Die Rote Fahne no. 3, 18. november 1918. Oversatt til norsk av Frans-Arne Stylegar etter Politiske skrifter. Et udvalg, s. 255-258, Forlaget Tiderne Skifter, København 1976.
Revolusjonen er i gang. Jubel for det som er oppnådd og triumf over den slagne fiende er imidlertid ikke på sin plass, men derimot den strengeste selvkritikk og den hardeste samling av energien for å videre den oppgaven som er påbegynt. For det som er oppnådd, er ikke all verden, og fienden er ikke slått.
Hva har man oppnådd? Monarkiet er feid bort, den øverste regjeringsmakten er nå i arbeider- og soldatrepresentantenes hender. Men monarkiet var ikke den egentlige fienden - det var bare en fasade, det var imperialismens utstillingsvindu. Det var ikke hohenzollerne som fikk verdenskrigen til å flamme opp, som satte hele verden i brann og bragte Tyskland til avgrunnens rand. Monarkiet var som enhver borgerlig regjering bare forretningsfører for den herskende klasse. Det imperialistiske borgerskapet, det kapitalistiske klasseherredømmet - det er forbryterne som må stilles til ansvar for folkemordet.
Å avskaffe kapitalens herredømme, å virkeliggjøre den sosialistiske samfunnsorden - dette og intet mindre er det historiske tema for den pågående revolusjonen. En gigantisk oppgave som ikke kan gjøres ferdig i en håndevending gjennom et par dekreter fra oven, men kun settes i gang gjennom de arbeidene massers egen bevisste aksjon i by og land, som kun kan føres lykkelig gjennom stormene og bragt trygt i havn ved hjelp av folkemassenes åndelige modenhet og uuttømmelige idealisme.
Revolusjonens mål viser klart veien, dens oppgaver bestemmer metodene. Hele makten til de arbeidende masser, til arbeider- og soldatrådene, sikring av revolusjonsverket mot fienden som ligger på lur: dette er retningslinjen for alle den revolusjonære regjerings forholdsregler.
Ethvert skritt, enhver handling som regjeringen foretar seg må som et kompass vise i denne retning:
Det er kun de første nødvendige skritt som her er listet opp. Men hva gjør den nåværende revolusjonære regjering?
Den lar rolig staten som forvaltningsorgan fra øverst til nederst forbli i hendene på den som i går støttet hohenzollerens abolutistiske regime, og som i morgen vil la seg bruke som et verktøy for kontrarevolusjonen.
Den innkaller den konstituerende nasjonalforsamlingen, oppretter på denne måten en borgerlig motvekt til arbeider- og soldatrådene og skyver dermed revolusjonen over på et borgerlig revolusjonsspor, fordi den får revolusjonens sosialistiske mål til å dunste vekk.
Den gjør ingenting for å knuse det kapitalistiske klasseherredømmes fortsatt eksisterende makt.
Den gjør alt for å berolige borgerskapet, for å forkynne eiendomsrettens ukrenkelighet og for å sikre kapitalforholdets urørlighet.
Den lar rolig kontrarevolusjonen, som overalt rører på seg, få fritt spillerom - uten å appellere til massene, uten å advare folket med høy og kraftfull stemme.
Ro! Orden! Orden! Ro! Slik lyder det fra alle sider, fra alle regjeringens kunngjøringer; slik jubler ekkoet fra den borgerlige leir. Man klager over "anarkiets" og "kuppmakeriets" spøkelse, den velkjente helvetesmusikk fra borgeren som er bekymret for sitt pengeskap, eiendommen og profitten - det er den tonen som lyder høyest i dag, og den revolusjonære arbeider-og-soldatregjeringen tolererer rolig denne generaloppmarsj mot sosialismen, ja, den deltar i den i ord og handling.
Fasit etter revolusjonens første uke er derfor: I hohenzollernes stat er det ingenting som har endret seg grunnleggende; arbeider-og-soldatregjeringen fungerer som stedfortreder for den imperialistiske regjering som er bankerott. Alt regjeringen gjør, er båret oppe av frykten for arbeidermassene - og før revolusjonen har fått kraft, flukt og fart over seg blir dens eneste livskraft, dens sosialistiske og proletariske karakter, sløst bort.
Alt er i orden. En reaksjonær stat i den siviliserte verden blir ikke i løpet av 24 timer til en revolusjonær folkestat. De soldatene som i går som reaksjonens politistyrker i Finland, Russland, Ukraina og Baltikum myrdet revolusjonære proletarer, har ikke på 24 timer blitt til målbevisste bærere av sosialismen.
Bildet av den tyske revolusjonen svarer til den indre modenhetsgrad i de tyske forhold. Scheidemann-Ebert utgjør den regjering som svarer til den tyske revolusjon i dens nåværende stadium. Og de Uavhengige [dvs. USPD, o.a.] som tror seg å kunne skape sosialisme sammen med Scheidemann-Ebert og som høytidelig bekrefter i "Freiheit" at man sammen med dem utgjør "en rent sosialistisk regjering", har dermed kvalifisert seg selv som en selvskreven støtte i firmaet i dette første provisoriske stadiet.
Men revolusjoner står ikke stille. Deres livslov er rask fremrykking, de vokser ut over seg selv. På grunn av sine indre motsetninger driver det første stadium alt nå videre fremover. Situasjonen er fullt forståelig som en begynnelse, men uholdbar som en varig tilstand. Hvis ikke kontrarevolusjonen skal få overtaket over hele linjen, må massene være på vakt.
Begynnelsen er gjort. Den videre utviklingen ligger ikke i hendene på de dverger som forsøker å stanse revolusjonens gang og prøve å bremse verdenshistoriens hjul. Verdenshistoriens dagsorden lyder i dag: Virkeliggjøring av det sosialistiske sluttmål. Den tyske revolusjonen er kommet inn i denne lysende stjernebane. Den vil skritt for skritt gjennom storm og stille, gjennom kamp og lidelse, nød og seier, nå sitt mål.
Den er tvunget til det!
Sist oppdatert 11. mai 2007