Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 13. juni 1925.
Det norske Arbeiderpartis ungdomsorganisasjon, Venstrekommunistisk Ungdomsfylking, er nå organisatorisk stabilisert. Samtidig har den gruppe som av sine motstandere kalles "kaniner", dvs. de unge menn som hører til Tranmæls personlige venner, overtatt hele ledelsen av organisasjonen. Det er da rimelig at mange av dem som sto i motsetningsforhold til denne gruppe føler trang til "oppgjør", til å forsøke en vurdering. Ingen av oss følte opprinnelig noen personlig motvilje, og det var ikke fra først av noe alvorlig sakklig skille. Hvorfor bekjempet vi da "kaninene"?
Einar Gerhardsen og hans venner mener det selvfølgelig oppriktig, når de taler om det gode kameratskap, om den trauste og reale arbeiderungdom. Men det påfallende er at de forener denne forståelse av kameratskapets verdi med en utpreget evne til underhåndsagitasjon. De vet meget vel hva det vil si "å ha" en mann eller et lag, de kjenner alle de små, fine midler hvormed man binder en mann til seg og "fryser ut" en som man ikke liker. Det er ingen grunn til å korse seg over at det anvendes underhåndsagitaasjon. Slik som organisasjonen nå engang er, er det kanskje uunngåelig. Men det virker ytterst usunt, når man på den ene side opprettholder et system som nærmer seg kameraderi, på den annen side med salvelse henvender seg til den "trauste" og "reale" arbeiderungdom.
Den kampanje som har vært ført mot de tidligere medlemmer av "Mot Dag" er ikke synderlig "real". Man stiller opp motsetningen mellom praktisk arbeid og teoretisk kjevl og juristeri. Men hvem vil overfor en forsamling, som kjenner til forholdene, kunne påstå at de tidligere medlemmer av Mot Dag hørte til de minst arbeidsvillige medlemmer av fylkingen? Eller hvem vil benekte at "kaninene" når det gjelder "organisasjonsjus" - utsettelser, fortolkninger, lure forslag - er like durkdrevne som hvilken som helst bygdeprokurator?
Man har satt i gang en systematisk personforfølgelse av en enkel mann, Erling Falk, til tross for at man er fullt klar over at Tranmæl og Falk under størstedelen av forrige partistrid samarbeidet så intimt som menn overhodet kan samarbeide i politikk. Offentlig og særlig underhånden lanseres det lille ord "strebere". Det gjør seg bra. Men enhver som har fått innblikk i et stort politisk apparat, vet meget vel at strebere oppptrer ikke slik som Mot Dag. En streber sniker og logrer. Og det vil forhåpentlig ingen beskylde Mot Dag for.
Når arbeiderpartiets og fylkingens ledere finner det gunstig å anvende slike metoder, hvorfor anstiller de seg samtidig forarget over mistenkeliggjøreIse og unndergravningsarbeid? Dette virker ganske enkelt som hykleri ~ et hykleri som ganske visst er halvveis ubevisst. Hykleriet er blitt vane, sjargong.
Det ville være en tåpelig fariseisme å påstå at ungdomsfylkingens ledere var moralsk lavstående personer, fødte hyklere og bakvaskere. Det er naturligvis også rimelig at en ledelse som blir angrepet forsvarer seg. Men hvorfor akkurat på en slik måte?
Den vesentlige grunn er sikkert den at fylkingen er politisk umyndig og helt avhengig av partiet. En saklig, politisk debatt om det internasjonale spørsmål, om den faglige politikk eller den antimilitære kamp er umulig å føre. Ledelsen saboterer den og frykter for den. Den anser åpenbart enhver politisk skolering for skadelig. Det er "teori". Men hva er en arbeiderorgaanisasjon uten teori, uten åndelig innhold? Ledelsen innskrenker seg til å fastslå at fylkingen er en orrganisasjon av prektig arbeiderungdom. Selvfølgelig er klassefølelsen forutsetningen for enhver revolusjonær arbeiderorganisasjon. Men for det første er det sjelden å høre en alminnelig fagorganisert arbeider likefrem skryte av at han er arbeider. Dette er et funksjonærtrekk og skjer alltid med en bihensikt. Dernest er en arbeiderorganisasjon uten teori, uten ideer, en død organisasjon. Enhver kommunistisk ungdomsorganisasjon skal selvfølgelig oppdra sine medlemmer til kommunister. Dette arbeid forsømmes helt i fylkingen, og følgen er en påfallende åndsfattigdom. Dette virker tilbake på det praktiske arbeid. Det blir med spredte tilløp, det blir ingen sammenheng og derfor ingen varige resultater. Enhver diskusjon blir småskåren, virker forbitrende istedenfor stimulerende. Det blir ingen høy himmel over bevegelsen. Man lukker seg inne i en slags sjargong og innehygge, og nøyer seg med å fastslå at "nykommunistene" stadig går tilbake.
Den åndelig interesserte arbeiderungdom står enten helt utenfor eller i utkanten av Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. Man taler meget om Mot Dagistenes arroganse. Jeg tror imidlertid at enhver bevegelse og ikke minst fylkingen trenger et element av arroganse. Det er ikke sunt at alle klapper hinannen på skuldrene. Langt farligere er den innsnevre de selvgodhet som man merker på mange hold i fylkingen. Et interrvju i Den røde ungdom forleden om Mot Dag og fylkingen formelig struttet av selvtilfredshet. Nå hadde vi det så hyggelig, la oss for guds skyld ikke få "disse menneskene" inn igjen.
I all denne selvgode hyggen drukner alvoret, ofret, idealiteten. Venstrekommunistisk Ungdomsfylking er revolusjonær. Men hva betyr den - ikke overfor "de andre" - men overfor det borgerlige samfunn? Og hvor mange av dens medlemmer arbeider målbevisst og alvorlig på å dyktiggjøre seg selv til å overta makten i samfunnet?
Hvis organisasjonen virkelig skal bli en faktor i norsk arbeiderbevegelse, i norsk historie, må den stille seg høye mål, og dens ledere må stille store krav til seg selv. Fylkingen må bli åndelig levende, opplysningsarbeidet og diskusjonen må bli politisk selvstendig. Det er nødvendig for å gi bevegelsen reisning og vilje, for å danne grunnlaget for en verdifull rekruttering til arbeiderpartiet.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]