Die Rote Fahne, nr. 5, 20. november 1918. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Politiske skrifter. Et udvalg, s. 259-262. Tiderne Skifter, København 1976.
Fra Deutsche Tageszeitung, Vossische og Vorwärts til det uavhengige Freiheit, fra Reventlow, Erzberger, Scheidemann til Haase og Kautski høres enstemmig kravet om nasjonalforsamlingen og like så enstemmig angstskriket over idéen - makten i arbeiderklassens hender.
Hele "folket", hele "nasjonen" skal innkalles for å avgjøre revolusjonens videre skjebne gjennom et flertallsvedtak.
Når man tenker på den herskende klasses åpenlyse og hemmelige agenter, gir parolen seg selv. Med de kapitalistiske pengeskaps voktere diskuterer vi ikke, det være seg i nasjonalforsamlingen eller om nasjonalforsamlingen.
Men også de uavhengige ledere stiller seg i dette avgjørende spørsmål på linje med kapitalens voktere.
De vil, som Hilferding forklarer det i Freiheit, på dette viset spare revolusjonen for voldsbruk, for borgerkrigen med alle dens redsler. Småborgerlige illusjoner! De forestiller seg forløpet av den mektigste sosiale revolusjon i menneskehetens historie som et møte mellom de forskjellige samfunnsklassene, der de fører en rolig og "verdig" diskusjon med hverandre, for deretter at gå over til avstemningen, kan hende endatil etter den metode der man forlater salen gjennom hver sin "ja"-, "nei"- og "avholdende"-dør. Når så kapitalistklassen oppdager at den er i mindretall, erklærer den med et sukk som et veldisiplinert parlamentarisk parti: Dette er det jo ikke noe å gjøre med! Vi ser at vi har blitt nedstemt. Nå vel, vi bøyer oss og overgir alle våre gods, fabrikker, gruver, alle våre brannsikrede pengebinger og herlige profitter til arbeiderne.
Slekten Lamartine, Garnier, Pagés, Ledru-Rollin, de småborgerlige illusjonister og rotehoder fra 1848 er sannelig ikke utdødd; den har gjenoppstått - uten glans og talent, uten nyhetens sjarm - i en kjedelig, pedantisk lærd tysk utgave med Kautski, Hilferding og Haase.
Disse svært grundige marxister har imidlertid glemt sosialismens ABC.
De har glemt at borgerskapet ikke er et parlamentarisk parti, men en herskende klasse som er i besittelse av alle økonomiske og sosiale maktmidler.
Disse herrer, junkere og kapitalister, holder seg bare i ro så lenge den revolusjonære regjeringen nøyer seg med å sette små skjønnhetsplastre på det kapitalistiske lønnsforholdet. De er bare snille, så lenge revolusjonen er snill, dvs. så lenge det ikke røres ved det borgerlige klasseherredømmets livsnerve og pulsåre, den kapitalistiske privateiendom, lønnsforholdet, profitten.
Men når profitten blir truet, når privateiendommen blir ført til slakterbenken, så forsvinner gemyttligheten.
Den nåværende idyll, der ulver og sauer, tigere og lam, gresser fredelig ved siden av hverandre som i Noas ark, varer nøyaktig til det øyeblikk da det begynner å bli alvor med sosialismen.
Så snart den berømmelige nasjonalforsamlingen beslutter å virkeliggjøre sosialismen fullt og helt, å utrydde rubb og rake av kapitalherredømmet, begynner også kampen. Når borgerskapet blir rammet i hjertet - og hjertet deres slår i pengeskapet - kommer de til å kjempe på liv og død for sitt herredømme, sette tusen åpenlyse og skjulte former for motstand i gang mot de sosialistiske forholdsregler.
Alt dette er uunngåelig. Alt dette må kjempes gjennom, avverges, nedkjempes - med eller uten noen nasjonalforsamling. Den "borgerkrig", som man med engstelig bekymring forsøker å holde unna revolusjonen, lar seg ikke holde unna. Borgerkrig er bare et annet navn for klassekamp, og den tanke at man kan innføre sosialisme uten klassekamp, gjennom en parlamentarisk flertallsbeslutning, er en latterlig småborgerlig illusjon.
Hva er det man vinner gjennom denne feige omvei via nasjonalforsamlingen? Man styrker borgerskapets stilling, man svekker og forvirrer proletariatet gjennom tomme illusjoner, man sløser tid og krefter bort med "diskusjoner" mellom ulv og lam, man arbeider kort sagt til fordel for alle de elementer hvis mål og hensikt er å forråde den proletariske revolusjon og dens sosialistiske mål for å kastrere den til en borgerlig-demokratisk revolusjon.
Men spørsmålet om nasjonalforsamlingen er ikke et spørsmål om hensiktsmessighet, eller om større "behagelighet". Det er et prinsippspørsmål, et spørsmål om revolusjonens sosialistiske selverkjennelse.
I den store franske revolusjon bestod det første avgjørende skrittet i juli 1789 i at de tre adskilte stender ble samlet i en felles nasjonalforsamling. Denne beslutningen preget hele det videre hendelsesforløpet - den var symbolet på at en ny borgerlig samfunnsorden hadde seiret over middelalderens føydale standssamfunn.
På samme måte blir symbolet på den nye sosialistiske samfunnsorden som bærer frem av den nåværende proletariske revolusjonen, symbolet på dens egentlige oppgaves klassekarakter, og det samme gjelder klassekarakteren til det politiske organ som skal gjennomføre oppgaven: Arbeiderparlamentet, by- og landproletariatets representasjon.
Nasjonalforsamlingen er en foreldet arv fra de borgerlige revolusjoner, et hylster uten innhold, en rekvisitt fra tiden med småborgerlige illusjoner om "et samstemt folk", om den borgerlige stats "frihet, likhet og brorskap".
Den som i dag tyr til nasjonalforsamlingen, skrur bevisst eller ubevisst revolusjonen tilbake til de borgerlige revolusjoners historiske stadium; vedkommende er en skjult agent for borgerskapet eller en ubevisst ideolog for småborgerskapet.
Kampen for nasjonalforsamlingen blir ført under kampropet: Demokrati eller diktatur! Også denne parole fra den kontrarevolusjonære demagogi blir lydig overtatt av sosialistiske ledere som ikke har oppdaget at alternativet er en demagogisk forfalskning.
Det er ikke dette det dreier seg om i dag, demokrati eller diktatur. Det spørsmål historien har satt på dagsordenen, lyder: Borgerlig demokrati eller sosialistisk demokrati. Proletariatets diktatur er demokrati i sosialistisk betydning. Proletariatets diktatur er ikke bomber, kupp, opptøyer, "anarki" slik agentene for den kapitalistiske profitt målbevisst forsøker å hevde - men bruk av alle politiske maktmidler for å virkeliggjøre sosialismen, for å ekspropriere kapitalistklassen, i overensstemmelse med og gjennom proletariatets revolusjonære flertalls vilje, altså i det sosialistiske demokratiets ånd.
Uten bevisst vilje og bevisst handling fra det proletariske flertallets side, ingen sosialisme! For å skjerpe denne bevisstheten, for å stålsette denne viljen, for å organisere handlingen, trengs et klasseorgan: da trengs by- og landproletarenes riksparlament.
Å kalle inn til en slik arbeiderrepresentasjon i stedet for de borgerlige revolusjoners tradisjonelle nasjonalforsamling er i seg selv allerede en klassekamphandling, et brudd med det borgerlige samfunns historiske fortid, et mektig middel for å vekke de proletariske folkemassene, en første åpen og skarp krigserklæring mot kapitalismen.
Ingen utflukter, ingen tvetydigheter - terningen må kastes. Den parlamentariske åndssløvhet var i går en svakhet, i dag en tvetydighet, og i morgen vil bli et forræderi mot sosialismen.
Sist oppdatert 14. juli 2007
[email protected]