Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 9. mai 1925.
Det verste og farligste ved eksklusjonene, er ikke det at partiet kaster vrak på ca. 100 mann.
Verre er den åndsretning som er kommet åpent frem i forbindelse med eksklusjonene.
Alle virkelig aktive og interesserte partimedlemmer vet jo nå at ledelsen har laget eksklusjonene for å bli kvitt en delopposisjonselementer, at de vil ha arbeidsro og enstemmige beslutninger.
Sentralstyret vil ikke diskutere sakene, tør ikke legge avgjørelsen i medlemmenes hånd og møter dem som fremdeles står på landsmøtenes og dermed parrtiets standpnkt med: ingen uro i partiet.
"På den ene side står vi som bygger på medlemmmene, på den annen side dem som vil organisere partiet ovenfra, sentralistisk, som holder på kirketukten og fordømmelsespolitikken." - Dette var Tranmæls ord i 1923. Det har gått troll i ord. - - -Hvem er det som driver fordømmelsespolitikk og svinger riset? Hvem er det som benytter diktaturet? Hvem er det som er redd for å diskutere sakene? Er det de ekskluderte eller sentralstyret?
Svaret er gitt. De ekskluderte har intet å skjule, de frykter ikke diskusjonen, og de sier åpent ifra hvorledes de faktiske forhold er.
Men at sentralstyret har noe å skjule og at de frykter debatt om spørsmålene, viser hele dets opptreden.
Gjennom Arbeiderbladet har det meddelt partiets 40.000 medlemmer at studenterforeningen "Mot Dag" er oppløst, at en del "studenter" har satt seg selv utenfor partiet. Og i løpet av 6 dager fylles Arbeiderbladets spalter med angrep på de ekskluderte "studenter". Alle arbeidende partifeller i Oslo vet at Tranmæl skjuler sannheten, nemlig at de fleste medlemmmer av Mot Dag er arbeidere som har et langt arbeid bak seg i partiet og fagorganisasjonen. Men Tranmæl appellerer ikke i denne sak til de arbeidende medlemmmer i partiet, han appellerer til de passive, til dem som bare ser på partiet som en valgmaskin. Og han vil nok gjennom de "metoder" han benytter kunne skaffe seg et slags flertall, foreløpig.
Ledelsen skyr intet middel for å få flertall for sin opptreden. Den har alle fordeler på sin side. Den har partiapparatet og partiavisene. Partiapparatet brukes i første rekke til å forhindre at saken blir belyst for Oslopartiets medlemmer, som vet at sentralstyret har begått et overgrep. Men arbeiderne i Oslo har også tidligere vært utsatt for folk som ville innføre "kirkeetukt" i partiet. Dengang het paven Zinovjev. Han fikk det rette svar: Kristianiaforslaget. Men arbeiderne i Oslo bekjempet ikke paven fordi han var russer eller fordi han het Zinovjev. De ville ikke ha noen pave eller pavedømme i det hele tatt. Det bør hans norske etterfølger være oppmerksom på.
Det er "kirketuktens ånd" som er farlig og som, hvis den seirer - vil ødelegge Det norske Arbeiderparti.
Partiavisene, som er organer for et parti som har til oppgave å skape frie menn og kvinner, med et selvstendig syn og ranke viljer, har "kysset riset". De har alle sammen, når unntas Rjukan og Hamar Arbeiderblad villig kolportert Arbeiderbladets fremstilling videre. Ja, de har sogar, de fleste av dem, uttalt sin store glede over det som er skjedd. Hvis de har forrsøkt å skrive noe selvstendig, så har det bare resultert i at de har overgått sitt store forbilde i angrep og forvanskninger.
Provinspressens holdning er en skam for partiet. Disse redaktører, som vet hvorledes saken i virkeligheten er, burde ha så meget ansvarsfølelse og renslighetssans at de ikke førte partiets medlemmer bak lyset, og gjorde det bevisst.
At Tranmæl gjør det er så sin sak. Han har fått "Mot Dag" og Erling Falk på "hjernen", og for ham, og dermed for sentralstyret, er eksklusjonene et "opppgjør", et personlig oppgjør. Så hans opptreden kan menneskelig forklares, om det enn ikke kan partimessig forsvares.
Men at de forskjellige redaktører utover landet, som ikke har noen grunn til å ta "et oppgjør" med "Mot Dag" eller Erling Falk, lar seg bruke til den slags, "metoder", varsler ikke godt. Det viser at "den åndens forkrøbling" som partiet skulle unngå ved at det kom ut av Den III. Internasjonale er til stede i meget sterk grad. Hvorledes kan redaktører som ikke tør skrive selvstendig, som ikke tør ta et eget standpnnkt, fylle sin oppgave som går ut på å skape "opprørs- og selvstendighetstrangen" hos arbeiderne. Hvorledes kan de greie det? Er partiredaktørenes opptreden "fribårne" menns handling?
Men tross alt - vi vet at det finnes menn og kvinner innen Det norske Arbeiderparti som vil bekjempe~ den norske kirketukt av i dag, like så vel som de beekjempet den russiske av 1923.
Den Arbeideropposisjon som er dannet i Oslo er begynnelsen. Den er ikke stor. Men det er aldri noen opposisjon til å begynne med. Det finnes nok av dem som vil være "lojale". I 1923 var det tusenvis som hadde forpliktet seg til "lojalitet" mot Zinovjev og Eksekutiven. I 1925 er det også tusenvis som sverger "lojalitet" mot Tranmæl og ledelsen under alle forhold og "situasjoner". Og hvis eneste deltagelse i partiet og arbeiderklassens kamp er å være "lojale".
Men de medlemmer av partiet som i dag kjemper mot fordømmelsen av kirketukten, som kjemper mot partiapparatet og den kastrerte partipresse, vil og må seire.
Seire i kraft av sin "lojalitet" mot arbeiderklassen.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]