjennom den beskyttelsen som deres samlede makt gir dem, gjennom lockout tvinger frem en massestreik, så er det tvingende nødvendig og uunngåelig at vår fagorganisasjon før eller siden blir nødt til å bruke massestreikens våpen for å forsvare organisasjonsretten. Derav følger at det er mest praktisk å ha fremtiden klart for øyet, i den forstand at jo bedre proletariatets masser er forberedt på den gjennom en klar oppfatning av den samlede situasjonen, gjennom bevisstheten om de store oppgaver som venter dem, jo bedre de er er forberedt på denne store kampen, jo større sjanse er det for at vi går ut av den som seierherrer.
Ærede kamerater! Enkelte har flere innvendinger mot bruken av massestreiken. Det blir blant annet sagt: Gjennom en massestreik, særlig en politisk massestreik, tar vi en voldsom risiko og utsetter fagorganisasjonen for stor fare. Fagorganisasjonen vår kan komme til å bryte sammen i en slik kraftig konfrontasjon. Det er riktig nok at i enkelte voldsomme massestreiker kan organisasjonen vår til å begynne med komme til å lide skade. Men det finnes situasjoner, og vi befinner oss stadig oftere i denne situasjonen, der en kamp må føres også under lite gunstige betingelser dersom den organiserte arbeiderbevegelsens ære overhodet skal kunne forsvares.
Partikamerater! Fagorganisasjonene er skapt først og fremst for å forsvare vår viktigste rettighet, organisasjonsretten som i dag er truet, og for å tjene som kampvåpen. Våre fagforeninger er jo våre kanoner i kampen om en bedre fremtid. Hva ville dere si om en militaristisk stat som erklærte at den ikke kunne gå til krig fordi den fryktet at kanonene dens ville bli ødelagt? Hva skal vi ellers med kanonene, om ikke de skal brukes til å beskyte fienden? Men så er da heller ikke våre våpen av så dårlig beskaffenhet som militærstatenes våpen. Militærstatenes kanoner kunne faktisk bli ødelagt og ubrukeliggjort i en krig. Våre organisasjoner, derimot, klarer seg gjennom kampen, de kan bare eksistere gjennom kamp, de styrker seg bare gjennom kamp. Tenk tilbake på sosialistlovenes tid. Var ikke dette den tyngste perioden som de tyske fagforeningene og det tyske sosialdemokratiet har gjennomlevd? Hvordan så organisasjonen vår ut kort tid etter at sosialistlovene var innført? Fagforeningene våre var knust, pressen vår lamslått, organisasjonen vår utslettet. Men hvordan så vi ut etter tolv år, da sosialistlovene måtte oppheves? Da stod vi der ti ganger sterkere, sosialistlovene lå i grus. (Øredøvende applaus). Og slikt vil det alltid gå i de store kamper som blir påtvunget oss av våre motstandere.
Partifeller! Hva viser erfaringene fra den senere tid? De viser oss at det ikke finnes noen mer gunstig situasjon for å bygge fagorganisasjonene enn en stor massekamp som skaker opp proletariatets likegyldige masser og forbereder dem på å slutte seg til organisasjonen. ("Helt riktig!"). Dere har selv opplevd det her i Hagen, hvor Metallarbeiderforbundet deres har opplevd en kraftig vekst i tiden som har gått siden den siste lockouten. På samme måte har det skjedd også andre steder. Ta nå for eksempel eksemplet med Russland. Frem til året 1905 fantes det nesten ikke noen fagorganisasjon i Russland. Som et resultat av de voldsomme massestreikaksjonene i 1905 dukket de opp som paddehatter i distrikt etter distrikt. Kraftige, nye fagforeninger. Det samme skjedde i sin tid i Belgia. Før 1886 fantes det ikke antydning til fagorganisering i Belgia. Først da fikk man et signal om en generell oppvåkning i form av en bølge av massestreiker i jernindustrien. Ut av denne streikebevegelsen kom på den ene siden en politisk bevegelse, kampen om allminnelig stemmerett, og samtidig, på den andre siden, den første fagbevegelsen i landet. Og den nyeste tid har gitt oss særdeles lærerike eksempler fra Philadelphia i Amerika…
Og så til en annen innvending mot massestreiken. Partikamerater! Man viser til - og dette har vært en viktig sak i diskusjonen om massestreiken i den prøyssiske stemmerettskampen -, man viser til at vi står overfor en stor mengde kolleger som er organisert i rivaliserende foreninger. Vi har for eksempel de arbeiderne som er organisert i kristelige foreninger, og som ikke står på vårt standpunkt, og kan vi da gå til et så drastisk skritt som en politisk massestreik, når vi har mot oss så store skarer av annerledes tenkende proletarer? Kamerater, enhver som kommer med slike betenkeligheter må erkjenne at de historiske erfaringene i dette henseende har vært de motsatte av det de hevder. De kristelig organiserte er ikke noe virkelig hinder for gjennomføringen av en massestreikaksjon, tvert om. Det finnes ikke noe mer egnet middel enn en dristig, stor masseaksjon til å rykke de store skarer av villedete arbeidere vekk fra deres borgerlige ledere. Derfor, kamerater, jo mer massebevegelsen utvikler seg, jo mer den handler om kampen om de store spørsmål, om store problemer, om proletariatets grunnleggende interesser - jo nærmere kommer massene, også de som er tilsluttet kristelige eller "frie" fagforeninger, oss; jo større overbevisningskraft har det når vi forklarer dem at politikken til lederne deres i virkeligheten kun består i å dilte etter fagorganisasjonene. Partifeller! Derfor må vi glede oss over hver gang en stor massebevegelse fører til at tilhengerne av kristelige og "frie" forbund marsjerer sammen. Ganske visst har denne felles opptredenen først tjent sin fulle hensikt gjennom at vi har hele offentligheten med oss og utnytter dette politisk gjennom å forklare de massene som samler seg bak borgerlige ledere, hva som er deres egentlige interesser og oppgaver.
Partikamerater! Det finnes enda en innvending, en som tilsynelatende er svært plausibel og et meget farlig våpen mot den politiske massestreken, nemlig: Vi setter hovedfaktoren bak makten til fagorganisasjonen vår, vi setter kassen vår, våre økonomiske midler på prøve. Ingen fagforening kan, stilt overfor en veldig massebevegelse, en veldig massestreik, være sikker på at den har midler nok til å sørge for underhold for hundretusener av medlemmer gjennom lange måneder. Men, kamerater, denne måten å angripe saken på er fullstendig falsk. Vi kan ikke vurdere slike veldige bevegelser som politiske massestreiker er, ut fra kassabeholdningen. I slike tilfeller må vi regne på andre måter enn det som er tilfelle med klingende mynt i kassen og regnskapsbøkene. Vi må ta utgangspunkt i den uuttømmelige kilden vi har i idealisme for vår sak. Med penger alene kan ikke slike voldsomme kamper som dem vi vil stå overfor i fremtiden, utkjempes. Da må hengivelsen til våre store mål og oppgaver være spent til det ytterste, da må hele massene forstå at det dreier seg om oppgaver av en slik betydning at man ikke bare er villig til å holde ut noen måneder, men om nødvendig vil ofre livet. ("Bravo!"). Partikamerater! Så langt i vår historie har det ikke én eneste gang vist seg feil å stole på massenes idealisme. Har vi ikke sett nok eksempler i den moderne proletariske frihetskampen på at massene forstår å bære selv de tyngste byrder? Når de bare har det klart for seg, at det dreier seg om å frigjøre seg fra kapitalismens åk. Kamerater! Slik var det i 1848, og ikke bare i Tyskland, men også i Frankrike under den berømte februarrevolusjonen. Den gang hadde arbeiderne den hengivne vrangforestilling at en storstilt anstrengelse fra deres side ville være nok til å virkeliggjøre et sosialistisk samfunn på et øyeblikk. Etter at proletariatet i Frankrike den 24. februar hadde tvunget den provisoriske regjeringen til å proklamere republikken, stilte det umiddelbart et nytt krav: Vi forlanger en sosial republikk, en republikk der det er nok kaker og brød til alle. Og, partifeller, den gangen marsjerte de franske proletarene i gatene bak en svart fane med følgende påskrift: Arbeider, lev eller uthold døden! Den provisoriske regjeringen, som på den tiden fryktet proletariatet som samlet seg i gatene, garanterte at republikken skulle få en sosialistisk innretning og at enhver skulle være sikret brød og arbeid: Det ville bare ta litt tid. Herskapene visste imidlertid godt at situasjonen om tre måneder ville være annerledes, de var nødt til å vinne tid for å kunne legge seg opp et lager av de kulene de planla å stille de hungrendes sult med. Partikamerater! Proletarenes svar på dette var, uttrykt gjennom ordene til én av dem, en av de fremste og beste arbeiderne i Paris. De sa til den samlede provisoriske regjering: Godt, mine herrer, vi gir dere denne tiden, vi sulter i de tre månedene, vi, Paris' proletariat, men vi vil ha den sosiale republikken. Tre måneder med forferdelig nød fulgte, og de holdt det ut, fordi de trodde at de skulle få den berømte sosiale republikken, den som skulle gi brød og arbeid til alle. Da de tre månedene var omme, var det ikke den sosiale republikk med brød og arbeid som kom til syne, men hæren i gatene. Så fulgte de berømte junikampene og juninedslaktningene, som i løpet av tre dager og tre natter forsøkte å drukne håpet om den sosiale republikk i blod.
Men, partivenner, allerede den gang viste det seg at massene ikke viker tilbake for store oppofrelser. Den gang fantes ingen kasse som kunne holde proletarene fra nøden i tre måneder, den gang fantes ingen fagforeninger, ingen organisasjon, som kunne holde kampstemningen ved like. Som den gang må vårt blikk være rettet mot å gjøre de offer som er nødvendig i alle kamper, etter at vi har fått slike veldige organisasjoner som de tyske fagorganisasjonene og det tyske sosialdemokrati i ryggen! For å mane frem denne ånden, denne idealismen fra massene behøver vi ikke gjøre annet enn å peke på at de kampene som vi i dag fører, alle massestreikene som vi står foran, ikke er noe annet enn en nødvendig historisk etappe på veien mot frihet fra kapitalismen, mot den sosialistiske samfunnsorden.
Kamerater! Er ikke enhver lockout som vi i dag opplever, en eneste propagandhendelse for sosialismen? Er det ikke et faktum at vi i dag står ved en skillevei og spør oss om det i løpet av de neste dagene alene takket være en håndfull kapitalisters maktspråk vil være hundretusener av menn og kvinner ute i gatene - er ikke det bevis godt nok for hvor kjært dette samfunnssystemet er, at det jages pokker i vold? (Livlig bifall).
Partikamerater! Enhver lockout er et skritt videre, er en ny spiker i kapitalismens kiste; for nettopp den i øyeblikket populære lockouten er, når proletariatet ikke lar seg overvinne, det beste bevis for at den nåværende samfunnsorden ikke lenger er mulig, men er blitt uholdbar og må vike plass for en annen. Og er ikke enhver massestreik et skritt fremover på veien mot dens avskaffelse? Kamerater, Marx og Engels' berømte Kommunistiske manifest slutter med ordene: Proletariatet har intet annet å tape enn sine lenker, men en hel verden å vinne. Bare da er vi beredt for det veldige slag som vi må utkjempe i den kommende perioden, når hver fagorganiserte arbeider har forstått at hans kall ligger i det sosialdemokratiske parti, når hver sosialistiske arbeider forstår at det er hans plikt å gjøre den sosialistiske opplysningslitteraturen til sin egen, når hver fagorganiserte arbeider også blir en målbevisst forkjemper for sosialistisk frigjøring. Bare under dette kamprop vil de kommende slag kunne vinnes, når hver eneste proletar forstår at man kun ved å miste sine lenker, kan vinne en hel verden. (Vedvarende øredøvende applaus).
Sist oppdatert 13. juli 2007
[email protected]