Die Rote Fahne, 13. januar 1919. Oversatt fra tysk av Frans-Arne Stylegar.
På toppen av rykende ruiner, mellom blodpøler og likene av myrdede "spartakister" er de heltemodige tilhengerne av "lov og orden" ivrig opptatt med å befeste sitt herredømme på ny.
Ebert-regjeringen arbeider krampeaktig for å konsolidere sin makt: fra nå av vil den være basert på bajonettene. Som Cæsar før ham, inspiserer Ebert gardetroppene og taler til dem. I Berlins gater ligger døde og sårede, men Ebert takker "på vegne av regjeringen de tapre troppene", og anmoder dem om å sikre nasjonalforsamlingen med våpenmakt. "Øverstkommanderende" Noske tar den 11. frem Hindenburgs, von Kessels og alle hohenzollerregimets håndlangeres gamle register: "I øst plyndrer biler med spartakistiske bander det ene huset etter det andre… Maskene har falt, og med dem illusjonene om at dette dreier seg om en politisk bevegelse. Rov og plyndring viser seg å være det siste og eneste mål for dette opprøret". Regjeringens tålmodighet er oppbrukt, og nå skal det "tunge artilleriet" og meskingeværene føre ordet for dem. "Arbeiderklassens enhet må være rettet mot Spartakus", avslutter den blodbestenkte oppkomlingen.
På det viset håper Scheidemann & Co. at de med materiell assistanse fra de kontrarevolusjonære militære og moralsk støtte fra borgerligheten skal kunne bygge sin regjeringsmakt på likene av Berlins revolusjonære arbeidere.
Det er imidlertid én feil i dette regnestykket. Militæret, borgerskapet som i dag hjelper Ebert-Scheidemann ut av hengemyren, vil selv nyte seierens blodige frukter. Disse elementene vil bare støtte den "sosialistiske" regjeringen så lenge som de tror at den kan holde de proletariske massene i age under sitt falske flagg, og kvele sosialismen og revolusjonen ved hjelp av sin "moralske" autoritet. Men nå er forbannelsen brutt. Den siste uken har åpnet en avgrunn mellom Eberts regjering og revolusjonen. I dag er det klart at Ebert-Scheidemann bare kan regjere ved hjelp av bajonettene. Men dermed kan jo også bajonettene regjere uten Ebert-Scheidemann. Borgerskapet hyler derfor om åpen proklamering av et væpnet diktatur, om fullstendig gjenoppretting av den gamle "lov og orden".
"Opprørerne hører hjemme i en krigsrett eller i fengsel", skriker "Tägliche Rundschau": "De fortjener ikke sin frihet... Gjenopprettingen av ro og orden må gjennomføres ned til minste detalj; politiet, som i praksis opphørte å eksistere den 9. november, må opprettes i sitt tidligere omfang og med samme myndighet som før, det væpnede politiet må få sine våpen tilbake og gis alle fullmakter."
Samtidig erklærer sjefen for Noske-garden, oberst Reinhardt, at han vil erklære unntakstilstand. Han tar ikke ordrer fra noen - heller ikke fra regjeringen; han er soldat og må selv bestemme. Og det 3. garderegiment erklærer for sin del at det et fast bestemt på å redde nasjonalforsamlingen ved hjelp av våpenmakt. I Berlin og forstedene foretar offiserer arrester på egne vegne.
På den måten gjør det kontrarevolusjonære offiserskorpset opprør mot regjeringen Ebert og viser tydelig at det var ment å skulle være omvendt: Ebert-Scheidemann skulle ha reddet kastanjene fra glørne for borgerskapet, og ikke borgerskapet for Ebert-Scheidemann. Kommer det til det at borgerskapet må redde den "sosialistiske" regjeringen fra de revolusjonære arbeiderne, så er spillet over. Da tenker borgerskapet, vel ikke helt grunnløst, at de har bedre kandidater til sitt væpnede diktatur enn oppkomlingene Ebert og Noske.
For det tredje forsøker Haases parti å utnytte krisen til å få i stand en koalisjonsregjering av "alle sosialistiske retninger", i overensstemmelse med Haases politikk om å drukne revolusjonens samtlige motsigelser i et oppkok av enhet, om å skjule enhver motsetning og oppløse hele massenes revolusjonære energi i et stinkende kompromiss. Bare de "kompromitterte lederne", Ebert, Scheidemann, Landsberg, Noske, må vekk fra scenen, det skal bare finne sted en utskiftning av personer, mens den scheidemannske politikken derimot skal fortsette og "alle sosialistiske retninger" skal stille seg bak den i regjering.
"Spartakistenes" forakt for denne miserable kompromiss- og svik-politikken har nå, i lys av likene til myrdede proletarer, i lyst av Scheidemann & Co.s blodige orgier, økt til det tidoble. Haase-folkenes tomme fraser om en koalisjon "av alle sosialistiske retninger" er i realiteten ikke annet enn en gjentagelse av den gamle, velkjente kombinasjonen: Scheidemann og De uavhengige. En gjenoppstått Ebert-Haase-regjering med andre personer i førersetet: det er alt som det voldsomme "enhets-"pratet til USPD vil føre til. Og jo sterkere man fordømmer Ebert og Scheidemann i "Freiheit", jo sikrere forbereder man gjennom denne skinn-kanonaden USPDs æreløse fall. På tross av alle lærepenger, på tross av det ble tvunget til å gi opp sitt partnerskap med Scheidemann & Co. den 28. desember, vil USPD tilbake til denne ordningen - bare under en ny firmaledelse.
Slik gir den pågående krisen opphav til tre kombinasjoner:
Samtlige tre kombinasjoner er for korthus å regne alt i egenskap av å representere overvunne, passerte etapper. Revolusjonen lar seg ikke trenge tilbake, ikke tilbakestille, verken til den 9. november eller i enda mindre grad til de glade dager før den 9. november, og aller minst lar den seg spikre til et fikspunkt under Eberts septer.
Hele den siste ukes krises politiske betydning og historiske innhold ligger i det faktum at revolusjonen på grunn av sin indre kraft og logiske utvikling blir drevet fremover slik at spørsmålet om proletariatets makterobring og sosialismens virkeliggjøring settes på dagsordenen, selv om det i dagens situasjon finnes flere skjær i dens farvann. Skulle disse kreftene gjennom voldsbruk få overtaket i en tid, er de i lengden helt maktesløse når det gjelder å stanse revolusjonens seiersgang.
Og det kommer klarest til uttrykk i det faktum at at ikke en eneste kombinasjon av noen varighet kan komme ut av ruinene etter den siste ukens hendelser. Det som i morgen eller dagen derpå kan komme i stand som en løsning og vei ut av krisen, vil være en rent midlertidig ordning, et korthus. Skulle maskingeværenes nakne vold eller tvetydigheten ved USPDs slu plan vinne frem - så vil i løpet av kortest mulig tid revolusjonens urkraft: den økonomiske kampen, slå en strek over det hele. Revolusjonen igjen og igjen bringe det samme problemet i forgrunnen: generaloppgjøret mellom arbeid og kapital. Og dette oppgjøret er en verdenshistorisk konflikt mellom to dødsfiender, og den kan bare utkjempes som en langvarig maktkamp, øye til øye, ansikt til ansikt.
Knapt er ruinene ryddet og likene båret bort etter denne seneste episoden før revolusjonen fortsetter sitt utrettelige arbeid. "Spartakistene" vil fremdeles gå sine egne veier med urokkelig fasthet. Tallet på deres falne kamerater øker for hver uke, men tallet på deres tilhengere øker med hundre ganger så mye. Under krigens unntakstilstand fylte de fengsler og tukthus, under den "sosialistiske" Ebert-Scheidemann-regjeringen fyller de gravene på Friedrichshain-kirkegården. Men proletariatets masser flokker seg stadig tettere omkring den uforsonlige revolusjonære kampens fane. I øyeblikket kan det hende at enkelte sjikt blir beruset av fanget av demagogien og frasen om "enhet"; men desto sterkere og mer trofast vil de alt i morgen, nøkterne etter nye skuffelser, slutte opp om det eneste partiet som ikke kjenner kompromisser, ikke vankelmodighet, og som følger den kurs som historien har pekt ut uten å se seg verken til venstre eller høyre, uten å telle sine fiender og de farer som truer - like til seieren er sikret.
Sist oppdatert 12. mai 2007