Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Tale i Det norske studentersamfund lørdag 7. oktober 1922. Mot Dag 14. oktober 1922.
De fleste akademikere står ikke bare avvisende i sin holdning til kommunismen. De interesserer seg ikke for den. Den angår dem ikke. Den opptar dem ikke. Den ligger helt på siden av de spørsmål som har plass i deres sinn. Innstillingen er ikke fiendskap, men irritasjon.
I en tid da landets arbeidere står midt oppe i en hård og bitter kamp for en ide, for et samfunn uten klasser, for plan og samlet ledelse av det økonomiske liv, for frihet og likhet og brorskap; i en tid da denne kamp pågår, viser det seg at de nye tanker ikke bare møter uvilje hos de folk som skulle utgjøre den tenkende del av nasjonen; striden formår ikke engang å trenge frem til dem. Deres utdannelse og deres pretensjoner synes ikke på noe vis å ha gjort til et personlig behov for dem å ta standpunkt til de tanker som brytes i virkelighetens verden.
Kommunismen er blitt arbeidernes ide. Ikke fordi den opprinnelig bar bud til nettopp dem, ikke fordi arbeiderne mer enn andre samfunnsklasser, og mer enn akademikerne, har til oppgave å kjempe nye tanker frem, å rette på mangler som finnes eller på urett som lides. Men fordi det har vist seg at våre akademikere kun har interesse for tanker som alt er tenkt og kun tar del i åndskamper som alt er utkjempet. Og vi er nå kommet derhen at kommunismens forkjempere møter den hånligste avvisning, den minste interesse og den magreste forståelse hos den stand i samfunnet som man etter dens livsvilkår og dens pretensjoner minst skulle vente det av.
Til tross for at forretningsstand en og de industridrivende ifølge sine økonomiske interesser skulle stå kommunismen aller mest fjernt, møter man likevel hos de mer fremtredende av dem et langt friere og mindre uforvrøvlet syn på disse spørsmål, enn man gjør blant akademikere.
I bedømmelsen av de foreliggende faktiske forhold, i resonnementsmåten, i vurderingen av de parlamentariske, politiske partier og deres evne til å finne veien ut, ligger det typisk storkapitalistiske syn nær opp til det kommunistiske. Og når det moderne Tysklands to store industrifyrster Hugo Stinnes og Walter Rathenau, selv med hensyn til det endemål som deres politikk streber hen til, utviser et nært slektskap med det mål kommunistene forfølger, er det ikke tilfeldige unntagelser, men symptomer på en innstilling som er blitt alminnelig.
Tross alt det som skiller har man sommetider innntrykk av at avstanden mellom de to motstandere som bekjemper hverandre likevel ikke er så stor som den avgrunn i synsmåter som skiller dem begge fra vårt åndsaristokrati.
Akademikerne finner intet av verdi for seg i arrbeidernes kamp og den ide kampen gjelder. Den bringer ingen ting til dem. Den fyller ikke noe behov. Den lar dem fullstendig uberørt. I trygg og urokkelig forvissning om sitt åndelige førerskap er våre akademikere blitt den intellektuelt sett dorskeste og lengst tilbakeliggende stand i landet.
Det er ikke noen nytte i å gå i enkeltheter med hennsyn til innvendinger som vanligvis fremsettes mot de kommunistiske metoder fra akademisk hold. De er kjent av alle, og en diskusjon om dem fører likevel ingensteds hen. Det er nytteløst så meget mer som det i virkeligheten ligger utenfor saken, fordi alle de uhyrligheter man beklager seg over og likeså mange til ikke ville holde akademikerne borte fra en beevegelse som de ellers følte seg i pakt med.
Det er ikke ut fra noen sterk og uryggelig respekt for folkeflertall eller storting, eller ut fra noen medfødt avsky for ytterliggående handlinger i og for seg, at akademikerne føler seg frastøtt av kommunismen, og det er affektasjon når man vanligvis skyver disse ting i forgrunnen. Hvis kommunismen ble presentert for akademikerne på en slik måte, at den ble brakt i overensstemmelse med den spesielle akademiske sjargong og fornemmelsesmåte, ville alle disse innvendinger falle til jorden. Det er ikke kommunismens revolusjonære innhold, det er dens uestetiske fremmtreden som i våre åndsaristokraters øyne dømmer den, og dømmer den endelig. Man leser Social-Demokraten og finner dens uttrykksmåte ubehersket og lite avslepet. Man oppdager at Klassekampen bruker grove skjellsord og brutale virkemidler. Man ser i den kommunistiske litteratur meget seminarisme og mange halvforståtte og ufordøyde fremmedord. Og man feller sin dom.
Vår intellektuelt utdannede overklasse hviler siden 8O-årene i sin vurdering på formen. Ifølge det grunnnleggende dogme skal man ha lov til å si hva man vil, bare man sier det godt. Det er dette man har gitt navnet åndsfrihet, og åndsfriheten er blitt våre akaademikeres stolthet og kjæreste øyesten.
Ut fra dette utgangspunkt skulle man ha trodd det ville være en kjærkommen anledning for våre akademikere til å slå et slag for åndsfriheten, når de opppdaget en bevegelse som hadde vanskelig for å vinne gehør, fordi den selv ennå ikke hadde evnen til å gi sine tanker den rette form. Det kunne kanskje ha ligget nær å tro at de ville ha følt seg dratt mot en bevegelse hvor det var behov og plass for deres evner. For åndsfrihet skulle vel ikke bare være det, at man alltid var villig til å høre på et dyktig turnert paradoks. Det skulle vel være en positiv trang til å hjelpe til, når tanker søkte uttrykk og følelser søkte form. Det skulle vel være båret av respekten for tankens innhold, hvor den så kom fra, og hvordan den enn så ut.
Og det å være ånds frihet ens venn og forkjemper, det skulle vel ikke bare bety å være villig til å høre på andre mennesker, sette andres tanker i form. Det skulle vel være å føle noe bortimot et kall til selv å hjelpe til, selv å yde, selv å gi.
Våre akademikere føler ikke åndsfriheten slik. De gleder seg ikke over den fri og utøylede livskraft som finnes i arbeiderbevegelsen. De føler ingen opppgave der. De irriteres over dens uestetiske form, og de ønsker ikke å rette på den. Deres sinn er ikke innnstilt på å gi, det er instilt på å motta. Det er fattiggdommens tegn, det. Åndsfattigdommens tegn.
Det er mange akademikere, og det især blant studentene, som føler det som noe i retning av uverdig for en akademiker å være kommunist. Uverdig, fordi de ikke kan tenke seg en tilslutning til arbeidernes kamp forklart uten som sentimentalt føleri, hvilket er klisset, eller blåøyd idealisme, hvilket er tåpelig. Jeg tror ikke den følelse er berettiget. Jeg tror at akademikerne innenfor arbeiderbevegelsen har en oppgave som står i pakt med de tradisjoner vi selv setter høyest.
Ingen skal benekte at det innenfor arbeiderbevegelsen av i dag finnes mange utvekster, mange ting som støter, og meget man kunne ønske annerledes. Det er ikke mer enn rimelig at en ung bevegelse som det er saft og kraft i, ikke med ett slag formår å finne den riktige form, og befri seg fra alle utvekster. Det er ingen grunn til å nekte at der innenfor arbeiderbeevegelsen har vært - og kanhende er - adskillig seminarisme, adskillig riden på dogmer og spikerfaste sannheter, adskillig fanatisme og adskillig demagogi. Hvilken ny idebevegelse har ikke vært belastet med slike ting? Det trenger sin tid å lære å føle forskjellen mellom opportunisme og dogmefrihet, mellom fanatisme og ansvarlighet, og innen man opphører å vurdere fremmedordenes verdi etter deres lengde.
Det er selvfølgelig ikke noen grunn til å dømme akademikerne fordi om de har festet seg ved alle disse ting som faktisk er til stede. Men det er grunn til å dømme dem når de i sin vurdering ikke rekker lenger inn enn dit. Det blir ikke bare en smålig vurdering, den blir også gal. Den blir gal, fordi det er galt å tro at den sterkeste folkebevegelse landet for tiden har, kan bæres opp av unatur og sentimentalitet og halvdannelse.
Vi har to sterke og ekte åndsstrømninger i landet i dag: den nasjonale målreisning og den sosiale arbeiderreisning. Våre akademikere har møtt dem begge med en overbærende kritikk som står i dårlig samklang med de tradisjoner de vil hevde. De er ikke rikere på åndsverdier enn at de kan tåle å øse av den primitive og enkle kraft, den sunnhet og naaturlighet i tankegang og innstilling som bærer begge disse bevegelser oppe.
Det er ikke første gang vårt lille samfunn står oppe i en konflikt som denne. Da nasjonen etter foreninngen med Danmark forsøkte å finne tilbake til seg selv, da det ble forsøkt å reise vårt åndsliv igjen på norsk grunn, da deltes Studentersamfundet i stridende leire om Henrik Wergelands navn. Det er ikke Henrik Wergeland, det er ikke noen enkeltperson det gjelder denne gang. Det er en klasse, men en klasse sterk i sine følelser, rik i sine muligheter, utøylet og skrankeløs i sin ytre opptreden, som han. La oss håpe at våre etterkommere om hundre år vil betrakte våre embedsmenn og embedsmannssønner av i dag med den samme overbærenhet, som den hvormed disse nå - med historiens dom på det rene - kan betrakte sine forfedres vurdering av Wergeland.
Det er en demringsfeide vi står oppe i. Det er tanker som søker form, det er klasser som søker frihet, det er følelser som søker uttrykk. Hvis våre akademikere er fylt av vemmelse over det veld av ukultur og brutalitet som rår i vår moderne arbeiderbevegelse, så la dem ta fatt, la dem bruke sin formende evne, la dem anvende den kultur de sier seg å ha i tjeneste hos den sterke åndelige folkebevegelse som arbeiderbevegelsen, som kommunismen er.
La dem gjøre revolusjonen! I åndsfrihetens navn.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]