Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 11. november 1922.
Fortidens revolusjoner står for slektens bevissthet som en strålende solglans, en lutrende ild. Dens kamper er utkjempet, dens idealer er forbrukte og døde. Dens nød og elendighet er glemt. Men selv det jevneste borgerskap krever idealer å leve på, om ikke i tanker og gjerning så dog i ord. Det krever trøstende og løftende stemninger som bringer det til å tro at det kanskje har en sjel. Men et steds må idealene hentes fra, et steds må de ord og setninger lånes som ennå har klang og som engang hadde et innhold og ennå bærer med seg et minne og en illusjon. Det finnes kun en kilde å øse av, kun en strømning, i slekten som har verdier å gi, en eneste drivende uavbrutt ånds strøm som aldri tørrer ut og som alle tider kjennner, som bryter ut i foss og i kamp hver gang åk kasstes av, hver gang der er vekst og nytt land vinnes.
denne åndsstrømning som gir alt som er nytt og har verd, den står i jevn og uavlatelig kamp mot all herskermakt, mot all forskanset vold, mot all utbytning og overgrep. Derfor kan intet samfunn hente sine idealer fra sin tids åndelige liv. Det blir nødt til å søke tilbake til en forgangen tid og tar de ord som ble slynget ut i utfordring, i kamp og i revolt, knar dem, danner dem om til en sleip og vammel deig, og serverer dem stolt og med behag som dessert på faamiliens festbord.
Det er en rett som smaker søtt og utmerket, og minnnet dras tilbake til en forgangen stråleglans som sinnnet uten fare kan bade seg i. Glemt er de ord som borgernes åndsbrødre brukte, glemt er den redsel og forferdelse den franske revolusjon vakte hos alle gode menn over hele verden, glemt er skrekken over de onde ord, glemt er massakrene og bøddelen og den truende revolt nedenfra, og man vrikker seg inn i et fett og vemmelig slektskap med menn som fortjente en bedre skjebne enn å finne slike forbundsfeller i en ettertid som på ny står i kamp.
Den russiske revolusjon feirer i disse dager sitt 5-årsjubileum. Den har forlengst overlevd sin forgjengers åremål. Dens resultater er uforgjengelige og ettertiden vil for århundrer øse av de åndelige rikdommer som den har skapt. Men dens menn kan dog neppe uten bitterhet se henimot den fremtid og de nye slekter som den har tjent. Den dag vil om et halvt hundre år komme da Aftenposten og dens like er kommunistiske stagnasjonspøler, dens ord og dens idealer vil bli tatt forfengelige, dens minne vil bli skjendet av fremtidens dorskhet og død, hvis vane det evig vil være å alliere seg med lik som allerede er begravet og forråtnet.
Men revolusjonen selv og dens tanker vil alltid gå videre, vil fortsette i en evig strøm som aldri brytes av og aldri tørkes ut og som ved hvert nytt vendepunkt i slektens historie forlener den med sin styrke og sin ild.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]