MIA > Norsk > Marx / Engels
Fra Marx' såkalte "Pariser-manuskripter" fra 1844. Disse ble først kjent på 1930, da Marx selv aldri offentliggjorde disse. Det finnes til sammen tre manuskripter, hvorav det i alle mangler deler. "Det fremmedgjorte arbeide" er hentet fra det første. Disse regnes som Marx' filosofiske grunnlag.
Kodet for Internet av Mathias Bismo, jan. 1999
||XXII| Vi har tatt vårt utgangspunkt i nasjonaløkonomiens forutsetninger. Vi har godtatt dens språk og dens lover. Vi har tatt privateiendommen, skillet mellom arbeid, kapital og jord, så vel som skillet mellom arbeidslønn, kapitalprofitt og grunnrente, og arbeidsdelingen, konkurransen, begrepet bytteverdi osv. som en forutsetning. Ut fra nasjonaløkonomien selv har vi, med dens egne ord, vist at arbeideren synker ned til å bli en vare, ja til den elendigste vare, at arbeiderens elendighet står i omvendt forhold til hans produksjons makt og størrelse, at konkurransen nødvendigvis fører til en opphopning av kapitalen på få hender, det vil si til gjeninnføring av monopolet i en enda verre form, og endelig at forskjellen mellom kapitalist og grunneier og mellom bonden på åkeren og arbeideren i manufakturbedriften forsvinner og at hele samfunnet må dele seg i to klasser, eiernes klasse og de eiendomsløse arbeidernes klasse.
Nasjonaløkonomien tar privateiendommen som en kjensgjerning. Den gir oss ingen forklaring på den. Den uttrykker den materielle prosessen som privateiendommen gjennomgår i virkeligheten, i allmenne, abstrakte formler, som den siden oppfatter som lover. Den begriper ikke disse lovene, det vil si den påviser ikke hvordan de har sitt utspring i privateiendommens vesen. Nasjonaløkonomien gir oss ingen nøkkel til å forstå årsaken til skillet mellom arbeid og kapital, mellom kapital og jord. Når den for eksempel forklarer forholdet mellom arbeidslønn og kapitalprofitt, så er det kapitalistenes interesse som den til sjuende og sist legger til grunn, det vil si den forutsetter det som den skulle komme fram til. Og på samme måte kommer konkurransen alltid inn i bildet. Den forklares ut fra ytre forhold. I hvor stor grad disse ytre, tilsynelatende tilfeldige forholdene bare er uttrykk for en nødvendig utvikling, det forteller nasjonaløkonomien oss ingenting om. Vi har sett hvordan den oppfatter varebyttet selv som et tilfeldig faktum. De eneste hjulene som nasjonaløkonomien setter i bevegelse, er griskheten og krigen mellom de griske, konkurransene. [1]
Nettopp fordi nasjonaløkonomien ikke har forstått sammenhengen i bevegelsen, kunne den for eksempel igjen sette læren om konkurransen opp mot læren om monopolet, læren om næringsfrihet opp mot læren om korporasjonen, læren om oppdelingen av grunneiendommen opp mot læren om den store grunneiendommen, ettersom konkurransen, næringsfriheten og oppdelingen av grunneiendommen bare er blitt utviklet og oppfattet som tilfeldige, vilkårlige og voldelige og ikke som nødvendige, uunngåelige og naturlige følger av monopolet, korporasjonen og føydaleiendommen.
Vi må altså nå skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom menneskets verdi og verdiforringelse, mellom monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet.
La oss ikke nå gjøre som økonomen, som hensetter seg i en rent oppdiktet urtilstand når han vil forklare noe. En slik urtilstand forklarer ikke noe. Den skyver bare spørsmålet ut i det grå, tåkete fjerne. Han forutsetter som en kjensgjerning, som en hending, det som han skulle komme fram til, nemlig det nødvendige forholdet mellom to ting, for eksempel mellom arbeidsdelingen og byttet. Det er samme framgangsmåte som når teologen forklarer det ondes opprinnelse med syndefallet, det vil si forutsetter som en kjensgjerning, som et historisk faktum, det som skulle bevises.
Vi tar vårt utgangspunkt i et økonomisk faktum fra vår tid.
Arbeideren blir stadig fattigere jo mer rikdom han produserer og jo mer hans produksjon øker i makt og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo flere varer han produserer. I samme grad som tingenes verden stiger i verdi, vil menneskenes verden synke i verdi.
Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare, og det i samme forhold som det overhodet produserer varer.
Det ligger ikke noe annet i dette faktum enn at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, framtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten. Arbeidsproduktet er det arbeidet som er fiksert i gjenstanden, som er gjort til en ting, det er en tingliggjøring av arbeidet. Virkeliggjøringen av arbeidet er dets tingliggjøring. Denne tingliggjøringen av arbeidet trer i den nasjonaløkonomiske tilstand fram som en fjerning av arbeideren fra virkeligheten, tingliggjøringen framtrer som tap av gjenstanden og slaveri under den, mens tilegnelsen framtrer som fremmedgjøring, som avståelse.
Virkeliggjøringen av arbeidet framtrer i den grad som fjerning fra virkeligheten at arbeideren taper sin virkelighet helt inn i sultedøden. Tingliggjøringen framtrer i den grad som tap av tingen at arbeideren berøves selv de mest nødvendige ting, ikke bare til livets opphold, men også til å utføre arbeidet. Ja, selve arbeidet blir til en ting som han kan få tak i kun med de største anstrengelser og med uregelmessige avbrudd. Tilegnelsen av tingen framtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere ting arbeideren produserer, jo færre ting kan han eie, og jo mer vil han komme under sitt produkts, kapitalens, herredømme.
Alt dette er følger av det vi har påvist, nemlig at arbeideren forholder seg til produktet av sitt arbeid som til en fremmed ting. For ut fra denne forutsetningen er det klart at jo mer arbeideren sliter seg ut i sitt arbeid, jo sterkere blir den fremmede, tinglige verden som han skaper som sin egen motpart, og jo fattigere blir han selv og hans indre verden, og jo mindre eier han som sitt eget. Slik er det også med religionen. Jo mer mennesket satser på Gud, jo mindre beholder det i seg selv. Arbeideren legger sitt liv i tingen; men nå tilhører det ikke lenger ham, men tingen. Jo større denne virksomheten er, jo mindre ting får altså arbeideren. Det som hans arbeidsprodukt er, det er han ikke. Jo større dette produktet er, jo mindre blir altså han selv. Arbeiderens fremmedgjøring overfor sitt produkt innebærer ikke bare at hans arbeid blir til en ting, til en ytre eksistens, men også at det eksisterer utenfor ham, uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som en fiende, som en fremmed for ham.
||XXIII| La oss nå se nærmere på tingliggjøringen, på arbeiderens produksjon og på den fremmedgjøringen, det tapet av tingen, av hans produkt, som foregår der.
Arbeideren kan ikke skape noe uten naturen, uten den sansbare ytre verden. Den er det stoff som hans arbeid virkeliggjøres i, som det virker i, som det produserer av og produserer ved hjelp av.
Men på samme måte som naturen gir arbeidet eksistensmidler, i den forstand at arbeidet ikke kan eksistere uten ting som det rettes mot, så frambringer naturen på den annen side også eksistensmidlene i den snevrere betydning, nemlig midlene til arbeiderens fysiske eksistens.
Altså jo mer arbeideren tilegner seg den ytre verden, den sansbare naturen, gjennom sitt arbeid, jo mer fratar han seg eksistensmidlene i dobbelt forstand, for det første ved at den sansbare ytre verden gradvis slutter å være en ting som tilhører hans arbeid, å være et eksistensmiddel for hans arbeid; for det andre ved at den i stadig større grad slutter å være et eksistensmiddel i direkte forstand, et middel til arbeiderens fysiske eksistens.
Arbeideren blir altså trell under sin ting i dobbelt forstand: For det første ved at han får et arbeidsemne, dvs. arbeid, og for det andre ved at han får eksistensmidler. Dette gjør at han kan eksistere for det første som arbeider, for det andre som fysisk subjekt. Toppen av dette slaveriet er at det nå bare er som arbeider han kan opprettholde sin eksistens som fysisk subjekt og at han nå er arbeider bare som fysisk subjekt.
(Ifølge nasjonaløkonomiens lover gir fremmedgjøringen av arbeideren i hans ting seg det utslag at jo mer arbeideren produserer, jo mindre har han å forbruke; og jo mer verdi han skaper, jo mer faller han selv i verdi og mer uverdig blir han, og jo bedre form hans produkt får, jo mer deformert blir arbeideren, at jo mer sivilisert hans ting blir, jo mer barbarisk blir arbeideren, at jo mektigere arbeidet blir, jo mer maktesløs blir arbeideren, at jo mer åndfullt arbeidet blir, jo mer åndløs og jo mer slave av naturen blir arbeideren.)
Nasjonaløkonomien skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved at den ikke ser på det umiddelbare forholdet mellom arbeideren (arbeidet) og produksjonen. Selvsagt produserer arbeidet vidunderlige ting for de rike, men det produserer nød for arbeideren. Det produserer palasser, men også rønner for arbeideren. Det produserer skjønnhet, men forkrøpler arbeideren. Det erstatter arbeidet med maskiner, men driver en del av arbeiderne tilbake til et barbarisk arbeid og gjør en annen del av arbeiderne til maskiner. Det produserer ånd, men også idioti og kretinisme for arbeideren.
Arbeidets umiddelbare forhold til sitt produkt er arbeiderens forhold til de tingene han produserer. Den formuendes forhold til de tingene som produseres og til selve produksjonen er bare en følge av dette første forholdet. Og en bekreftelse av det. Vi skal senere se på den andre siden. Når vi altså spør: Hva er det vesentlige forhold ved arbeidet, så spør vi altså etter arbeiderens forhold til produksjonen.
Hittil har vi sett på fremmedgjøringen, på arbeiderens avståelse, bare fra den ene siden, nemlig ut fra hans forhold til produktet av sitt arbeid. Men fremmedgjøringen viser seg ikke bare i resultatet, men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten. Hvordan kunne arbeideren ha stått fram som fremmed for produktet av sin virksomhet hvis han ikke ble fremmed for seg selv i produksjonshandlingen? Produktet er jo bare en oppsummering av virksomheten, av produksjonen. Hvis altså produktet av arbeidet er fremmedgjøringen, så må produksjonen selv være den aktive fremmedgjøringen, være fremmedgjøringen av virksomheten, være fremmedgjøringsvirksomheten. Fremmedgjøringen av arbeidsgjenstanden er bare en oppsummering av fremmedgjøringen, av avståelsen i selve arbeidsprosessen. Hva består så fremmedgjøringen av arbeidet i? For det første i at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelig energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd. Arbeideren føler seg derfor som seg selv først utenfor arbeidet, og føler seg utenfor seg selv under arbeidet. Han føler seg hjemme når han ikke arbeider, og når han arbeider føler han seg ikke hjemme. Hans arbeid er derfor ikke frivillig, men påtvunget, det er tvangsarbeid. Det dekker derfor ikke noe behov, men er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det. Fremmedgjøringen av arbeidet kommer tydelig fram ved at så snart det ikke finnes noen fysisk eller annen tvang, så blir arbeidet skydd som pesten. Det utvendige arbeidet, det arbeidet der mennesket blir fremmed for seg selv, er et arbeid som innebærer selvoppofrelse og selvfornektelse. Og endelig kommer dette at arbeidet er noe utenfor arbeideren selv til uttrykk ved at det ikke er hans eget, men en annens, at det ikke tilhører ham, ved at han under arbeidet ikke tilhører seg selv, men en annen. På samme måte som i religionen, der den menneskelige fantasiens, den menneskelige hjernens og det menneskelige hjertets egen virksomhet virker inn på mennesket uavhengig av individet, dvs. som en fremmed, guddommelig eller djevelsk virksomhet, så er ikke arbeiderens virksomhet hans egen virksomhet. Den tilhører en annen, den betyr at han taper seg selv.
Dette gjør at mennesket (arbeideren) føler at det handler fritt bare i sine mer dyriske funksjoner, når det spiser, drikker, avler barn, og i høyden har en bolig, litt pynt osv., og at det ikke føler seg som noe mer enn et dyr i sine menneskelige funksjoner. Det dyriske blir det menneskelige og det menneskelige blir det dyriske.
Å spise, drikke, avle barn osv. er riktignok også ekte menneskelige funksjoner. Men i den abstraksjonen som river dem løs fra den øvrige krets av menneskelig virksomhet og gjør dem til de siste og eneste sluttmålene, er de dyriske.
Vi har sett på hvordan den praktiske menneskelige virksomhet, arbeidet, blir fremmedgjort, ut fra to synsvinkler. l) Ut fra arbeiderens forhold til arbeidsproduktet som en fremmed ting som har makt over ham. Dette forholdet er samtidig forholdet til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen som til en fremmed og fiendtlig verden. 2) Ut fra arbeidets forhold til produksjons handlingen innenfor selve arbeidet. Dette forholdet er arbeiderens forhold til sin egen virksomhet som noe som er fremmed og ikke tilhører ham, virksomheten framtrer her som lidelse, styrken som avmakt, avling som kastrering, arbeiderens egen fysiske og åndelige energi, hans personlige liv, for hva er livet [annet] enn virksomhet, framtrer som en virksomhet som er vendt mot ham selv, som er uavhengig av ham og ikke tilhører ham. Dette er fremmedgjøring overfor seg selv, mens det ovenfor var snakk om fremmedgjøringen overfor tingen.
||XXIV| Vi skal nå belyse en tredje side ved det fremmedgjorte arbeidet ut fra de to vi til nå har belyst.
Mennesket er et artsvesen, ikke bare i den betydning at det praktisk og teoretisk gjør arten, både sin egen og andre tings art, til sitt objekt, men også - og dette er bare et annet uttrykk for det samme - ved at det forholder seg til seg selv som til den nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som til et universelt og derfor fritt vesen.
Artslivet, både hos menneske og dyr, består nå engang fysisk i at mennesket (som dyret) lever av den uorganiske naturen, og jo mer universelt mennesket er i forhold til dyret, jo mer universelt er det felt av naturen som det lever av. På samme måte som planter, dyr, steiner, luft, lys osv. teoretisk utgjør en del av den menneskelige bevisstheten, dels som gjenstand for naturvitenskapen, dels som gjenstand for kunsten, og er dens åndelige uorganiske natur, dens åndelige føde som den først må lage ferdig for å kunne spise og fordøye, utgjør de også praktisk en del av menneskets liv og menneskets virksomhet. Fysisk lever mennesket bare av disse naturproduktene, enten de opptrer som mat, brensel, klær, bolig osv. Menneskets universalitet framtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er l) et direkte middel til livets opphold, og [2)] materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr:
Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen.
Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket l) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket. For det første gjør det artslivet og det individuelle livet fremmed, og for det andre gjør det at det individuelle livet, i sin abstrakte form, blir et mål for artslivet, også i dets abstrakte og fremmedgjorte form.
Framfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve Uproduktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens. Men det produktive liv er jo artslivet. Det er det liv som frambringer liv. Arten av livsvirksomhet har i seg en arts hele karakter, dens artskarakter, og den frie, bevisste virksomheten er menneskets artskarakter. Livet selv framtrer bare som eksistensmiddel.
Dyret er umiddelbart ett med sin livsvirksomhet. Det skiller seg ikke fra den. Det er denne virksomheten. Men mennesket gjør selve sin livsvirksomhet til gjenstand for sin vilje og sin bevissthet. Det har en bevisst livsvirksomhet. Det er ikke en bestemmelse som den umiddelbart flyter sammen med. Den bevisste livsvirksomheten skiller mennesket umiddelbart fra den dyriske livsvirksomheten. Det er bare derfor det er et artsvesen. Eller for å si det på en annen måte er det nettopp fordi det er et artsvesen at det er et bevisst vesen, at det gjør sitt eget liv til en gjenstand for seg. Bare derfor er dets virksomhet en fri virksomhet. Det fremmedgjorte arbeidet snur opp ned på dette forholdet, slik at mennesket nettopp fordi det er et bevisst vesen, forvandler sin livsvirksomhet, sitt vesen, til bare å bli et middel for sin eksistens.
Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen, dvs. som et vesen som forholder seg til arten som til sitt eget vesen eller til seg selv som til et artsvesen. Også dyret produserer. Det bygger seg rede eller boliger, som biene, beveren, maurene osv. Men det produserer bare det som det trenger umiddelbart for seg selv eller ungene sine; det produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever det, mens mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det er frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket reproduserer hele naturen; dyrets produkt har direkte sammenheng med dets fysiske legeme, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende det mål på gjenstanden som passer for den; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover.
Derfor er det først når mennesket bearbeider den tinglige verden at det virkelig bekrefter seg selv som et artsvesen. Denne produksjonen er menneskets aktive artsliv. Den gjør at naturen framtrer som menneskets verk og menneskets virkelighet. Den ting som bearbeides blir derfor en tingliggjøring av menneskets artsliv. For mennesket fordobler seg ikke bare intellektuelt, i bevisstheten, men også reelt, i praksis, og ser seg selv i en verden det selv har skapt. Ved at den fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at den fratas sitt uorganiske legeme, naturen.
På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egen virksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens.
Den bevisstheten om sin art som mennesket har, forvandles gjennom fremmedgjøringen slik at artslivet blir et middel for det.
Det fremmedgjorte arbeidet fører altså til at
3) Menneskets artsvesen, både naturen og dets åndelige artsevner, blir til et vesen som er fremmed for det, til et middel for dets individuelle eksistens. Det gjør menneskets eget legeme, naturen utenfor det, dets åndelige vesen, dets menneskelige vesen, til noe som er det fremmed.
4) En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livs virksomhet, sitt artsvesen, er at mennesket blir fremmed for mennesket. Når mennesket står overfor seg selv, så er det et annet menneske det står overfor. Det som gjelder for menneskets forhold til sitt arbeid, til produktet av sitt arbeid og til seg selv, det gjelder også for menneskets forhold til andre mennesker og til andre menneskers arbeid og arbeidsemne.
I det hele tatt innebærer den grunnsetningen at mennesket er blitt fremmed for sitt artsvesen, at det ene mennesket er blitt fremmed for det andre og at hvert menneske er blitt fremmed for det menneskelige vesen.
Fremmedgjøringen av mennesket og i det hele tatt ethvert forhold som mennesket [står i] til seg selv, virkeliggjøres, uttrykkes, først i menneskets forhold til andre mennesker.
Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider.
||XXV| Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning.
La oss nå se på hvordan begrepet fremmedgjort arbeid må komme til uttrykk og tre fram i virkeligheten.
Om arbeidsproduktet er fremmed for meg, om det opptrer som fremmed makt overfor meg, hvem tilhører det da?
Om min egen virksomhet ikke tilhører meg, men er en fremmed, påtvunget virksomhet, hvem tilhører den da?
Den tilhører et annet vesen enn meg.
Hvem er dette vesenet?
Gudene? Riktignok framstår den største produksjonsvirksomheten i de tidligste tider, for eksempel tempelbyggingen o.l. i Egypt, India og Mexico, som om den var utført i gudenes tjeneste og selve produktet tilhørte gudene. Men gudene alene var aldri arbeidsherrer, og det var heller ikke naturen. Og hvilken motsigelse ville det ikke være at jo mer mennesket gjorde seg til herre over naturen gjennom sitt arbeid og jo mer overflødige gudenes mirakler ble fordi industrien utførte mirakler, jo mer måtte menneskene gi avkall på gleden ved å produsere og på nytelsen av produktet for disse maktenes skyld.
Det fremmede vesenet som arbeidet og arbeidsproduktet tilhører, dette vesenet som arbeidet står i tjeneste hos og som arbeidsproduktet kan nytes av, kan ikke være noe annet enn mennesket selv.
Dette at arbeidsproduktet ikke tilhører arbeideren, og at det opptrer som en fremmed makt overfor ham, er mulig bare fordi det tilhører et annet menneske enn arbeideren. Når arbeiderens virksomhet er en plage for ham, må den være en nytelse og en livsglede for en annen. Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket.
La oss tenke litt over den grunnsetningen som er stilt opp tidligere, at menneskets forhold til seg selv først blir tinglig, virkelig gjennom dets forhold til et annet menneske. Hvis mennesket altså forholder seg til produktet av sitt arbeid, til sitt tingliggjorte arbeid, som til en fremmed, fiendtlig, mektig gjenstand som er uavhengig av ham, så forholder han seg til det som om denne gjenstandens herre er en annen person som er fremmed for ham, fiendtlig til ham, mektigere enn ham og uavhengig av ham. Hvis han forholder seg til sin egen virksomhet som til en ufri virksomhet, så forholder han seg til den som til en virksomhet i et annet menneskes tjeneste, under et annet menneskes herredømme, tvang og åk.
Enhver selvfremmedgjøring av mennesket for seg selv og for naturen kommer til syne i det forholdet til andre mennesker som er forskjellige fra ham som det setter seg selv og naturen i. Derfor kommer den religiøse selvfremmedgjøringen nødvendigvis til uttrykk i det forholdet som legmannen har til presten eller også, ettersom det her handler om den intellektuelle verden, til en mellommann osv. I den praktiske, virkelige verden kan selvfremmedgjøringen bare komme til uttrykk gjennom det praktiske, virkelige forholdet til andre mennesker. Det middelet som fremmedgjøringen virker gjennom, er selv et praktisk middel. Gjennom det fremmedgjorte arbeidet skaper mennesket altså ikke bare sitt forhold til produksjonsgjenstanden og produksjonshandlingen som til fremmede makter [2] som er fiendtlige mot ham; det skaper også det forholdet som andre mennesker har til dets produksjon og til dets produkt, og det forholdet som det har til disse andre menneskene. På samme måte som mennesket gjør sin egen produksjon til et virkelighetstap, til en straff, og på samme måte som det gjør sitt eget produkt til et tap, til et produkt som ikke tilhører det, så gjør det den som ikke produserer til herre over produksjonen og over produktet. Samtidig som det gjør sin egen virksomhet fremmed, lar det en fremmed tilegne seg en virksomhet som ikke er hans.
Vi har hittil sett på dette forholdet bare fra arbeiderens side; senere skal vi også se det fra ikke-arbeiderens side.
Gjennom fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten, eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren, har til det samme arbeidet.
Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv.
Vi kommer altså fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet.
Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid (fremmedgjort liv) som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, som årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er den i virkeligheten tvert om en følge av det, på samme måte som gudene opprinnelig ikke er årsaken til, men virkningen av en menneskelig feiloppfatning. Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning.
Først på det siste stadiet av privateiendommens utvikling, da den når sitt høydepunkt, avdekkes denne hemmeligheten ved den på nytt: Det viser seg da at privateiendommen på den ene siden er et produkt av det fremmedgjorte arbeidet og på den andre siden er et middel til å gjøre arbeidet fremmed, til å virkeliggjøre denne fremmedgjøringen.
Denne utviklingen kaster straks lys over forskjellige konflikter som hittil ikke har vært løst.
1) Nasjonaløkonomien regner arbeidet som produksjonens egentlige sjel, og likevel gir den ikke arbeidet noe og privateiendommen alt. Ut fra denne motsigelsen trakk Proudhon slutninger til fordel for arbeidet, mot privateiendommen. Men vi ser at denne åpenbare motsigelsen er det fremmedgjorte arbeidets motsigelse av seg selv og at nasjonaløkonomien bare har formulert lovene for det fremmedgjorte arbeidet.
Derfor ser vi også at arbeidslønn og privateiendom er identiske ting: For arbeidslønnen, der arbeidsproduktet, arbeidsgjenstanden betaler arbeidet selv, er bare en nødvendig følge av fremmedgjøringen av arbeidet, for i arbeidslønnen framtrer ikke arbeidet som et mål i seg selv, men som en tjener for lønnen. Vi skal senere komme nærmere inn på dette, og skal nå bare trekke noen ||XXVI| konsekvenser av det.
En voldelig økning av arbeidslønnen ville (bortsett fra alle andre vansker og bortsett fra at en slik lønnsforhøyelse, som ville være noe unormalt, bare kunne opprettholdes med vold) følgelig ikke være noe annet enn en bedre avlønning av slavene og ville ha gitt verken arbeideren eller arbeidet tilbake deres menneskelige bestemmelse og verdighet.
Ja, selv lik lønn, som Proudhon krever, ville bare føre til at den nåværende arbeiderens forhold til sitt arbeid ville bli forvandlet til alle menneskers forhold til arbeidet. Samfunnet oppfattes da som en abstrakt kapitalist.
Arbeidslønnen er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det.
2) Det framgår videre av forholdet mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom at frigjøringen av samfunnet fra privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring, fordi deres frigjøring innebærer frigjøring av alt menneskelig, og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger av dette forholdet.
På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid, avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske kategoriene, og i hver kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger, vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første utgangspunktene.
Men før vi går over til å se på disse formene, skal vi prøve å løse to oppgaver:
1) Å definere privateiendommens allmenne vesen, slik det er blitt som resultat av det fremmedgjorte arbeidet, i dets forhold til den sant menneskelige og sosiale eiendommen.
2) Vi har godtatt fremmedgjøringen av arbeidet, avståelsen av det som en kjensgjerning og har analysert denne kjensgjerningen. Så spør vi: Hvordan er mennesket kommet dit hen at det gir fra seg sitt arbeid, at det blir fremmed for det? Hvordan er denne fremmedgjøringen begrunnet i den menneskelige utviklingens vesen? Vi har allerede kommet et godt stykke på vei til å kunne svare på dette ved at vi har forvandlet spørsmålet om privateiendommens opprinnelse til å bli et spørsmål om det fremmedgjorte arbeidets forhold til menneskehetens utviklingsgang. For når man snakker om privateiendom, så tror man at man har med noe utenfor mennesket å gjøre. Men når man snakker om arbeidet, så har man direkte med selve mennesket å gjøre. Denne nye måten å stille spørsmålet på bærer allerede i seg svaret på det.
Til punkt 1: Privateiendommens allmenne vesen og dens forhold til den sant menneskelige eiendommen.
Det fremmedgjorte arbeidet har løst seg opp i to bestanddeler som betinger hverandre gjensidig eller bare er forskjellige uttrykk for ett og samme forhold: Tilegnelsen framtrer som fremmedgjøring, som avståelse, og avståelsen framtrer som tilegnelse og fremmedgjøringen som den sanne tilegnelse av borgerrett.
Vi har tatt for oss den ene siden, det fremmedgjorte arbeidet i forhold til arbeideren selv, dvs. det fremmedgjorte arbeidets forhold til seg selv. Vi har funnet at ikke-arbeiderens eiendomsforhold til arbeideren og til arbeidet er et produkt, et nødvendig resultat av dette forholdet. Privateiendommen, som et materielt, fortettet uttrykk for det fremmedgjorte arbeidet, omfatter begge forholdene, arbeiderens forhold til arbeidet og til produktet av sitt arbeid og til ikke-arbeideren, og ikke-arbeiderens forhold til arbeideren og til produktet av hans arbeid.
Vi har sett at for arbeideren, som tilegner seg naturen gjennom sitt arbeid, framtrer denne tilegnelsen som fremmedgjøring, hans egen virksomhet framtrer som en virksomhet for en annen og som en annens virksomhet, livsprosessen som en oppgivelse av livet, produksjonen av en gjenstand som tap av gjenstanden til en fremmed makt, til et fremmed menneske, og vi skal nå se på hvilket forhold som mennesker som er fremmede for arbeidet og arbeideren, har til arbeideren, til arbeidet og dets gjenstand.
Først må det sies at alt det hos arbeideren som framtrer som avståelsesvirksomhet, som fremmedgjøringsvirksomhet, opptrer hos ikke-arbeideren som en avståelsestilstand, som en fremmedgjøringstilstand.
For det andre framtrer arbeiderens virkelige, praktiske adferd i produksjonen og overfor produktet (som sinnstilstand) som en teoretisk adferd hos ikke-arbeideren som han står overfor.
[ | XXVII | For det tredje. Ikke-arbeideren gjør mot arbeideren alt som arbeideren gjør mot seg selv, men han gjør ikke det mot seg selv som han gjør mot arbeideren.
La oss se nærmere på disse tre forholdene." | XXVII | |
(Her slutter teksten)
1. Etter dette avsnittet, har Marx strøket følgende: "Vi må nå se oss om for å finne hva som er det sentrale i eiendommens materielle bevegelse, slik den er beskrevet."
2. I det håndskrevne manuskriptet "mennesker"
30 / 09 / 2000