Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 3. februar 1923.
De konservative partier verden over besitter ofte egennskaper som skiller dem ut og skaper respekt.
Like til venstre den grå og foraktede sump av "moderate" og "frisinnede", en hengemyr av vergeeløshet, av smuss og streben. Lenger ute de radikale partier, mot hvem kampen føres.
Det konservative parti er et stolt og steilt parti, aristokratisk, med herskertone og herskerevne. Det representerer nasjonens stolthet, og er uttrykk for dens styrke. Det bærer tradisjonen, rekker tilbake og holder fast ved en fortid som gir ære. Gjennom krig og ødeleggelse, gjennom undertrykkelse og vanstyre, med forakt for det menige slitende folk, eier det selvbevissthet og reisning, bærer nasjonen gjennom hårde tider, skaper forsvaret og lever på en nasjonalfølelse som er sterk og livgivende.
Det norske høyre har til alle tider kalt seg et konservativt parti, og endog ansett seg for å være et aristokratisk parti. Men det adskiller seg i alle henseender fra konservative og aristokratiske partier ellers i hele den vide verden unntagen deri at det til alle tider har bevart en forakt for den menige befolkning, har vanvyrdet dens interesser og har motsatt seg enhver form for folkestyre. Gjennom tidenes omskiftelser har partiet ikke engang maktet å bære med seg en anstendig og brukbar konservativ språkbruk. Det har ikke engang lært å anvende språket med anstand, og har aldri oppdaget at forakt nedad og oppad kjennner gloser som etser. Det har aldri arbeidet seg lenger frem enn til ord som tilsmutser.
Høyres språk, slik som vi alle kjenner det fra i dag og slik som det har vært gjennom alle de år som er gått i partiets historie, bærer et tilstrekkelig vidnessbyrd om og farvelegger i helt tilbørlig grad hele partiets art, dets åndsinnhold, evnerikhet og dets verdighet.
Mens alle andre konservative partier holder tradiisjonen fast, så har det norske høyre gjennom alle tider funnet det nødvendig og nyttig å løpe bort fra sin. Mens det i alt vesentlig og i all sin uverdighet har vedblitt å være hva det alltid var, gjennom skiftende skjebner, klasser og tider, så har det alltid sett det som sin oppgave å bevise at det nå er annerledes enn før, at det har lært av, har forlatt og sonet sine synder og sin skjensel, og at det nå er blitt nytt og bedre. Den eneste virkelige forandring som kan konstateres, er at partiet med hensyn til føreregenskaper og vanlig intelligens er sunket stadig dypere ned i sin egen elendighet, inntil det til sist er blitt forlatt og overlatt til en ledelse som i medfødt tåpelighet og ervervet dorskhet trosser alt hva man ellers har sett, fra negerstaten Liberia til Monaco og San Marino.
Mens andre konservative partier har forsvart naasjonens ære og selvstendighet, har det norske høyre, helt fra stattholderstridens og geværavskruningens dager alliert seg fast og uforanderlig med landets fiende, med egen sølle og ubetraktelig profitt for øye. Ikke slik, selvsagt, at partiets menn har stått i et jevnnbyrdig forbund med noenslags tegn til ære eller stolthet, men slik at det har vært fiendens med rette spotttede, foraktede og hundsede tjenere.
Mens alle andre konservative og aristokratiske partier har opprettholdt nær forbindelse med folkets nasjonale liv, har det norske høyre, så langt tilbake som dets historie rekker, besudlet og etter fattig evne angrepet og søkt å tilintetgjøre den nasjonale kultur som vi har. Det har uten avladelse, uten evne engang til å føle kvalme, ligget på maven i tjenerskap for det uverdigste og det simpleste av hva det kunne finne av fremmed kulturavfall.
Mens andre konservative partier har bevart lov og orden og en sans i det minste for høysinn og rett, har det norske høyre vært et lovbryterparti helt fra grunnlovens tidligste dager til den siste forbudskomedie. For profitt av den simpleste og aller småligste art, for gleden av å slikke skoene oppad og vise forakt nedad, for nytten av å skade sitt land og sitt folk har partiet til alle tider ansett det fordelaktig og godt å bryte lov og rett. Lov og rett gjelder bare hvor fremskritt skal drepes, kun da er lov gavnlig, når det menige folk skades derved og når en uverdig overklasse som ikke på annet vis kan beskytte eller forsvare seg, kan reddes derved. Andre konservative partier har alltid satt det nasjonale forsvar høyt og holdt seg beredt på kamp utad. Hvor der finnes et verdig aristokrati med rett og evne til å lede, er all kampdyktighet organisert for slag utad, fordi den herskende klasse føler seg trygg på at innad kan den klare seg selv. Det norske høyre forsøkte alltid å lamme den norske stats forsvarsvesen så lenge makten skulle brukes mot fremmed innfall og mot nasjonale fiender. Kun når våpenmakt skal anvendes i kampen innad, rettes mot fo1ket selv og til forsvar for interesser og menn som ikke kan forsvare seg selv, tåler det norske høyre lukten av krutt.
Den tid vil engang komme da verden blir oppmerkksom på at i et avsidesliggende og lite land har i 100 år arbeidet og snodd seg frem et skjenselens og vanærens parti, hvis like er ukjent og utenkt. Da vil det norske høyre komme til sin rett, vil vinne en varig og fortjent berømmelse som aldri vil forlate det.
Sist oppdatert 29. juli 2007
[email protected]