Die Rote Fahne, nr. 8, 8. januar 1919. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Politiske skrifter. Et udvalg, s. 309-313. Tiderne Skifter, København 1976.
Siden 9. november har den revolusjonære bølgen jevnlig støtt mot én og samme barriere: nemlig regjeringen Ebert-Scheidemann. Årsaken til, formen for og styrken i dette sammenstøtet har i hver av de revolusjonære krisene som vi har opplevd over de siste åtte uker, vært forskjellig. Men ropet: Ned med Ebert-Scheidemann! har vært ledemotivet for alle kriser hittil og den parolen de har munnet ut i, en parole som lyder stadig høyere og mer enstemmig og inntrengende fra massene.
Dette er også helt naturlig. Revolusjonens videre utvikling arbeider med den grunnleggende feilen fra 9. november: at det ble satt folk i spissen for den revolusjonære regjering som inntil siste minutt hadde gjort alt de kunne for å forhindre at revolusjonen brøt ut, og som etter dens utbrudd har stilt seg i spissen for den i den åpenlyse hensikt å kvele den så snart anledningen byr seg.
Dersom revolusjonen skal gå videre, hvis den skal gjennomgå alle etappene i sin utvikling og oppfylle sine historiske oppgaver: avskaffelsen av det borgerlige klasseherredømme og virkeliggjøring av sosialismen, så må den barrieren som sperrer veien for den, regjeringen Ebert-Scheidemann, fjernes.
Revolusjonen vil ikke kunne liste seg utenom denne spesielle oppgaven. Alle erfaringene fra åtte ukers revolusjonshistorie munner ut i denne oppgaven. Ebert-regjeringens egne provokasjoner den 6. desember, gardetroppenes edsavleggelse den 24. desember og det seneste anslag mot politipresidiet - alle disse forhold driver de revolusjonære masser direkte frem mot det harde, nakne, ubønnhørlige alternativ. Enten må revolusjonen oppgi sin proletariske karakter, sin sosialistiske misjon, eller så må Ebert-Scheidemann og påheng jages fra makten.
Proletariatets bredeste masser i Berlin og i revolusjonens hovedsentre utover riket har også forstått dette. Denne klare, skarpe erkjennelse som hvert øyeblikk hever seg i et inntrengende og mektig rop fra hundretusener: Ned med Ebert-Scheidemann! det er gevinsten, modenheten, fremskrittet vi har vunnet gjennom den siste tids hendelser.
Det som imidlertid ikke er avklart - og det bringer nettopp den svakhet og umodenhet for dagen, som revolusjonen fremdeles lider under - er spørsmålet om hvordan kampen for å få fjernet Ebert-regjeringen skal føres; hvordan omsettes den indre modenhetsgrad som alt er oppnådd, i revolusjon, i handling og i maktforhold. De siste tre dagene har mer enn noe annet avslørt disse svakhetene og manglene.
Å fjerne regjeringen Ebert-Scheidemann betyr ikke å storme opp i rikskanslerpalasset og jage et par personer bort eller arrestere dem; det betyr fremfor alt å erobre samtlige maktposisjoner, samt å beholde og bruke dem.
Men hva har vi opplevd i disse tre dagene? Alt som virkelig er oppnådd av posisjoner: gjenerobringen av politipresidiet, okkupasjonen av Vorvärts, okkupasjonen av WTB (dvs. Wolffs Telegraphen Bureau, som var et offisielt organ for den prøyssiske regjering, overs. anm.) og av de borgerlige redaksjoner - alt sammen var massenes spontane verk. Men hva har de organene som stod i spissen for massene - eller gav seg ut for å gjøre det - gjort ut av det: de revolusjonære tillitsmenn og sentralledelsen for USPD i Stor-Berlin? De har forsømt de aller mest elementære regler for den revolusjonære aksjon, nemlig følgende:
1. Når massene okkuperer Vorwärts, så plikter de som jo offisielt foregir å representere Berlins arbeidere - de revolusjonære tillitsmenn og USPDs storberlinske sentralledelse - straks å sørge for at avisen gjenopptar sin virksomhet i overensstemmelse med Berlins revolusjonære arbeidere. Hvor ble det av redaktørene? Hva gjorde Däumig, Ledebour - journalister og redaktører av navn og av gavn, som i dag som representanter for venstrefløyen i USPD ikke har noe organ, hvorfor lar de massene i stikken? Var det "å diskutere" i stedet for å handle?
2. Når massene okkuperer Wolffs telegrambyrå plikter arbeidernes revolusjonære organer å bruke byrået i revolusjonens tjeneste, å gi offentligheten og kameratene i hele riket informasjon om hva som foregår i Berlin, å orientere dem om situasjonen. Bare på denne måten kan det skapes en åndelig sammenheng mellom arbeiderne i Berlin og den revolusjonære bevegelsen i hele riket, og uten den kan revolusjonen verken seire her eller der.
3. Når man er i skarp strid med Ebert-Scheidemann-regjeringen, innleder man ikke samtidig "forhandlinger" med denne regjeringen. La Haase-folkene: Oskar Cohn, Zietz, Kautski, Breitscheid og hva nå alle disse velkjente figurer heter, benytte enhver anledning til å gjenoppta kontakten med Ebert-folkene, som de med så tungt hjerte er blitt skilt fra. De revolusjonære tillitsmenn, de som har føling med massene, vet utmerket godt at Ebert-Scheidemann er revolusjonens dødsfiender. Forhandler man med en dødsfiende? Disse forhandlingene kan bare føre til to ting: enten til et kompromiss eller snarere kun trekke tingene i langdrag, noe som vil bli utnyttet av Ebert-folkene til å forberede de mest brutale voldshandlinger.
4. Når massene er blitt kalt ut i gatene for å være i alarmberedskap, må man klart og tydelig fortelle dem hva de bør gjøre, eller i det minste hva som blir gjort og planlagt av venn og fiende. I tider med revolusjonær krise bør massene selvfølgelig befinne seg i gatene. De er det eneste vern, den eneste sikkerhet for revolusjonen. Når revolusjonen er i fare - og det er den nå i aller høyeste grad! - så er det de proletariske massers plikt å være på vakt der deres makt kommer til uttrykk: i gatene! Deres tilstedeværelse, deres innbyrdes kontakt er alt i utgangspunktet en trussel og en advarsel til alle åpenlyse og skjulte fiender av revolusjonen: Pass på!
Men massene bør ikke bare kalles ut; de må også være politisk aktive. De må tilkalles for å være med å beslutte om alt som gjøres og alt som ikke gjøres. Mente de revolusjonære tillitsmenn og USPD-sentralledelsen i Stor-Berlin at det ikke var nødvendig å legge frem for massene som var samlet i Siegesallee deres beslutning om å innlate seg på "forhandlinger" med Ebert-Scheidemann? Her ville de ha fått et så tordnende svar at enhver lyst til forhandlinger ville ha forsvunnet!
Massene er rede til å støtte enhver revolusjonær aksjon og gå gjennom ild og vann for sosialismens sak. Man må gi dem klare paroler, vise dem en konsekvent og besluttsom holdning. Arbeidernes idealisme, soldatenes lojalitet mot revolusjonen kan utelukkende styrkes gjennom de ledende organers besluttsomhet og klarhet. Og det er i dag en politikk som ikke vakler eller er lunken, men som bare kjenner ett ledemotiv: Ned med Ebert-Scheidemann! En erfaring til!
Tyskland er organisasjonens klassiske land, og også organisasjonsfanatismens for ikke å si organisasjonshovmodets. For "organisasjonens" skyld gav man avkall på bevegelsens ånd, mål og aksjonsevne! Og hva opplever vi så i dag? I revolusjonens viktigste øyeblikk svikter det berømte "organisasjonstalent" på det ynkeligste. Å organisere revolusjonære aksjoner er nå en gang noe helt annet enn skjematisk å "organisere" riksdagsvalg eller valg til arbeidsrestsutvalg. Organiseringen av revolusjonære aksjoner må og kan bare læres under selve revolusjonen, på samme måte som man bare kan lære å svømme i vannet. Det er det vi har den historiske erfaringen til! Men man skal som kjent også lære av erfaringen.
De siste tre dagers erfaringer roper med høy stemme til arbeidernes ledende organer: Ikke prat! Rådslå ikke for evig! Gå ikke i forhandlinger! Gå til handling!
Sist oppdatert 15. juli 2007
[email protected]