Spartakus nr. 5, mai 1917. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Selected political writings, London, 1974.
Utbruddet av Den russiske revolusjon har endret den fastlåste situasjonen som var skapt av verdenskrigens fortsettelse og den proletariske klassekampens foreløpige fallitt. I tre år har Europa vært å sammenligne med et stinkende værelse som nesten kveler dem som oppholder seg i det. Nå har plutselig et vindu blitt åpnet på vidt gap; frisk, oppkvikkende luft strømmer inn, og alle i værelset trekker pusten dypt og uhemmet. De "tyske frihetsheltene" følger særlig godt med på det revolusjonære russiske teateret. Den motvillige respekt som de tyske og østerriksk-ungarske regjeringer nærer for 'betlere og sammensvorne" så vel som den nervøse rykning med hvilken våre herskende klasser mottar enhver ytring fra Tsjeidse og fra arbeider- og soldatsovjetet når det gjelder spørsmålet om krig og fred, er en håndfast bekreftelse på de faktiske forhold som så sent som i går ble møtt med uforstående motstand fra sosialistene i AG (Arbeitergemeinschaft, som den sentristiske opposisjonen som senere stiftet USPD, het på det tidspunktet, overs. anm.). Disse faktiske forhold er at veien ut av verdenskrigens uføre ikke gikk gjennom diplomatiske "avtaler" og wilsonske proklamasjoner, men alene og utelukkende gjennom proletariatets revolusjonære aksjon. Seierherrene fra Tannenberg og Warsawa venter nå skjelvende på sin egen "frigjøring" fra krigens kvelertak ved hjelp av det russiske proletariatet, ved hjelp av "pøbelen i gatene"!
Det er selvsagt slik at ikke en gang med det største heltemot kan arbeiderklassen i ett enkelt land løsne dette kvelertaket. Den russiske revolusjonen er ved egen hjelp i ferd med å utvikle seg til et internasjonalt problem. For de russiske arbeidernes fredsbestrebelser fører dem ut i direkte konflikt ikke bare med deres eget borgerskap, men også med borgerskapet i England, Frankrike og Italia. Borgerpressens rasling i alle landene i Ententen - The Times, Matin, Corriere della Sera osv. - viser at Vestens kapitalister, disse brave forkjempere for "demokrati" og for de "mindre nasjoners" rettigheter, er med tenners gnissel og med et raseri som tiltar time for time, vitne til hvordan den proletariske revolusjon har satt en stopper for en praktfull æra av ubehersket imperialistisk fremgang i Europa. Ententens kapitalister yter nå den sterkeste støtte til det russiske borgerskapet mot det russiske proletariat som har gjort opprør i sin streven etter fred. På alle måter - diplomatisk, finansielt, kommersielt - kan Ententens kapitalister øve det sterkeste trykk på Russland, og de gjør det utvilsomt allerede. En liberal revolusjon? En provisorisk regjering utgått fra borgerskapet? Så hyggelig! Dette ville umiddelbart bli offisielt anerkjent og ønsket velkommen som en garanti for Russlands militære egnethet, som et lydig redskap for den internasjonale imperialismen. Men ikke ett skritt lenger! Dersom den russiske revolusjon skulle avsløre sin proletariske kjerne, dersom den logisk vendte seg mot krig og imperialisme, så ville dens høyt skattede forbundsfeller flekke tenner og forsøke å kue den med alle mulige midler. Derfor har det sosialistiske proletariatet i England, Frankrike og Italia nå plikt til å reise opprørsfanen mot krigen. Bare gjennom aktiv masseaksjon i sine egne land, mot sine egne herskende klasser, kan de unngå å åpent forråde det russiske revolusjonære proletariatet og hindre at det blør i hjel i dets ujevne kamp ikke bare mot det russiske borgerskapet, men også det vestlige borgerskapet. Ententemaktenes innblanding i den russiske revolusjons indre anliggender, som alt er et faktum, krever av arbeiderne i disse landene - som en æressak - at de verger den russiske revolusjon gjennom å angripe sine egne herskerklassers flanker og tvinge dem til å tilby fred.
Og nå det tyske borgerskapet! Dratt mellom stive smil og bitter gråt betrakter de det russiske proletariats handlinger og økende makt. Dysset inn i et vanemessig syn på sine egne arbeidermasser som utelukkende militær og politisk kanonføde, kunne det tyske borgerskapet godt tenkes å ville benytte det russiske proletariatet til å komme seg ut av krigen så raskt som mulig. Den hardt prøvede tyske imperialismen, som i skrivende stund er i svært store vansker både i Vesten og i Lille-Asia og ikke vet sine levende råd hjemme på grunn av matmangelen, vil gjerne trekke seg ut av hele affæren så snart som mulig og med et snev av etikette for å kunne reparere skadene og i ro og mak på ny væpne seg og forberede videre krig. På grunn av sin proletarisk-sosialistiske tendens til fred er den russiske revolusjon innstilt på å fylle denne rollen. Dermed spekulerer både den tyske imperialismen og Ententemaktene på hvordan de kan profitere på revolusjonen, bare med motsatt utgangspunkt. Vestmaktene har til hensikt å knytte seg til den borgerlig-revolusjonære tendensen i revolusjonen, slik at krigen kan videreføres inntil den tyske konkurrenten er beseiret. Den tyske imperialismen vil gjerne gjøre bruk av den proletariske tendensen i revolusjonen for å beskytte seg mot den umiddelbare trusselen om militært nederlag. Vel, hvorfor ikke, mine herrer? Det tyske sosialdemokratiet har gjort et godt arbeid når det gjelder å dekke over deres ukontrollerte folkemord og kalle det en "frigjøringsakt" ovenfor det russiske eneveldet. Hvorfor skulle ikke det russiske sosialdemokratiet være behjelpelig med å få de strandede "frihetsheltene" ut av den vanskelige situasjonen som utgjøres av en krig som har slått feil? De tyske arbeiderne var med på å føre krig da det passet imperialismen; de russiske arbeiderne forventes å inngå fred av samme årsak.
Men Tsjeidse er ikke like enkel å hanskes med som Scheidemann. På tross av en rask "meddelelse" i Norddeutsche Allgemeine, og på tross av at Scheidemann hurtig ble sendt til Stockholm i "forhandlinger", så er det beste de kan håpe på et spark bak fra de russiske sosialister av alle avskygninger. Og hva angår et hurtig istandkommet bestillingsverk, en separat fred med Russland i ellevte time som de tyske "frihetsheltene" så gjerne vil få i stand og som de er under hardt press for å inngå, så kan den saken definitivt ikke ordnes. Dersom det russiske proletariat skal kunne gjennomføre sine fredsbestrebelser, må det styrke sin generelle stilling i landet, slik at dets klasseaksjon vokser til kolossale proporsjoner med hensyn til omfang, handlekraft, inderlighet og radikalisme, og slik at sosialdemokratiet enten kan trekke med seg eller skyve til side enhver klasse som fremdeles er avventende og som har blitt ført bak lyset av borgerlig nasjonalisme. Med dårlig skjult frykt står de tyske "frihetsheltene" stilt ovenfor dette åpenbare og uunngåelige, men så formidable aspekt ved fredstendensen i Russland. De frykter - og med god grunn - at den russiske maurer, i motsetning til hans tyske kollega, ikke vil "gå bort", og de frykter for at gnistene fra ilden i nabolandet kan antenne låvene i Øst-Prøyssen. De forstår godt nok at det bare er gjennom å ta i bruk den mest ekstreme revolusjonære energi i en gjennomgående klassekamp for politisk makt i Russland at kampen for fred kan vinnes. Men samtidig lengter de tilbake til det gode, gamle tsarveldet, til det "eldgamle trofaste vennskapet med deres nabo i øst", Romanov-absolutismen. Tua res agitur! Interessene Deres står på spill! Denne advarselen fra en prøyssisk minister mot den russiske revolusjon har de tyske herskende klasser lagt seg på sinne, og samtlige helter fra Königsbergsaken (en rettssak i 1904 mot en del tyske sosialdemokrater som stod tiltalt for å ha bistått i smuglingen av revolusjon litteratur til Russland, overs. anm.) er "like storslagne som den dagen de kom til verden". Det ville være å forvente for meget av det øst-prøyssiske politi og den øst-prøyssiske militærstat dersom man trodde at den ville tillate en republikk - og endatil en republikk som er opprettet og kontrollert av det revolusjonære og sosialistiske proletariatet - å eksistere på dens flanke. Og denne øst-prøyssiske politiånden er tvunget til å innrømme sin hemmelige motvilje på det åpne marked. De tyske "frihetsheltene" må i dag i full offentlighet løfte hånden og sverge at de ikke har til hensikt å kvele revolusjonen og gjeninnsette den kjære Nikolai med oppstoppernesen på tsartronen! Det var den russiske revolusjon som tvang de tyske "frihetsheltene" til å daske seg selv kraftig i ansiktet foran all verden. På dette viset slettet den russiske revolusjon umiddelbart fra historien hele den beryktede løgnen som det tyske sosialdemokrati og den tyske militarismens offisielle mytologi hadde livnært seg på i tre år. Det er slik revolusjonens storm renser, utsletter løgner, steriliserer; det er slik den med ett nådeløst kostestrøk feier vekk alle de dynger av offisielt hykleri som har samlet seg opp siden krigen brøt ut og klassekampen ble lagt på is i Europa. Den russiske revolusjon rev "demokratiets" maske av ansiktet til Entente-borgerskapet, og fra den tyske militarismen fjernet det skinnet av en kommende frigjører fra tsarismens despoti.
Ikke desto mindre er spørsmålet om fred ikke fullt så enkelt for det russiske proletariatet som det ville passe Hindenburg og Bethmann å tro. Revolusjonens seier, så vel som dens videre oppgaver, krever sikrere støtte i fremtiden. Revolusjonens utbrudd og den ledende rollen som proletariatet spiller has med umiddelbar virkning gjort den imperialistiske krigen i Russland om til det som de herskende klassers falske prat har villet innprente oss er tilfellet i alle land: en nasjonal forsvarskrig. Konstantinopels håpefulle drømmer og de "nasjonal-demokratiske" planer om en ny politisk inndeling som skulle gjøre verden så lykkelig, ble skjøvet ned i halsen på Miljukov og hans forbundsfeller av arbeider- og soldatmassene, og parolen om nasjonalt forsvar ble satt ut i livet. Det russiske proletariatet kan imidlertid bare avslutte krigen og skape fred med ren samvittighet når deres mål - revolusjonen og dens videreføring - har blitt oppnådd! De, det russiske proletariatet, er i dag de eneste som for alvor må forsvare frihetens, fremskrittets og demokratiets sak. Og disse ting må sikres ikke bare i dag mot Entente-borgerskapets sjikanering, press og krigsmani, men først og fremst i morgen - mot de tyske "frihetsheltenes" "knyttneve". En halv-absolutistisk politistyrke og militærstat er ikke noen god nabo for en ung republikk som rystes av indre kamper, og en imperialistisk hær som er skolert i blind lydighet er ikke noen god nabo for et revolusjonært proletariat som fryktløst forbereder seg på klassekamper av en betydning og en varighet som det er vanskelig å overblikke.
Allerede er den tyske okkupasjonen av et uheldig "uavhengig Polen" et tungt slag mot den russiske revolusjon. Revolusjonens handlingsrom er selvsagt begrenset når et land som alltid her vært et av den revolusjonære bevegelsens mest eksplosive sentra, og som i 1905 var i fremste rekke i revolusjonen i Russland, er fullstendig eliminert og i sosialt henseende omformet til en gravplass, og i politisk henseende til en tysk militærleir. Hva er da garantien for den tyske militarismen i morgen, når fred er innstiftet og den har kommet seg ut av krigens uføre og skjerpet sine klør, ikke slår til mot det russiske proletariatets flanke i den hensikt å unngå at det tyske halv-absolutistiske regimet skal rystes i sine grunnvoller?
De halvkvalte "forsikringene" fra gårsdagens helter fra Königsbergsaken - de er ikke nok til å berolige oss. Vi husker fremdeles bare så altfor godt hva som skjedde med Pariserkommunen. Når alt kommer til alt, klarer ikke katten å la musen i fred. Verdenskrigen har utløst slik en orgie av reaksjon i Tyskland, har avslørt slik en grad av militaristisk allmakt, har i en slik grad fjernet storhetens fasade fra den tyske arbeiderklassen som sådan, og har vist hvordan grunnlaget for den såkalte "politiske frihet" i Tyskland er så innholdsløst og ufullstendig at fremtidsutsiktene fra et slikt ståsted har blitt et tragisk og alvorlig problem. Den "tyske militarismens trussel" mot det imperialistiske England eller Frankrike er selvsagt humbug, krigsmytologi, kampropet til Tysklands konkurrenter. Den faren som den tyske militarismen representerer for det revolusjonære, republikanske Russland, derimot, er høyst reell. Det russiske proletariat ville være svært uforsiktige politikere dersom de unnlot å spørre seg om ikke den tyske kanonføden som tillater imperialismen å lede den til nedslaktning på alle slagfelt i dag, ikke i morgen ville adlyde kommandoen om å kjempe mot den russiske revolusjonen. Selvsagt ville Scheidemann, Heilmann og Lensche ha klar en "marxistisk" forklaring for en slik krig, og Legien og Schlicke ville ha forberedt en avtale om en slik slavehandel, alle sammen trofaste mot den patriotiske tradisjon hos de fyrster som solgte sine egne undersåtter som kanonføde utenlands.
Det er bare én virkelig garanti mot disse naturlige bekymringene på vegne av den russiske revolusjonens fremtid: oppvåkningen av det tyske proletariat, at de tyske "arbeidere og soldater" kommer til makt i sitt eget land, en revolusjonær kamp for fred ledet av det tyske folk. En fredsavtale med Bethmann og Hindenburg ville være et fryktelig vanskelig og vågalt prosjekt med et tvilsomt resultat. Med de tyske "arbeidere og soldater" ville freden kunne inngåes umiddelbart og ville hvile på et fast grunnlag.
Dermed henger spørsmålet om fred i realiteten uløselig sammen med den russiske revolusjons utvungne, radikale utvikling. Men sistnevnte er i sin tur forbundet med den revolusjonære kampen for fred i regi av det franske, engelske, italienske og, i særdeleshet, det tyske proletariatet.
Kommer det internasjonale proletariatet til å legge ansvaret for å ta oppgjøret med det europeiske borgerskapet over på de russiske arbeidernes skuldre, vil det overgi denne kampen til det engelske, franske og italienske borgerskapets imperialistiske mani? For øyeblikket er det på denne måten man bør stille spørsmålet om fred.
Konflikten mellom det internasjonale borgerskapet og det russiske proletariatet avslører på denne måten dilemmaet ved verdenssituasjonens siste fase: enten verdenskrig til randen av global ødeleggelse eller proletarisk revolusjon - imperialisme eller sosialisme.
Og her blir vi igjen konfrontert med våre gamle, forrådte paroler om revolusjon og sosialisme, ord som vi gjentok tusener av ganger i propagandaen vår og som vi ikke evnet å føre ut i praksis da krigen brøt ut og tiden var moden for å fylle dem med innhold. De meldte seg igjen hos enhver tenkende sosialistisk etter hvert som det meningsløse folkemordet dro ut. De meldte seg i en åpenbart negativ form som et resultat av den elendige fiaskoen som den borgerlige pasifismens forsøk på å komme frem til en diplomatisk avtale, var. I dag ser vi dem igjen i et positivt lys; de utgjør substansen i den russiske revolusjons utvikling, skjebne og fremtid. På tross av svik, på tross av de arbeidende massers universelle nederlag, på tross av at den sosialistiske internasjonale har brutt sammen tvinger en mektig historisk lovmessighet seg frem - som en elv som har blitt avledet fra sitt løp og har forsvunnet i undergrunnen, kommer den for dagen igjen, skinnende og sprudlende, på et uventet sted.
Gamle moldvarp. Historie, du har utført ditt arbeid vel! I dette øyeblikket gir den parolen, det kampropet som bare kan høres i perioder av store verdensomfattende endringer, atter gjenlyd i det internasjonale og det tyske proletariat. Den parolen er: Imperialisme eller sosialisme! Krig eller revolusjon! Det finnes ingen tredje vei!
Sist oppdatert 12. juli 2007