Illegalt flygeblad fra Spartakusforbundet, mai 1916. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
|
3. Internasjonalen utgjør tyngdepunktet for proletariatets klasseorganisasjon... |
Det umulige har skjedd. Riksdagen, de borgerlige partiene og den offisielle sosialdemokratiske fraksjonen har tiltrukket seg enda mer ydmykelse enn tidligere. Det virket som om dette uforlignelige parlament, denne edle forsamling, allerede hadde oppnådd det som var mulig av politisk selvfornedring når det gjelder å prisgi den mest elementære politiske anstendighet, som om det umulig skulle kunne synke dypere. Men langt ifra: i sin behandling av Liebknecht-saken har riksdag, borgerlig majoritet og sosialdemokratisk fraksjonsmajoritet langt overgått sin egen infame nedrighet.
Liebknecht ble grepet av politiets håndlangere mens han gjorde sin plikt som internasjonal sosialist og deltok i førstemaidemonstrasjonen, og ble deretter overlevert til en militær domstol. Liebknecht er riksdagsmann, han er for å kunne utøve sin tjeneste som folkevalgt, fritatt fra militærtjeneste, og er altså under riksdagens sesjon ingen soldat, men en folkets representant. Det hadde vært riksdagens mest elementære plikt å beskytte ham mot den militære justisens klør og mot ethver annen type av politisk forfølgelse. Hvert parlament betrakter det som sin selvsagte plikt å beskytte sine medlemmer fra regjeringens myndigheter. Og her har det uhørte, det eksempelløse i alle parlaments historie inntruffet: Riksdagen har selv overlevert et av sine medlemmer til militærdomstolen!
Noen dager senere fulgte farsens andre akt: Samme riksdag nektet å beskytte sine medlemmer mot brutale voldstakter, slik som de som ble utført mot Liebknecht da han den 8. april kritisk ville belyse trikset med det seneste tyske krigslånet! Og de mest rabiate gaphalsene ved dette parlamentariske selvmord var nettopp de frisinnede. Eugen Richter, reaksjonens støvelpusser i forbindelse med sultetolltariffene, har fått verdige etterfølgere. Med ropet "landsforræderi" kaster Hubrich og Müller-Meiningen seg over enhver som bestiger talarstolen i riksdagen for å kritisere regjeringen. Med ropet "landsforræderi" utleverer Payer og Liesching de folkevalgtes immunitet til militærsablene. Oertel og Heydebrand har intet igjen å si etter denne liberale skrikingen. Og den sosialdemokratiske flertallsfraksjonen? Den ytret ikke en eneneste stavelse mot dette. "Utholdenhetspolitikerne" Scheidemann og kompani mener jo selv at alle som holder fast ved sosialdemokratiets prinsipper og bekjemper folkemordet, er landsforrædere.
Landsforræderi! Landsforræderi!
Førstemaifeiringen er landsforræderi!
Kritikk mot krigslånet - landsforræderi!
Internasjonal solidaritet - landsforræderi!
Klassekamp - landsforræderi!
Streiker for å heve sultelønnene - landsforræderi!
Offentlig diskusjon av åger med nødvendighetsvarer - landsforræderi!
Klagerop fra sultende kvinner utenfor butikkene - landsforræderi!
Det som har blitt sagt tusener av ganger i sosialdemokratiske aviser, på sosialdemokratiske møter, i sosialdemokratiske taler i riksdagen, det er i dag landsforræderi. Hele sosialdemokratiets femtiårige virksomhet, som rettet seg mot krig, militarisme, klasseherredømme, solidaritet på tvers av klassene, nasjonal enighet og floskler om fedrelandet, er landsforræderi!
Payer, Liesching og Hubrich, David, Landsberg og Scheidemann har overgått alle statsadvokater, gjort alle politimestere til skamme og salig Tessendorf til et stakkars vergeløst barn. Tenk om disse mennene hadde håndhevet Bismarcks sosialistlov! De hadde satt samtlige sosialdemokratiske riksdagsmenn og redaktører på tukthus, og de hadde ført vår August Bebel og vår gamle Liebknecht til galgen! Scheidemannfolket kostet på seg komedien å formelt levere inn en petisjon om Liebknechts immunitet, men de begrunnet den med påstanden om at Liebknechts kamp jo ikke var farlig, ettersom det tyske folket med sin kadaverlydighet ikke lenger vil la seg forstyrre! I riksdagskommisjonen sa "sosialdemokraten" David med henvisning til Karl Liebknecht: En hund som gjør, biter ikke!
For riktig å kunne svare på all denne nedrighet i riksdagen, ikke ved hjelp av advokater, ikke formalistisk, men sosialistisk; for å ikke debattere, ikke argumentere, men brennemerke det foraktelige pakket som en samling folkeforrædere, trenger vi nettopp - Liebknecht!
Men svaret skal de få av proletariatets masser, av det sultende, undertrykte, som kanonføde misbrukte folket. Og den sosialdemokratiske majoritetstalerens ord om "hunder" skal ikke heller bli glemt.
En hund er den som slikker støvlene til den mester som i årevis har sparket den.
En hund er den som iført beleiringstilstandens munnkurv glatt logrer og ser herrene i militærdiktaturet i øynene, alt mens den ydmykt ber om nåde.
En hund er den som bjeffer på en fengslet, fraværende person og slik gjør tjeneste som apportør for de som til enhver til sitter ved makten.
En hund er den som på regjeringens kommando avsverger seg hele sitt partis fortid, alt som har vært ham hellig gjennom et helt liv, for å spytte på det og trampe det ned i smusset.
Hunder er og forblir David, Landsberg og kompani. Og de kommer sikkert til å få sitt velfortjente spark av den tyske arbeiderklassen når oppgjørets time kommer.
Affæren Liebknecht - både Liebknechts eksempel og nedrighetene fra riksdagen og fraksjonsmajoriteten - har bidratt kraftig til at denne dag vil gry så snart som mulig og avstedkomme et grundig og godt arbeid. For nå må det stå klart for hver eneste mann og hver eneste kvinne i vårt folk: dette parlament, denna foraktelige slaveflokk, fra Payer til David, er dømt og forkastet foran verdenshistoriens domstol. Bare massenes egen handlekraft, bare deres djerve initiativ, bare ettertrykkelig klasskampsaksjon over hele linjen kan lede frem til at det blir slutt på folkemordet, på militärdiktaturet, på folkets langsomme sultedød.
Og dette kan massene avstedkomme bare når de har lært seg som Liebknecht å sette hele sitt jeg inn i kampen for den internasjonale sosialismens ideal, når de ikke bare synger, men også beviser i handling:
"Vi enser ikke fiendens tall,
ei heller farene alle..."
Når de med hundretusen stemmer, ja med millioner stemmer i hele riket forsterker Liebknechts rop:
Ned med krigen! Proletarer i alle land, foren eder!
Sist oppdatert 4. august 2007
[email protected]