Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag nr. 1, 10. september 1921.
Mot Dag søker en intellektuell lesekrets. Hver den som har et akademisk borgerbrev hører ikke hjemme her, men kun den som tenker. Blant akademikere er dog den brøkdel som tenker større enn i andre sammfunnslag. Iallfall burde den være det. Dette blad vil derfor i første rekke bli et akademisk blad. Dernest skal det bli et ungt blad, et blad for dem som har tro på seg selv og på verdens fremtid. Her vil ingen plass bli for den golde blaserte skepsis som karakteriserer en kultur i forfall. Vi forakter denne skepsis, ikke bare som troende og håpende idealister, men også som forstandsmennesker, fordi dette standpunkt ikke er forstandsmennesker verdig. Som den gamle dogme- og autoritetstro fritar denne skepsis fra å tenke. Anta alt eller forkaste alt, begge deler er like foraktelig.
Den krets studenter og unge akademikere som står bak dette blad er modnet under inntrykket av verrdenskrigen. Med gru har vi sett Europas ungdom bii meiet ned, generasjoners kulturarbeid skutt i grus. Men dette var kanskje ikke det verste. Hvem skulle ha trodd vitenskapsmennene ville utnytte vitenskapens siste og herligste oppdagelser i krigens tjeneste, hvem skulle ha tenkt kunstnerne, forfatterne, dikterne ville vie sin indre glød til hatet og ødeleggelsen? Hvor er verden kommet hen når dens sannhets- og skjønnhetsssøkende elite ikke bare i avmakt bøyer seg for dagens makthavere, men med liv og sjel kaster seg inn i det som er selve fornektelsen av deres livs mål og oppgave?
Men det var ikke nok med dette. Da de tyske og russiske arbeidere reiste seg for å skape et nytt samfunn, bygget ikke på makt og tilfeldighet, men på rettferdighet og orden, hvor var da de som søker ordenen i universets kaos? Da nye harmoniske sammfunnsformer spiret frem, hva sa da de som søker tonnenes, farvenes og ordenes harmoni?
Få var de som begeistret ilte den nye tid imøte, mange var de som sto kolde og uforstående overfor den, flest var de som ga sin intelligens og sin skapende evne til vern for det gamle samfunn.
Det gikk ikke denne gang. Som så ofte før. Men intet fremskritt lar seg stanse. Det idealsamfunn mennneskehetens beste tenkere har drømt om i årtusener, som arbeiderne i våre dager har fylket seg om, det sprenger nok en dag det gamle trange samfunn. La oss da håpe at studentene, akademikerne, kunstnerne finner sin rette plass, la oss da håpe de gode gamle dager vender tilbake da Tysklands og Italias studenter og arbeidere sto hånd i hånd på februarrevolusjonens barikader til forsvar for sine felles frihets- og enhetsidealer.
Kristendommen preker barmhjertighet mot de små og forurettede i samfunnet. Ikke barmhjertighet, svarer vi, rettferdighet har de krav på. Ingen kan motta barmhjertighet uten å ydmyke seg, ingen kan yte barmhjertighet uten å hovmode seg. Når vi møter en gammel utslitt arbeider på hans vei hjem fra fabrikken, har vi ikke medlidenhet med ham. Vi skammmer oss overfor ham. Vi rødmer over å ha tilhørt overklassen, over å ha levd høyt på andres ulykke. Men vi lar oss ikke overvelde av en misforstått sentimentalitet. Vi går ikke hen og trekker i arbeidsklær for å søke ydmykt kroppsarbeid. Vi blir hvor vi er. Vi søker å samle den kunnskap, å utvikle våre åndssevner i den grad vår begunstigede stilling tillater oss. Vi prøver å øke den skare der som oss vil søke å gjøre gammel urett god. Det er derfor vi starter dette blad. Om det vil vi samle oss for sammen med arbeiderne å bygge opp et nytt og bedre samfunn.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]