Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Tale ved det akademiske massemøte 5. september. Mot Dag 1921.
Det er nesten en selvfølge at studentene hver gang de diskuterer sin åndelige orientering, tar sitt utgangspunkt i forholdet til verdenskrigen. Og det er først og fremst verdenskrig ens siste år og freden i Versailles som har vært avgjørende for vår generasjon. Krigens overveldende, gemene brutalitet gikk oss i blodet tilslutt og vi ble sløve for den. Men da vi begynte å forstå at dette forferdelige at tusener av unge daglig døde på slagmarken, at det skjedde liksom blindt og uten mening, uten å skape noe nytt og verdifullt, da våknet vi, og det gamle ønske ble et levende krav i oss: Dette måtte bli den siste krig!
Og da vi her hjemme daglig kunne konstatere som et enkelt faktum, at mindreverdige elementer i folket slo seg opp og levde høyt på elendigheten derute, mens gode og hederlige led nød, da trådte alt det skakke i vårt eget lille samfunn frem for oss i en mektig forstørret målestokk og vi forsto at uretten var like så meningsløs og motbydelig her hjemme som ute i de store verdensmakter.
Selv de av oss som før syntes det var noe lurvet og smålig ved all politikk, vi som bare var opptatt med å ordne iivet så underholdende og behagelig som mulig for oss selv, vi begynte å føle at vi ikke kunne stå utenfor her - det våknet hos oss en følelse av likefrem sosialt ansvar. En vei ut av uføret måtte vi finne, og det måtte være en ny vei, det var derfor en selvfølge at all tenkende ungdom måtte være radikal. Til harmen over uretten og avskyen for den meningsløse brutalitet trådte så kvalmen over hykleriet. Jeg skal ikke her komme nærmere inn på hele den historie som betegnes ved navnene Wilson og Versailles. Vi husker det var en tid hvor vi ikke kunne åpne en avis uten å lese om kampen for frihet og rettferdig fred, mot despoti og vold. Og så satt vi der igjen i en stemning som den Arnulf Øverland har tegnet:
Retten har seiret.
Et folk er sultet ut og slagtet ned. Nu har vi fred.
Disse trekk hører sikkert til de mest verdifulle ved vår generasjon - mistro til frasen, til veltalerens store blankslitte ord, sammen med en intens følelse av at det må legges et helt nytt grunnlag for menneskenes samliv. Men skal vi finne noe nytt uten å bli fanget i svindel og bløff, da må vi ha et reelt grunnnlag å bygge på. Et slikt økonomisk og filosofisk grunnnlag mener vi å ha funnet i kommunismen. De viktigste kommunistiske ideer vil være kjent for de fleste av Dem og jeg skal ikke trette med noen skjematisk gjennomgåelse av dem. Jeg vil bare nevne hvorledes nettopp krigen stilte disse ideer i et klart lys for oss.
Krigen hadde mange tilfeldige årsaker naturligvis.
Men intet er klarere enn at de avgjørende motiver var først indrepolitiske - å avlede spenningen mellom klassene, dels rent økonomiske - å erobre nye markeder og råstoffland på konkurrentenes bekostning. Like ubestridelig er det at det var den økonomiske overklasse sammen med de profesjonelle krigere, offiserene, som var drivkraften i krigen og drev den nasjonale følelse ut i en patologisk nasjonalisme. De store masser, de som gjorde krigen med sine hender, de ble mer og mer uvillige ettersom myrderiet trakk i langdrag og ødela betingelsene for deres økonomiske eksistens. Det spiret hos dem en følelse av at det melllom massene eksisterer et virkelig interessefellesskap tvers over løpegraver og piggtrådgjerder, de fattiges fellesskap mot de herrer som bekjemper hinannen innbyrdes for økonomisk vinnings skyld. Denne sammfølelsen henger nøye sammen med at massene beegynner å forstå den enkle sannhet, at når krigen skyldes økonomisk kamp så kan de bare unngå den ved å slå seg sammen om å rykke ondet opp med roten og legge det økonomiske liv om fra blind konkurranse til planmessig samarbeid.
Industriarbeiderne må gå i spissen her. De føler det økonomiske trykk mest knugende. Deres arbeids- og boligforhold bringer dem tettere sammen liksom de blir mest isolert fra de andre samfunnslag. Derfor er klassefølelsen mest intens hos dem. De bor i regelen sammenpakket i store byer som overalt ligner hinannen, og derfor er det i deres miljø en selvfølge at en gruvearbeider fra Sachsen er nærmere i slekt med en gruvearbeider i Flandern enn med sin tyske arbeidsherre. Derfor må arbeiderklassen være primus motor i arbeidet for å binde de fattige masser i alle land sammen. Man håner ofte kommunistene for at de bygger nettopp på arbeiderklassen som ligger så langt etter i kultur. Det lar seg jo heller ikke nekte at middelstanden, småborgerne, råder over større intelliigens, større kultur iallfall. Men det er like så sikkert at når imperialismen mister herredømmet over de krefter den selv har sluppet løs, da er det bare arbeiderne som kan overta styringen. Småborgeren mangler under alle forhold storsyn og dristighet og mister fullstendig balansen når en stor politisk og økonomisk krise bringer forvirring i hans små beregninger. Han står midt imellom overklassen og arbeiderne og er lykkelig hvis han kan få sluttet seg til baktroppen i den seirende arme.
Arbeidernes stilling er klar nettopp fordi de under en slik situasjon ikke har noe å miste. Og da gjelder det andre dyder enn de parlamentariske. Både den franske og den russiske revolusjon vitner høyt om primitiv kraft og offervilje, utholdenhet og evne til spontan organisasjon hos arbeiderne.
Og det er liten grunn til å tro at de ikke skal få bruk for slike egenskaper i fremtiden også. Den verden som er kommet så grundig ut av likevekt, blir nok ingen småborgerlig idyll i fremtiden. Avisenes telegrammer lærer oss hver dag at den gamle verden intet har lært. Reaksjonen brer seg overalt. Konkurrranse, overproduksjon, imperialisme - det er de kjente gamle veier som må føre til krise og arbeidsløshet, til sult og krig. Og det vil ikke hjelpe om vi prøver å innbille oss at Norge ligger utenfor verden. Vi var ikke utenfor verdenskrigen - vi fikk spekulasjon og dyrtid med krakk etterpå - og de store kriser i fremtiden vil ikke gå vår dør forbi.
Men arbeiderne knurrer alt. Selv om nøden ikke skulle vokse rent fysisk, vil det hver gang føles mer meningsløst, mindre menneskeverdig. Inntil den dag kommer som Henri Barbusse taler om: "de millioner slaver som er slynget mot hinannen i dynnets krig av forbrytelsen eller villfarelsen, hever deres menneskeansikter, hvori der endelig en gang spirer en vilje, og det er klart at den gamle verden vil bli forvandlet ved det forbund som de, hvis tall og nød er uendelig, en dag vil bygge mellom seg."
I enhver krise vil statsmakten være et redskap i overklassens hender, og først når den er erobret, kan kommunistenes oppbyggende arbeid begynne. Hovedlinjene i dette arbeid er kjent av enhver som har satt seg en smule inn i sosialisme - det gjelder å vende massenes åndelige kraft mot arbeidet på å heve produksjonen, og det gjelder på grunnlag av den enkelte bedrift å bygge en felles organisasjon for hele landets næringsliv som kan la det planmessige samarbeid tre istedenfor den hensynsløse konkurranse.
Og så til slutt når samfunnet har fått makten over hele produksjonen, må vi til grunn for fordelingen av produktene legge den enkle regel at enhver som ikke unndrar seg det felles arbeid, har rett til det han trenger for å leve. Dermed avskaffer vi ikke bare all sosial nød, vi tar også det første skritt bort fra selve pengekulturen og legger grunnstenen til den kultur som istedenfor jaget etter penger setter arbeidets æresfølelse, til det samfunn som ikke belønner den dyktige med materiell overflod, men med den ære å lede sine arbeidskamerater.
Jeg har ofte hørt folk påstå at kommunismens mål er rent materielt og derfor uten respekt for individet, den åndelige personlighet.
Nå er det jo for det første et faktum at det overalt parallelt med arbeidernes økonomiske og politiske fremmarsj går et opplysningsarbeid som danner grunnlaget for en egen arbeiderkultur, en arbeiderkultur som vi ennå bare ser spirene til, men som vil skape en egen selvbevissthet, en egen stilfølelse med rot i arbeidernes særlige livsvilkår - mens man nå i deres stuer bare finner det nips som er gått av mote i villakvarterene. Vi husker hvor stor verdi bøndenes reisning fikk for vår nasjonale renessanse i forrige århundre, og vi har rett til å tro at arbeidernes frigjørelseskamp vil vise at der også "ligger gull i barrer som ei er myntet ut".
Dernest tror jeg ikke at vår overklasses kulturelle motstandskraft er stort verdt. Vår tidligere overrklasse, embetsstanden, var ofte meget snever, men den var likevel bærer av en kultur som til en viss grad var verdifull. Den overklassen vi har nå, bygger sin stilling bare på penger. Vi kjenner den fra annennetasjer og revyteatre, fra kinoer og fotballplasser. Den kan kanskje ha enkelte ting forut for den gamle - det kan være noe bredt og festlig ved typen - men er den egentlig kulturbærende?
Men det er de "toneangivende". Det er dem alle småborgerne, de som sitter på kontor fra 9 til 4, strever med å ligne. De virker alle hva vi kanskje litt urettferdig kaller "amerikanisert" - men det var jo om amerikanerne Knut Hamsun sa at de bare var muskelklumper og pengesekker.
Det er ikke en slik kultur som gir respekt for det særpregede og det personlige. Men om vi engang kom dit at det ikke var pengene som ga tonen, at det ikke var økonomisk trykk eller forskjell - at den ene ikke var opptatt med å være finere enn den annen, - kanskje var vi da kommet nærmere den vakre drøm at menneskene en gang skal si til hinannen: Du skal kaste uniformen og være fri. Du skal ikke ligne noen annen, men prøve å realisere deg selv. Ville da ikke livet folde seg rikere ut, bli mer verdt å leve, og ville ikke varmen og velviljen bli større mellom menneskene. For det er jo sant som det så vakkert er sagt at det skulle være så uendelig meget mer å leve enn bare å være til.
Nå hører jeg skeptikeren: Skal vi så vende tilbake til jorden igjen. Ja vel, dette er ikke mål som vi når i morgen eller i overmorgen. Men nettopp nå da striden om de taktiske linjer er så bitter blant arbeiderne, gjelder det at selve idealet brenner i sinnet så vi ikke forsumper.
Så marsjerer alle innvendingene opp. Vi kan ikke komme inn på forholdet til de forskjellige politiske partiene. Jeg tror heller ikke når alt kommer til alt, at de kommer til å spille noen avgjørende rolle i kammpen om kommunismen. Politikken har hittil stått i et alt for løst forhold til massenes liv til at de forskjelllige partienes doktriner skulle sitte særlig fast. Men når kommunismens tanker nå blir spredt ut over landet og senker seg ned i arbeideres og småkårsfolks sinn, støter de på en seigere motstander: kristendommmen og de forestillinger som knytter seg til den. Men jeg tror at også denne motstand kan knekkes.
De kristne venter at en stor vekkelse nå skal gå over vårt folk og dr. Hallesby sa i Studentersamfunndet at han håpet den ville bli av like stor verdi for vår kultur som Hans Nielsen Hauges i forrige århundre. Men jeg tror ikke på noen åndelig fornyelse verken fra Calmeyergaten eller fra noen av de andre bedehusene. De gamle skumle ord om arvesynd og evig fortapelse, den mørke mistro til menneskene, den evige frykt for ikke å isolere seg nok fra verden og vantroen - ingen freidig kampstemning, ingen varme - det hele gir en stemning av kulde og angst. Det er innimellom som det er selve helvetesredselen som stirrer en i møte. Det er nettopp i motstand mot, i det å lukke seg til, at slike folk har sin styrke.
Nå er jo ikke dette alle de kristne. Men det er kristenfolket, kjernen og hovedmassen av de virkelig kristne i landet. Og hvis vi tar den annen retning, de såkalte liberale, og ser bort fra enkelte verdifulle religiøse personligheter og tar bevegelsen som helhet, er det ikke over den noe tannløst og glatt, noe i dårlig forstand liberalt - liksom deres publikum, et tynt lag av dannede academici, et folk som verken er kolde eller varme. Bor det noen positiv kraft i dem, er det over dem noen korstogsstemning? Er det ikke i selve deres forhold til kristendommen noe relativt, mens enhver livsfrisk og erobrende religion krever sin mann med hud og hår, absolutt?
Vår overklasse og store lag av arbeiderne er alt avkristnet, og jeg tror vi kan si at kristendommen i vårt folk er en vikende åndsmakt. Men like sikkert tror jeg at når den overalt stiller seg mot kommunismen, så skjer det ut fra et riktig instinkt. For til tross for alle kompromisser som bare fører til kvaksalveri, er det innerst inne en uforsonlig motsetning i selve måten å se på mellom dem som må se dette liv som noe underordnet, en innvielse til det evige og dem som stiller det ukjente i bakgrunnen og legger tynggdepunktet i livet her, mot Kristusbildet setter Fausttidealet.
Men i den daglige kamp er det ikke de dypeste motsetninger som kommer frem. Når de kristne og mange med dem vender seg mot kommunismen, er det oftest midlene det gjelder. "Dere vil bruke vold," sier de.
Da Friedrich Adler, den østerrikske sosialistlederen som skjøt sitt lands førsteminister, sto for retten, holdt han en tale til dommerne, hvor han stilte dette problem klart og pointert. Talen begynner slik:
"Vi har to store livsanskuelser som kjemper med hinannen i verden. Den ene er kristendommens store lære - du skal ikke drepe, den virkelige kristendom, ikke den som blir representert av folk som skjender kristendommen, - men den virkelige kristendom som Tolstoi har forkynt alt lenge før krigen: vi skal ikke stå imot det onde, vi skal la oss drepe og aldri legge hånd på noen verken i krig eller revolusjon. Denne lære har opptatt meg meget i min ungdom og ligget meg meget nær. Etter den skal man være en virkelig kristen.
Men når man er kommet til den historiske errkjennelse at man allikevel ikke kan og bør være en virkelig kristen i den barbariske og umenneskelige tid vi gjenomlever, da gis det bare ett konsekvent standpunkt. Når vi allikevel må drepe og la oss drepe, da kan mordet ikke være noe privilegium for de herskende, da er også vi berettiget til voldsmidler. Hvis det er sant at vi ennå ikke er kommet inn i det mennneskeliges tidsalder, da vil vi i det minste bare øve vold for å tjene menneskehetens ide."
Den tanke at det ene menneske skal øve vold mot det annet er meg motbydelig. Men det nytter ikke å stå i en slagtummel med korslagte armer og appellere til kristen barmhjertighet. Og de kristne selv bryter daglig den kristne moral, de opprettholder fengsel, politi, ja endog militærmakt. Det er nødvendig, sier de. Ja vel, fra sosialt synspunkt, men kristelig kan det da umulig være. Men kom så ikke og forlang at arbeiderne skal vende det høyre kinn til. Det er fysisk vold når arbeiderne settes på gaten og sulter, og uten det er en revolusjon utenkelig. Det er en selvfølge at de i en slik situasjon har rett til å ta seg selv til rette i det øyeblikk deres ansvarlige ledere ser at sjansen er så stor at den er risikoen verd. Og hvis vi føler sannheten av dikterens ord at det ikke bare er vår rett å leve livet solfylt og rikt, "det er også vår stormende plikt", har vi ikke så alle sammen en følelse av at det er likefrem uverdig å vende det annet kinn til, å følge den moral som Kristus selv brøt da han med svepen jog kremmerne ut av templet og kalte farisererne "I øgleunger".
Man forteller om formannen i den ekstraordinære kommisjon i Russland, han som organiserte terroren, at han i hele sitt lange revolusjonære liv hadde som prinsipp alltid å påta seg det ubehageligste arbeid blant kameratene. Da han satt som politisk fange i Warszawa, påtok han seg å tømme latrinene for alle fangene. Slik bør enhver bruk av vold i kommunismens tjeneste betraktes. Et høyst ubehagelig arbeid som innimellom kan være nødvendig selv om det river i nesen.
Foruten alle de velvillige og faderlige råd som ungdommen har fått høre i disse dager, høres også enkelte bekymrede røster. Vi får igjen høre alt hva unggdommen mangler. Vi hører klager over at den mangler vilje og idealitet. Slike skrik etter vilje røper bare tomheten hos dem som skriker. Still positive mål og det skal nok vise seg at det er vilje og idealitet nok til å kjempe seg frem mot dem. Kommunismen stiller Dem et slikt mål. Den kaller på arbeidskraft og offervilje. Den kaller på den religiøse ild, som er sluknet i Kristi kirke. Og det er en høy himmel over vår kamp. Det styrker og utvider sinnet å tenke på at det overalt i verden er ungdom som gjennom svære vanskeligheter strir seg fremover mot vårt ideal, vår fremtid.
Det er meget i oss som står imot og det er gudbedre ikke mange av oss som holder mål. Men likevel - la oss stille vårt liv så høyt at det ikke bare blir latterlig når vi nevner Maxim Gorkis stolte ord: Eders liv skal være et heltedikt!
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]