Marxists Internet Archive  > Norsk  > Referanse-arkiv  > Mot Dag

Det gamle høyre

Mot Dag 3. februar 1923.

Det er kjent av alle at kampen mellom høyre og venstre i siste halvdel av forrige århundre var usedvanlig bitter. Striden tilspisset seg om enkelte politiske saker, statsrådssaken, kongens absolutte veto, skyttersaken, den alminnelige stemmerett. Det store avgjørende spørsmål var forholdet til Sverige.

Det som gjorde striden så ondartet og bitter, var imidlertid intet enkelt av disse spørsmål, hvor viktige de enn kunne være. Det som foregikk var i virkeligheten en kulturkamp og en klassekamp. Man diskuterte om stortingets myndighet overfor regjeringen, men striden gjaldt embedsmennenes makt i et norsk bondesamfunn.

Et lands embedsstand betrakter alltid med ærbødighet de institusjoner hvorfra dens egen makt har sitt utspring. Og da den norske embedsstand lånte sin makt fra regjeringen og fra kongen, så ble embedsstandens parti regjerings- og kongetro, og konnservativt.

Og da kongen oppfattet seg mer som svensk enn som norsk hersker, så oppsto i Norge det ikke helt alminnelige forhold at bøndenes parti ble radikalt og samtidig nasjonalistisk, mens det konservative parti ved enhver anledning - dels av instinkt, dels tvunnget av kampsituasjonen - så med motvilje på de stadig tallrikere utslag av norsk selvfølelse, og bukket ydmykt for alle ordrer utenfra. Det norske høyre fikk i denne periode en rygg skade som ennå ikke er hellbredet.

Høyrepartiets indre kraft i denne strid skrev seg fra bevisstheten om at det kjempet for kultur og tradisjon mot bondebarbariet. Høyre representerte dannnelsen, kunnskapen, det gran av forfineIse som fantes, det representerte vitenskapen, autoriteten, kirken, alle de overleverte, de gode konservative verdier. I tidens eget språk: høyre var det fine parti, venstre det simple.

Det kan ha sin interesse å kaste et blikk på det fine partis kampmetoder. Og her har vi et lett tilgjengelig og oversiktlig dokument i en bok som ble utgitt anoonymt i 1887: 1300 Udtalelser af og i Morgenbladet. Uttalelsene får øket interesse på grunn av den enestående maktstilling som Morgenbladet hadde innen sitt parti.

Det gir et inntrykk av kampens heftighet, at utklippene vesentlig handler om personer. Om ordningen av stoffet uttaler utgiveren i forordet: "Udtalelserne om den enkelte Mand er ordnede i kronologisk Rækkefølge, og de Udtalelser, som er faldne paa Søn- og Helligdage, er mærkede med en Stjerne." Og videre: "At her er anført Udtalelser om Mænd af forskjellige politiske Partier, vil allerede fremgaa deraf, at Bogen begynder med Hr. Amtmand Aall, Knæhøne, og ender med Hr. Lensmand Øverland, blind Bersærk og Tyran."

Det er som allerede det siterte antyder, først og fremst uvenlige uttalelser som er samlet.

For å begynne med A, så uttales i 1881 om det dengang ytterst borgerlige Arbeidersamfund:

"Dette Samfund er desværre nu blevet en Bule for den laveste Radikalisme."

Om byretten i Kristiania, som ved en anledning ikke hadde dømt som Morgenbladet ville, heter det at den viser

"- en Bogstavdyrkelse, som aldrig har været mere malplaceret end i en Sag af denne alvorlige Beskaffenhed."

Og videre heter det om samme retts votum:

"Vi ere tilbøielige til at sige med Manden hos Holberg: det mesopotamiske Sprog er et underlig Sprog." Om høyre heter det ved en anledning med en ikke ukjent vending som uttrykker middels begeistring: "Debatten førtes fra Høires Side med gjennemmgaaende Dygtighed."

Spørsmålet om sentralisme og demokratisme behandles også av redaktør Friele, i en artikkel om Kristiania konservative forening. Hans standpunkt er klart:

"Den enkelte skal vistnok ingenlunde være en Slave av et Parti", men "hvordan vilde Tingen staa, om den skulde være overladt til enhver Soldats Skjøn enten et militært Foretagende er hensigtmæsssigt eller ikke."

Likeså klar er hans mening om Kristianias politiske fremtid:

Hovedstaden er en Klippe som Radikalismen og onde Magter vel kunne beskylle, men som de ved Guds Hjælp aldrig skulle overskylle."

Vi går over til personene, hvis behandling gjennomgående er av større interesse. For å ta dem i alfaabetisk orden:

Det heter om statsråd (senere borgermester) Arctander blant meget annet:

Han bør i nogen Grad bestræbe sig paa at lade Optugtelsen gaa over Naturen·"

Dette råd synes å ha hjulpet. Ti det heter noe senere:

"Vi skylder at bemærke, at Hr. Arctander idag, med Undtagelse af en enkelt upassende Bemærkning, opførte sig rolig og sømmelig."

Ole Arvesen var i den tid en ubehagelig mann for høyre ved sin store dyktighet som agitator på folkeemøter. Det skrives om ham, med hvor stor rett kan ikke mere avgjøres:

"Ole Arvesen er ganske besynderlig uheldig, naar han i sin journalistiske Virksomhet kommer i Berørelse med Fakta."

En meget ubehagelig politisk mostander var H. E. Berner. Det ble av den grunn funnet passende å foreta en inngående drøftelse av hans private økonomi. Resultatet kan leses i Morgenbladet nr. 268, 1872 (helligdag):

"Berner gik imidlertid glip af Arkivarposten, og hans blad (Dagbladet) kom paa Undergangens Rand. Da var det, at Sverdrup laante ham de hundrede Daler, at Sæhlie skjænkede ham det halve Beløb som Gave, at Kildal arrangerede hans Papirgjæld, og at endnu en tredje Præsident ligeledes kom ham tilhjælp, medens derimod gamle Ueland kom i Ugunst som en lidt træg Mæcenas."

Dette er dog bare blomster mot det som serveres når talen faller på en mann som Bjørnson:

"I dette 0ieblik findes der maaske ikke en norsk Mand, der mere aabent har brudt med Alt, hvad der er den norske Nation helligt og dyrebart, end Bjørnstjerne Bjørnson. (Nr. 88, 1881)."

"Visselig har Hr. Bjørnson ikke sjelden opført sig som et vildt Dyr." (Nr. 31, 1881).

Nu har Bjørnson faaet en ny og ganske besynderlig Ide, nu tror han, at han er 17de Mai!" (Nr. 301, 1881).

"Man maa vel have Lov til at kalde denne Mand en Folkeforfører." (Nr. 222, 1882).

"Det skal dog villigen indrømmes, at det, forsaavidt denne Person angaar, stiller sig noget uklart med Hensyn til Tilregneligheden." (Nr. 264, 1884).

"Literaturhistorien skal sjelden vise Exempler paa en saadan Nedgang." (Nr. 310, 1884).

"Han er allerede i lange Tider egentlig ophørt at være Digter, idet hans Talent er taget i Agitationens Tjeneste og hele hans Personlighed mere og mere gjennemsyres af Selviskhed." (Nr. 478, 1886).

Det kan i samme forbindelse ha interesse å se hva bladet uttalte om Bjørnsons dikterkolleger Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland. Samtlige disse tre utsatte som bekjent høyrepartiet for ganske sterke skuffelser. De tre herrer går av den grunn sørgelig tilbake som diktere. Ibsen er

- "kun en blodløs Gjenganger af sit fordums Jeg."

Om Kielland heter det:

"Kielland har i Arbeidsfolk skabt den syfilitiske Roman."

Og om Jonas Lie:

"Vi tillod os at bemærke, at denne Digters Hoved ikke var uden al Lighed med et Hotel, hvori enhver av Tidens løse "Ideer" kunde gjøre Regning paa en hospital Modtagelse·"

Men tilbake til politikerne.

I en politisk artikkel uttales om en av venstres betydeligste stortingsmenn:

"Det har særlig været tvistet om, hvorvidt han gjorde sig skyldig i Assurancesvig."

Professor Fr. Brandt hadde vakt forargelse ved sin mangel på stokkonservatisme. Han må derfor ha sitt pass påskrevet:

"Man tør vistnok neppe bruke som alvorlig Indvending saadant Lapperi, der dog underhaanden skal anføres af de høist ærværdige Herrer, som at Hr. Brandt, selv ved høitidelige Anledninger, bruger Bonjour, ikke Kjole." (Nr. 230, 1867).

F. Bætzmann, som senere lot seg lokke til å gå inn som redaktør av Aftenposten, var i sin ungdom en radikal mann og en ikke ufarlig skribent. I den annledning utbryter Morgenbladet:

"Saa megen Dyd kan umulig vente længe paa sin Statsrevisorpost!"

Når dette blad med den skarpe tone vender sine øyne oppad, mot Tronen, da kommer det en annen klang i målet:

"Vi vender vore Øine mod Tronen! Høisind, Retfærdighet og Visdom ere de Egenskaber, der saa at sige abstrakt og kvalificeret forudsættes og kræves hos Tronens Indehaver."

Søren Jaabæk var en mann som det var og er delte meninger om. Morgenbladet hadde også om ham en meget avgjort oppfatning:

"Man har af og til offentlig seet fremstillet adskilllige Træk af Jaabæk, som kaster Lys over hans Karakter. Han skal saaledes ikke have været villig til af sin Overflødighed at yde sine trængende Svigerforældre l/8 eller 1/4 Td. Havre, dengang de led Nød."

"Han skal have forstaaet som Utskiftningsformand paa en Gaard etsteds derborte at fortjene alene for sin Part henimot et Par hundrede Dalere."

Slike personlige insinuasjoner måtte selvfølgelig være tillatt for Morgenbladet. Helt anneredes stilte det seg når andre blad svarte med samme mynt. Der måtte da tas moralsk avstand:

"Det store Publikum er hjertelig træt af Venstreepartiets Forfølgelser mod gode Mænd, blot fordi de ere Høiremænd, og ingen er villigere end vi til at inddrømme, at Høirepressen her ikke skal efterligne Venstrepartiet."

Michael Sars var vitenskapsmann i et så nøytralt fag som zoologi. Han hadde imidlertid begått den uforsiktighet å bli far til en venstremann av verste sort, Ernst Sars. Det kunne derfor ikke vekke forundring, når det sto å lese i hans nekrolog:

"Der paakom ham stundom Lyst til at tilegne sig Æren for andres Opdagelser."

Som rett og riktig og rimelig kan være samler en meget vesentlig del av harmen seg om Johan Sverrdrup.

Han er

"- en Folketribun af tarveligste Slags -", "vor største Levebrødspolitiker", "en Mand som ikke er selvhjulpen, og hvis Livssyn, Meninger og politiske Vandel bærer stærke Spor af denne Mangel paa Selvhjulpenhed."

Med hans veltalenhet er det smått bevendt:

"Er det en Hestepranger, eller er det en Statsmand, som taler?"

I hans karakter røper seg eiendommelige motsetninger. Han

"er ikke rigtig modig, medmindre han har syvti med sig og firti imod sig."

Men samtidig er han

"en uforsigtig General, som har mange tabte Slag paa sin Samvittighed."

Og verst av alt:

Han har altid havt liden Anseelse i Akers Kommmune.

***

Det gamle høyre var et fint parti, og Morgenbladet var et meget fint blad, som lestes med velbehag av de mest dannede menn i landet. Det kunne ligge nær å slutte, at det ikke var så rart bevendt med finheten.

Men slutningen ville være forhastet. Det er liten tvil om at ettertidens skribenter har vært urettferdig mot det gamle høyre forsåvidt som de i altfor ringe grad har gjort seg den møye å sette seg inn i dets standpunkter.

Det var standpunkter som meget vel lot seg forsvare. Feilen ved dem var at de ikke kunne seire. Men der gikk verdier tilspille da det gamle høyre ble tilintetgjort. Den uvilje og mistro overfor embedsmennene som det seirende parti naturlig måtte nære, den har bidratt vesentlig til den senkning av embedsstandens nivå økonomisk og kulturelt som har funnet sted i den siste menneskealder. Embedsstanden er ute av spillet som maktfaktor, og det som er kommet isteden gir ingen anledning til glede. Det gamle emmbedshøyre kunne med noen grunn si at det forsvarte viktige kulturinteresser mot bondeveldet. Det nåværende høyre forsvarer mere konkrete verdier. Den handelsstand hvis næringsvett partiet representerer, har ingen kultur å forsvare, og dens esprit innsmuggles på kanner fra det sydlige utland.

Det gamle høyre hadde sans for den rene form.

Selv om redaktør Frieles våpen ikke alltid var blanke, så var iallfall hans setninger skarpslepne. Hans etterfølgere skriver med slegge for slakterborgere. Hvis Friele kunne lese deres artikler, ville han skjære tenner i sin grav.

Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]