Die Gleichheit nr 8, 8. januar 1912. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
Rikets hovedstad har fått sin høytidsstemning ødelagt på det frykteligste vis. Fromme sjeler hadde ikke mer enn stemt opp: Å du salige, å du hellige, nådebringende juletid! før nyheten spredte seg om at det hadde foregått en masseforgiftning på byens asyl for hjemløse. Gamle og unge falt som offer for den: handelsassistenten Joseph Geihe, 21 år gammel, arbeideren Karl Melchior, 47 år gammal, Lucian Szczyptierowski, 65 år gammel - hver dag kom det nye lister med forgiftede hjemløse. Døden fant dem overalt: på asylet, i fengselet, i varmehallen, midt på gaten eller sammenkrøpne i en låve. Før det nye året til klokkeklang hadde gjort sitt inntog, vred hundreogfemti hjemløse seg i dødskramper, mens sytti alt var døde.
Gjennom flere dager stod den enkla bygningen på Fröbelstrasse, som man ellers gjerne unnviker, i setnrum for almenhetens interesse. Hva kom alle sykdomstilfellene av? Var det en epidemi, eller var det en forgiftning som et resultat av inntak av skjemt mat? Politimyndighetene skyndte seg å berolige de gode borgere: det var ingen smittsom sykdom, dvs.: det forelå ingen fare for de anstendige innbyggerne, for byens bedre mennesker. Massedøden begrenset seg til asylbeboerne, til de mennesker som hadde festet på "svært billig", illeluktande sild eller giftig fusel til jul. Men hvor hadde folk fått disse illeluktende sild? Hadde de kjøpt dem av en "ambulerende fiskehandler", eller plukket dem opp blant søppelet i salgshallen? Den siste gjetningen ble avvist av meget tungtveiende grunner: avfallet i byens salgshaller er ikke, som overfladiske og i nasjonaløkonomisk ukyndige mennesker forestiller seg, herreløst gods som første og beste hjemløse person kan forsyne seg av. Dette avfallet samles opp og selges til store svinefarmer, der det blir nøye desinfisert og malt opp og deretter brukes som grisefor. Vaktsomme salgshallskonstabler sørger for at menneskelig bunnfall ikke urettmessig stikker av med grisematen og sluker det udesinfisert og umalt. De hjemløse kan altså umulig, som mange kan hende lett kan tro, ha plukket opp julemiddagen sin fra søppelet i salgshallen. Altså etterlyser politiet den "ambulerende fiskehandleren" eller den krovert som har solgt giftig fuselbrennevin til de hjemløse.
Mens de levde vakte ikke Joseph Geihe, Karl Melchior og Lucian Szczyptierowski spesielt stor oppmerksomhet med sine forsiktige eksistenser. Og nå - hvilken ære! Ordentlige doktorer graver egenhendig i innvollene deres. Mageinnholdet deres, som verden tidligere gav fullstendig blaffen i, blir nå nøye undersøkt og diskutert over hele pressen. Ti herrer - het det seg i avisene - er sysselsatt med å renodle kulturer av den basillen som asylbeboerne døde av. Verden vil også vite nøyaktig hvor hver eneste hjemløs person ble syk: om det var i låven der politiet fant ham død, eller allerede på asylet, der han overnattet. Lucian Szczyptierowski har plutselig blitt en viktig personlighet, og han ville sikkert ha vært mektig stolt, dersom han ikke lå som et stinkende lik på obduksjonsbordet.
Ja, selveste keiseren - som gudskjelov er reddet fra den verste miseren gjennom dyrtidstillegget på tre millioner mark til sitt apanasje som prøyssisk konge - har bekymret spurt om tilstanden til de firgiftede på byens asyl. Og hans høye gemal lot med sann kvinnelighet uttrykke sin medfølelse med overborgermester Kirschner gjennom sin kammerherre von Winterfeldt. Visselig spiste ikke overborgermester Kirschner noe av den råtne silden, på tross av at den var så billig, men befinner seg i likhet med sin familie i fullstendig velvære. Ikke heller er han, såvidt vi vet, i slekt med Joseph Geihe eller Lucian Szczyptierowski. Men til hvem skulle når alt kommer til alt kammerherre von Winterfeldt framføre keiserinnens medfølelse? Han kunne ikke gjerne hilse likdelene på obduksjonsbordet fra keiserinnen. Og de "sørgende etterlatte"? ... Hvem kjenner dem, hvem finner dem på kneipene, på barnehjemmene, i de prostituertes kvarter eller i fabrikkene og gruvene? Altså mottok overborgermester Kirschner i deres navn keiserinnens medfølelse, og det gav ham styrke til å bære familien Szcyptierowskis smerte med fatning. Selv på rådhuset viste man stor kaldblodighet overfor katastrofen. Man rekognoserte, kontrollerte, førte protokoll, skrev lange papirark fulle, men holdt fremfor alt hodet kaldt og møtte de andres dødskvaler like modig og fast som antikkens helter sin egen død.
Og likevel har hele hendelsen fremkalt en skurrende ulyd i samfunnsmaskineriet. Vanligvis ser vårt samfunn i det store og hele ganske anstendig ut; det holder på ærbarhet, orden og god skikk. Riktignok finnes det brister og mangler i statens organisasjon og liv. Men til og med solen har jo sine flekker. Og forresten finnes det intet som er fullkomment i denne jordiske verden. Arbeiderne selv, spesielt de bedrestilte, de organiserte, tror gjerne at proletariatets tilværelse og kamp stort sett utspiller seg innenfor ærbarhetens og anstendighetens grenser. Er kanskje ikke "miseren" for lenge siden avvist som grå teori? Alle vet at det finnes asyl, at det finnes tiggere, prostituerte, hemmelig politi, forbrytere og "lysskye elementer". Men det oppfatter man vanligvis som noe avlegs og fremmed, noe som på sett og vis ligger utenfor det egentlige samfunnet. Mellom rettskafne arbeidere og slike utstøtte er det reist en mur, og man tenker sjelden på de elendige stakkarer som kaver omkring i skitten på den andre siden av muren. Plutselig skjer det så noe som har samme effekt som om noen midt i en krets veloppfostrede, fine og vennlige mennesker av en slump traff på spor av nedrige forbrytelser eller skamløse utsvevelser under de kostbare møblene. Med ett rykker den den fryktelige miserens spøkelse bort masken av anstendighet fra samfunnets ansikt, og dets ærbarhet viser seg å være en skjøges sminke. Med ett viser det seg at en avgrunn av barbari og dyriskhet gaper under sivilisasjonens overflate av glans og glitter; helvetesbilder stiger opp, bilder av menneskelige vesener som graver i søppelhaugene etter mat, vrir seg i dødsrykninger og døende sender opp sin peststank.
Og muren som skiller oss fra dette dystre skyggenes rike, viser seg å være en fint malt pappkulisse. Hvem var asylbeboerne som ble offer for den råtne silden eller det giftige fuselbrennevinet? En handelsassisten, en byggtekniker, en dreier, en smed - arbeidere, arbeidere -arbeidere alle sammen. Og hvem er de navnløse som politiet ikke har klart å identifisere? Arbeidere, utelukkende arbeidere eller tidligere arbeidere.
Og ingen arbeidere er trygg for asylet, for den forgiftede silden eller fuselen. I dag er han kraftfull, ærbar og flittig - men hva skjer med ham i morgen, når han blir avskjedighet fordi han har nådd den fatale aldersgrensen på førti år, da fabrikkeieren erklærer ham for "uanvendelig"? Hva skjer dersom han i morgen kommer ut for en ulykke som gjør ham til krøpling, til understøttelsesmottaker?
Man sier at det stort sett bare er svake og dålige elementer som havner på fattighus eller i fengsel: gubber med svekkede sjelsevner, ungdomsforbrytere, abnorme mennisker med nedsatt tilregnelighet. Det kan så være. Men svake og dårlige elementer fra de høyere klasser havner ikke på noe asyl, men på kuranstalt eller i kolonitjeneste, der de kan leve ut sine instinkter på negrer og negerkvinner. Tidligere dronninger og hertuginner med svekkede sjelsevner lever resten av sitt liv i isolerte palass, omgitt av luksus og omsorgsfulle tjenere. Til sultanen Abdul Hamid, det gamle gale vidunderet som har tusener av menneskeliv på sin samvittighet, og hvis forstand har blitt formørket av mord og seksuelle utsvevelser, har samfunnet som siste tilfluktsted skjenket en praktfull villa med blomsterhager, perfekte kokker og et harem av strålende piker fra tolv år og oppover. Til ungdomsforbryteren Prosper Arenberg - et tukthus med sjampagne, hummer og trivelig herreselskap. Til abnorme fyrster - domstolenes overbærenhet, heroiske gemalers pleie og den stille trøst som en god gammel vinkjeller kan gi. Til den sinnsyke, utilregnelige offisersfruen fra Allenstein, som har et mord och et selvmord på samvittigheten - en behagelig borgerlig tilværelse, silkekjoler og samfunnets diskrete sympati.
Men de gamle, svake, utilregnelige proletarene kreperer som hundene i Konstantinopel på gatene, ved gjerdene, på asylene, i rennesteinen, og ved siden av dem finner man deres eneste etterlatte gods - en råtten sildehale. Klassegrensen går skarp og nådeløs helt inn i galskapen, i forbrytelsen, i døden. For den besittende mobben - barmhjertighet og nytelser helt til det siste åndedraget, for proletariatets Lasarus - hungerens skorpioner og dødens giftbasiller på søppelhaugen. Her sluttes det proletære livets sirkel i det kapitalistiske samfunnet. Proletaren begynner som en dyktig arbeider, allerede fra barnsben vant med det daglige slaveriet i tredemøllen for kapitalens regning. I milllioner og atter millioner samles den gyldne avlingen i kapitalistenes låver, en stadig stridere strøm av rikdom velter seg gjennom bankene og gjennom børsene, mens arbeidernes grå, stumme, uanselige masser dag etter dag forlater fabrikker og verksteder som de en gang kom dit - som fattiglapper, som evige handlere som går til torgs med det eneste de eier - sitt eget skinn.
Da og da feier en ulykke, et uvær dem under jorden i dusinvis og hundrevis - en kort avisnotis, et avrundet tall forteller om ulykken, etter noen dager er de glemte, deres siste sukk kvelt av det beskjeftige profittmakeriets stønnen og stampen. Etter noen dager går nye dusin og hundrer i deres sted under kapitalens åk.
Da og da kommer det en krise, det kommer uker og måneder av arbeidsløshet, av fortvilet kamp mot sulten. Igjen lykkes det arbeideren å svinge seg et trinn opp i tredemøllen, lykkelig over å igjen få spenne sine muskler og nerver for kapitalen.
Men etter hvert tar kreftene slutt. En lenger tids arbeidsløshet, en ulykke, snikende alderdom - og en og annen må nøye seg med første og beste syssel, halter ut av sitt yrke og synker uavlatelig nedover. Arbeidsløsheten varer stadig lenger, sysselsettingen blir stadig mer uregelmessig. Snart behersker slumpen proletarens tilværelse, uflaksen forfølger ham, dyrtiden treffer ham hardest. Den alltid spente energien i kampen om et stykke brød slipper taket, selvfølelsen avtar - han står foran porten til asylet for hjemløse, eller foran porten til fengselet.
Hvert år er det tusener av proletarer hvis eksistens på denne måten synker fra arbeidernes normale klassebetingelser til miserens mørke. De synker som en stum bunnsats, til samfunnets bunn, som forbrukte, unyttige elementer fra hvilke kapitalen ikke kan presse mer, som menneskelig avfall som feies bort med jernkost: lovens arm, sult og kulde virker her om kapp. Og til slutt rekker samfunnet giftbegeret til sine utstøtte.
Samfunnets fattighjelp utgjøres - sier Karl Marx i Kapitalet - av de sysselsatte arbeidernes invalidehjem og de arbeidsløses dødvekt. Fremveksten av almen fattigdom er uløselig knyttet til fremveksten av et lager av ikke-sysselsatte arbeidere, begge er like nødvendige, begge er livsnødvendigheter for den kapitalistiske produksjonen og for rikdommens utvikling. Jo rikere samfunnet er, jo større den utsugende kapitalen og omfanget og energien i dens utvikling, dvs. jo større proletariatet og jo mer fruktbart dets arbeid, desto større er antallet arbeidsløse. Og jo større dette antallet er, desto større er antallet tiloversblevne utfattige arbeidere.
Dette er en absolult, almen lov for den kapitalistiske produksjonen.
Lucian Szczyptierowski, som ender sitt liv på gaten, forgiftet av råtten sild, er like mye en del av proletariatets eksistensbetingelser som hver eneste faglærte, høyt avlønte arbeider som koster på seg trykte nyttårskort og et forgylt klokkekjede. Asylet for hjemløse og politiets varetektsceller er i like stor grad støttespillere for det nåværende samfunn som rikskanslerens palass eller Deustsche Bank. Og den giftige sild- og fuselfesten på byens asyl utgjør den usynlige grunnvollen for kaviaren og sjampanjen på millionærenes bord. D'herrer doktorer kan holde på lenge med å søke i mikroskopet etter den dødelige basillen i de forgiftedes tarmer og "rendyrke" den: den virkelige giftbasillen som har tatt livet av asylboerne i Berlin heter - kapitalistisk samfunnsorden i rendyrket form.
Hver eneste dag dør noen hjemløse, bryter sammen av sult og kulde - og intet menneske bryr seg om dem, bare politirapporten. Det var bara massevirkningen som denne gangen førte til et så stort rabalder i Berlin. Bare som masse, som sammenrasket elendighet, evner proletarene å tiltvinge seg samfunnets oppmerksomhet. Til og med den elendigste, den hjemløse, blir i masseopplag til en offentlig storhet, selv om det bare er i skikkelse av en haug med lik.
Vanligvis er et lik noe stumt og uansenlig. Men det finnes lik som taler høyere enn basuner og lyser klarere enn fakler. Etter barrikadekampene den 18. mars 1848 løftet Berlins arbeidere de falnes lik høyt over sine hoder, bar dem til det kongelige slottet og tvang despotismen til å blote sitt hode foran ofrene. Nå gjelder det å løfte likene av de forgiftede hjemløse i Berlin, som er kjød av vårt kjød og blod av vårt blod, høyt over millioner proletarers hoder og bære dem inn i det nye kampåret med ropet: Ned med den skjendige samfunnsorden som gir opphav til slike ugjerninger!
Sist oppdatert 4. august 2007
[email protected]