Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 2. juli 1925.
Da tyskerne i 1914 krenket Belgias nøytralitet, og de overvunne fremholdt at udåden ville få en hard dom av historien, svarte de overmodige seierherrer: "Det er oss som skriver historien!"
I disse dager ser vi en generasjon søke å skrive historien om sine egne gjerninger i nervøs hast for å hindre at sannheten om den blir sagt.
Christian Michelsen er død. I alle landets aviser, fra talerstoler og i alminnelig samtale søker man å fremstille ham som en mann uten sidestykke i Norges politiske liv i de siste hundre år, som en personlighet av aller første rang, et forbilde av oppdragende betyddning for folket og ungdommen. De begivenheter som hans navn knyttes til og som kalles 1905, blir til en bedrift av sjeldne dimensjoner, en prestasjon av follket og dets fører som kan sidestilles med eller overgår de betydeligste begivenheter i historien.
Vi bør være klar over hva der skjer.
Den generasjon som tok ledelsen her i landet i de år som er gått av det tyvende århundre, har vært ganske overordentlig talentløs. Ikke en ide har den skapt, intet stort navn kan den vise frem. Den har til og med administrert slett. Den var uten oversikt over begivenhetene som førte frem til verdenskrigen, tapte hodet da den kom, den har syltet landet ned i gjeld og vanstyre, hvilket nå endog er gått opp for den selv, men noen bedrift som kan bringe vårt samfunn på rett kjøl igjen, er det ingen grunn til å vente seg fra den kant.
Men så har man altså Christian Michelsen og 1905. Og bevisstheten om at her ligger generasjonens eneste sjanse til å unngå å gå over i historien med skjensel har ført til at man kretser om disse begivenheter og denne mann med hele en sykelig fantasis nervøse iherdighet.
Christian Michelsens død betegner det avgjørende vendepunkt. Hvis disse menn ikke nå i dette øyeblikk er i stand til å formulere historiens dom om sine egne gjerninger, lykkes det aldri. Avisenes spaltelange artikler, hvor de gamle menn skildrer 1905, Christian Michelsen og seg selv, er alle preget av at nå får det bære eller briste. De er bare ikke klar over at det brister. Det virker umiddelbart komisk å se det kappløp som foregår om å ha stått Michelsen nær og delltatt i begivenhetene. Selv Nils Vogt blir på denne måte et av historiens hjul. Det er bare den ting, at enhver fornuftig mann kan si seg selv at Nils Vogt aldri kan ha hatt noen innflytelse på begivenhetenes gang, det hører til de enkle sannheter som vår erkjennelse kan fatte a priori.
Denne generasjon vet åpenbart ikke engang at det ikke eksisterer noen bedre målestokk for en hvilken som helst generasjon enn de menn den velger som sine forbilder og de begivenheter som den tror er store.
1905 brakte avslutningen på en konflikt som visstnok en gang hadde vært skarp, men som på det tidspunkt var modnet så meget at den kunne løses ved et ganske ordinært kompromiss. De modige handlingens menn fra 1905 hadde ikke annet å utrette enn å sluke kongen og de store ord med god appetitt. Appetitten manglet de ihvertfall ikke.
Christian Michelsen avsluttet forretningen i overensstemmelse med de gode forretningsmessige prinsipper som brukes både av hestehandlere og skipsredere. Han er utvilsomt en av de betydeligste forretningsmenn vi har hatt. Men man må beklage overrettssakfører Ameln, som har vært stortingsmann fra Bergen liksom Christian Michelsen, som har vært ordfører i Bergen liksom Christian Michelsen, og som representerer det bergenske humør på en enda bedre måte enn Christian Michelsen, men av en ugunstig skjebne og sen fødsel ble avskåret fra å bli Norges statsminister i 1905 og få sitt navn skrevet inn i historien.
Ingen annen generasjon enn 1905-generasjonen er i den grad fremragende i sin kummerlighet at den betrakter dette år og dets menn som en reserve for nasjonens eksistens, som en kilde etterslekten til egen berikelse kan øse av. 1905 er da også blitt helt uten betydning for nasjonens åndelige liv og innstilling, bare noen få isolerte litterater søker i affektasjon å innbille seg selv og andre at de har fått sin innvielse i disse begivenheter, og generasjonens senere nasjonale bedrifter er Handelsbanken og Fedrelandslaget.
De krampaktige anstrengelser som i disse dager gjøres for å få oss andre med på de gamle menns ekstase vil da også mislykkes. Disse menn har ikke kunnet prestere noe annet, de vil heller ikke kunne preestere dette. Forsøket vil bli tilbakevist blant annet av den grunn at et folk ikke kan se opp til slike menn og slike begivenheter som forbilder uten å ta skade på sin sjel. Og det vil vi ikke.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]