Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Dossier: Walter Held
Fra Revolutionary History 1:4, 1988-1989. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
Revolutionary History har mottatt ytterligere informasjon om skjebnen til den ledende tyske trotskisten Walter Held og hans familie. Den gjengis i det følgende. Den består av følgende dokumenter:
I. To brev vi har fått fra Harrison Salisbury som svar på de to opprinnelige artiklene i Revolutionary History 1:2.
II. Et brev fra Albert Glotzer, som også kommenterer de to artiklene.
III. Saken Heinz Epe (Helds egentlige navn) - en kronologisk fremstilling som ble utarbeidet av N. K. Dahl sammen med norske myndigheter før førstnevnte dro fra Sverige til England i 1943.
IV. Henryk Ehrlichs brev om Held til den norske legasjonen i Moskva.
V. Utdrag fra en brosjyre, The Case of Henryk Ehrlich and Victor Alter, utgitt i London i 1943 av det polske Bund. Det viser at Molotov uttalte at Alter og Ehrlich, lederne for Bund, døde (eller ble drept) i 1942. Ehrlichs skjebne var knyttet opp til Helds.
VI. Helds erklæring, som ble publisert i Sverige etter at han var blitt arrestert i februar 1942.
VII. N. K. Dahls tolkning av den tilgjengelige informasjonen.
VIII. En oppsummering av N. K. Dahl om det materialet som finnes om Epe i det norske UD.
IX. Noen kommentarer fra N. K. Dahl om måten saken ble behandlet på.
Av de dokumentene som gjengis her, er det åpenbart at flere detaljer når det gjelder tidspunkter og begivenheter nå må regnes som oppklart. Kan hende får vi nå også vite navnene på dem som var ansvarlig for drapet ikke bare på Held, men også på hans kone og barn. En NKVD-barnehage virker som en syk spøk.
Vi vil gjerne få takke på det hjerteligste Harrison Salisbury, Albert Glotzer og, i særdeleshet, N. K. Dahl, som gav oss tillatelse til å trykke dette materialet. Kamerat Dahl klarte til slutt å få det norske UD til å deklassifisere Held-saken i september 1988.
Harrison E. Salisbury skriver at hans interesse i Held begynte på et veldig snevert grunnlag da han skrev New York Times' historie. Han ble fortalt av en sovjet-russer, David Azbel, som hadde truffet Held i en overføringsleir i Saratov i 1942, at denne hadde sagt at han hadde vært, eller var, korrespondent for New York Times, og at Franklin D. Roosevelt aldri ville tillate at Stalin tok livet av ham. Salisbury kunne ikke finne spor i avisens arkiver etter at noen som het Held eller Epe hadde vært knyttet til Times eller skrevet for den, mens konsulat-arkivene fra denne perioden var nesten fullstendig ødelagte av slitasje før han begynte på sitt arbeid.
Han fant ut at dette hadde vært vennskap mellom Held og fru Harriman, den amerikanske ambassadøren i Oslo, og at hun hjalp ham etter at han og familien flyktet til Stockholm, der hun også oppholdt seg. Det synes nokså klart at det var gjennom henne at han fikk visum til USA. Videre fant Salisbury ut at Held fikk noe økonomisk hjelp til reisen - tilsynelatende fra Dwight Macdonald. De brevvekslet om dette, og Macdonalds papirer oppbevares ved Yale. Han har ikke vært i stand til å finne fru Harrimans korrespondanse, og det er lite igjen av hennes legasjonsarkiv fra Sverige. Det meste av hans opplysninger kommer fra de omfattende svenske politiarkivene. Det svenske politiet forhørte Held flere ganger.
Det er enkelte feil i artiklene. Held kjøpte billettene sine gjennom Cooks. De ble ikke benyttet lenger enn til Moskva. De gjaldt togreisen fra Moskva til Odessa, dampbåt fra Odessa til Istanbul og deretter skip til New York, så han hadde ikke tenkt til å reise over Vladivostok, slik Broué skriver. Han fortalte Azbel at han var blitt arrestert i Moskva, og dette stemmer med de ubenyttede togbillettene. Det er Azbel som er kilden til opplysningen om Helds møte med Beria. Salisbury tror at historien er sann, men kan hende utbrodert av Held.
Det ser ut til at Held møtte Ehrlich i fengselet i Saratov i juli 1941, ettersom Ehrlich ble stilt for retten og dømt til døden der da, men etter 10 dager ble dommen gjort om, og han ble flyttet til Moskva sammen med Alter. Der ble de satt på frifot og leverte sine opplysninger til nordmennene. De dro også i gang en offentlig kampanje for å få satt fri alle politiske fanger - spesielt de de "internasjonale" og, etter Alexander Ehrlichs mening (Ehrlichs sønn, nå dessverre død) var det denne kampanjen, som ble ført med stor iver, som førte til at de arrestert på ny og deretter henrettet. Salisbury antar at det ikke var den konkrete forbindelsen med Held som beseglet deres skjebne, men heller denne kampanjen, som handlet om alle "politiske". De argumenterte offentlig for at bare en gest av dette slaget ville samle alle elementer, polakkene inkludert, bak den sovjetiske krigsinnsatsen. Men selv om henrettelsene av Ehrlich og Alter skapte uro i den jødiske befolkningen i USA, påvirket den ikke deres holdning til krigen og dem amerikanske deltagelsen. Krigen skylte alt med seg i en voldsom bølge, og affæren med Ehrlich og Alter druknet.
Det er umulig å bevise at den endrede krigslykken gav Stalin selvtillit, selv om dette godt kan ha vært tilfellet, men både han og Beria synes å ha hatet og fryktet polakkene mest av alt, slik Katyn-affæren viser.
I Krutsjov-perioden forsynte russerne norske myndigheter med dødsdatoene til Held selv og hans hustru og sønn. De døde med kort mellomrom. Slik endte denne triste saken.
I et brev nummer to forteller Harrison Salisbury at han har snakket med avdøde Hjørdis Knudsens enkemann, Arne Holt. Holt sier at Held ble advart på det kraftigste mot å reise, og mot å prøve ruten gjennom Sovjetunionen. Held visste at det var svært farlig, og Holt erindrer at Held drakk mye på det tidspunktet. Holt understreker at han forstod det slik at Held forsøkte å drikke seg til mot.
Kjære kamerater
Jeg skriver til dere på grunn av artiklene som Pierre Broué og Nils Dahl skrev om Walter Held til Revolutionary History, og som jeg har lest med interesse.
Dere tar feil når dere skriver at begge sider i konflikten i det amerikanske SWP gjorde krav på Held etter hans død. Det er mulig at SWP gjorde det, men mindretallet gjorde det ikke, og jeg kan slett ikke huske at noen enkeltperson heller gjorde det. Min korrespondanse med Walter tok slutt omtrent da konflikten brøt ut, og krigsutbruddet forhindret oss selvsagt i å brevveksle videre. Vi visste ikke at han var enig med oss i det russiske spørsmålet, eller støttet oss i vår uenighet med Trotski når det gjaldt russernes invasjon av Finland. (Oversetters anmerkning: Hva Vinterkrigen angår, fremgår det klart av artiklene i Oktober at den norske FI-seksjonen støttet det amerikanske mindretallet.) Jeg er naturligvis glad for å høre dette om min gamle venn. Jeg ble oppbragt da jeg første gang fikk høre at han aksepterte et visum fra de russiske morderne, og sikker på at han ikke ville overleve reisen gjennom den "degenererte arbeiderstaten", hvis metode for å diskutere politikk bestod i å ta livet av motstanderne. Jeg forstår hans ønske om å komme til USA, men det må ha vært i desperasjon når en så intelligent mann som Held forsøkte å komme dit gjennom Stalins Russland. Og jeg har aldri kommet over drapet på Walter og hans familie.
Dere viser til at Held ikke klarte å få noen i Nederland til å gifte seg med Maria Reese. Jeg må fortelle at da jeg reiste fra USA til Paris for å forberede ungdomskonferansen i Laren, var ett av mine oppdrag fra vår politiske komité å ekte Maria Reese og ta henne med meg tilbake. Selv om jeg tilbragte det meste av tiden i Paris etter konferansen sammen med Held, var jeg også mye sammen med Reese. Da jeg fortalte henne at jeg hadde fått "instruks" om å ekte henne, brøt hun ut i latter, kalte meg "das Kind" og sa at "vi blir arrestert begge to dersom vi gjør det, fordi du ser ut som min sønn, ikke som min mann". Etter å ha sett henne var jeg enig i at det var en tåpelig idé, og ethvert forsøkt på å få henne akseptert som min kone ville ha vært en ren katastrofe. Da jeg fortalte Trotski dette, lo han også godt. I memoar-delen av av min bok, som nå er avsluttet, forteller jeg om dette, som jeg også gjør om ungdomskonferansen og andre ting som har med Trotski å gjøre.
Jeg vil stille spørsmål ved enkelte av Dahls erindringer. Han sier at Held brukte Mot Dags kontorer som "postadresse" i Oslo i 1933-1934. Men hvorfor skulle han behøve en adresse der, når han bodde i Tsjekkoslovakia i 1933 og i Frankrike og Nederland i 1933 og 1934 (det riktige skal være 1935-1936, red. anm.)?
Da jeg forlot Frankrike i slutten av mars 1934, forlot jeg også Walter der. Jeg møtte ham igjen i Amsterdam, og vi dro sammen til Paris, selvsagt etter at konferansen i Brüssel var over. Bildet dere gir av hans forhold til Brandt er litt merkelig. Jeg gjengir historien om for-konferansen og selve konferansen i mitt manuskript, og jeg gir et annet bilde. For eksempel forsøkte Walter og jeg å få til et møte med Brandt før konferansen startet, men oppdaget at han unngikk oss. Dette gjorde han sammen med det hollandske OSPs ungdomsorganisasjon. Brandt likte seg dårlig i Helds nærvær. Han visste at Held misbilliget hans intellektuelle og politiske evner og så på denne ungdomsrepresentanten for SAP som en intrigemaker som i dette konkrete tilfellet forsøkte å organisere en blokk mot den trotskistiske delegasjonen som jeg ledet. Raidet mot konferansen og deportasjonen av delegatene ødela planen hans, og han var tvunget til å samarbeide med oss for å redde konferansen, selv om han gjorde det motvillig og fortsatte å sammensverge seg mot oss. Han var en særdeles lite troverdig person, og Walter behandlet ham med forakt. Jeg beretter om konferansen, ikke bare basert på min relativt gode hukommelse, men også på rapporten min til Det internasjonale sekretariatet etter konferansen, på mine brev til Trotski og på notater og dokumenter, inkludert korrespondansen med Held i etterkant. Boken er i to deler: 1. Erindringer; 2. Kritikk av L. Trotski, og jeg forsøker å få den utgitt enten i USA eller utenland.
Albert Glotzer, 14. september 1988
Det følgende er en kronologisk fremstilling som ble utarbeidet av N. K. Dahl sammen med norske myndigheter før førstnevnte dro fra Sverige til England i 1943.
Våren 1934. Tysk-fødte Walter Held ankom Oslo.
30. desember 1940. Held ble norsk statsborger og fikk norsk pass.
Januar 1941. Han søkte om russisk transittvisum.
Mars 1941. Russisk transittvisum ble innvilget.
8. mai 1941. Den norske legasjonen måtte på russernes oppfordring forlate Moskva.
17. mai 1941. Walter Held forlot Sverige sammen med sin kone og sitt barn. Han skrev en erklæring (kopier ble levert til norske myndigheter og til noen venner). Denne skulle offentliggjøres dersom han ble arrestert i Russland. Denne erklæringen er gjengitt som dokument IV.
Mai-juni 1941. Han ble arrestert, enten i Moskva eller på toget mellom Moskva og Odessa.
Mai-juni 1941. Så snart det ble klart at billettene til reisen hans gjennom Tyrkia ikke var blitt benyttet, ble det foretatt undersøkelser fra Sverige av Cooks reisebyrå og av Martin Tranmæl gjennom madam Kollontai. Samtidig ble saken tatt opp av norske myndigheter i Stockholm.
Mai-juni 1941. Så vel Martin Tranmæl som norske myndigheter ble informert av russerne om at de ikke hadde noe kjennskap til Walter Held.
22. juni 1941. Krigen mellom Russland og Tyskland brøt ut.
Juli 1941. Normale diplomatiske forbindelser ble etablert mellom Norge og Russland.
9. september 1941. Ehrlich ble løslatt fra fangenskapet i Saratov og meldte umiddelbart til den norske representanten Lunde i Kuibisjev at han hadde sittet på celle sammen med den norske sosialisten Heinz Epe.
27. september 1941. Den norske representanten i Russland kommuniserte til den norske regjeringen i London og til russiske myndigheter at de hadde fått kunnskap om at Walter Held ble holdt fanget i Saratov, og krevde at han ble satt på frifot. (Rapporten til den norske regjeringen i London sier at Held var blitt arrestert på mistanke om spionasje.)
September-oktober 1941. De russiske myndigheter svarte med å be om kilden for informasjonen om Walter Helds fengsling. De norske myndighetene nektet å avsløre kilden. (Det har blitt hevdet, men dette er ikke bekreftet, at russiske myndigheter på dette tidspunktet nektet å gi tillatelse til at den norske ambassadøren, Antvort, fikk reise til Saratov for å undersøke forholdene på stedet.)
Oktober 1941. Waiter Helds erklæring ble offentliggjort i de svenske syndikalistenes avis.
Februar 1942. Det første offfisielle brevet fra det norske UD i London om Heinz Epe-saken ble sendt til det russiske UD.
17. juli 1942. Det russiske UD svarte, og erklærte at de ikke kunne finne spor av Heinz Epe gjennom sine kanaler.
Dahl har siden (november 1988) pekt på at saken ble initiert av brev fra Eli Krog, Helge Krogs hustru, til Alexandra Kollontai. Eli Krog hadde oversatt Trotskis Mitt liv til norsk. (Oversetters anmerkning: I boken står det at det er Helge Krog som har oversatt Trotskis selvbiografi). Hun ble støttet i sine bestrebelser av Martin Tranmæl.
Her følger Ehrlichs brev til den norske legasjonen, slik det foreligger i UDs arkiv. Originalen er på polsk, men finnes ikke i denne saksmappen, selv om den eksisterer. Det er adressert til Lunde, legasjonens leder. Legasjonens ankomst var blitt meldt i den russiske presse.
"Jeg er jurist, journalist, medlem av byrådet i Warsawa og en av lederne for Bund - det jødiske arbeiderpartiet i Polen. Jeg har tilbragt to år i sovjetiske fengsler, og de to seneste ukene i fengselet i Saratov på samme celle som en norsk statsborger, et kjent journalist og medlem av det sosialistiske partiet, Walter Epe. Han flyktet fra Oslo til Stockholm for å slippe unna Hitler. I Stockholm fikk an innvandringsvisum til USA for seg selv, sine kone og deres barn, og transittvisum gjennom Sovjetunionen. Han ankom Moskva med fly og oppholdt seg to dager i byen. Deretter fortsatte han sin reise gjennom Sovjetunionen, idet han fulgte ruten Tyrkia-Calcutta, og derfra ville han reise med skip til USA. På veien, like før Riazan, ble han arrestert av agenter fra NKVD, sendt tilbake til Moskva og kastet i fengsel. Hans kone, med et to år gammelt barn, ble etterlatt i Riazan.
Til å begynne med ble Epe brutalt behandlet. Han ble anklaget for spionasje, eller muligens bare for trotskisme (som NKVD likestiller med spionasje). Etter at den norske regjeringen hadde intervenert i saken fra London, ble han bedre behandlet. Han ble så overflyttet til fengselet i Sar"atov uten penger og eiendeler. Han led av sult og ekstrem kulde. Han ble lovet bedre betingelser og endatil løslatelse. Forholdene hadde ikke bedret seg frem til 9. september 1941, da vi ble skilt. Vi lovet hverandre at dersom én av oss ble satt fri, skulle denne ta opp den andres sak.
Da jeg leste i avisene at De hadde ankommet Moskva, sendte jeg straks, takket være den polske ambassades behjelpelighet, denne informasjonen.
Jeg kan når som helst kontaktes gjennom den polske ambassaden, og jeg er rede til å gi Dem de detaljer De måtte ønske. Da vi var i fengsel tenkte vi oss ikke at De skulle komme til Moskva, og jeg lovet å formidle informasjonen om hans skjebne til Finn Moe, ambassadesekretær i Washington. Moe er en politisk venn av borger Epe og en personlig venn av meg. Vil De vennligst bekrefte at de sender disse opplysningene videre til borger Moe, ettersom det kan ha betydning.
Med aktelse, H. Ehrlich
Følgende avsnitt er tatt fra pamfletten The Case of Henryk Ehrlich and Victor Alter. Pamfletten som sådan er for omfangsrik til at vi kan gjengi den, og den nevner ikke Held.
Hele titlen er slik:
"The Case of Henryk Erlich and Victor Alter, with a Foreword by Camille Huysmans, published by Liberty Publications, 2 Knightsbridge Court, Sloane Street, SW1 for the General Jewish Workers "Bund" of Poland. Printed by Victoria House Printing Co Lid. Elm St, London. WC1 1943."
Det interessante stykket for oss er dette:
"Fem uker med Ehrlich og Alter i Kuibisjev. Erklæring fra Lucian Blit, som delte rom med dem på Intourist hotell i Kubisjev. (Hr. Blit er medlem av Bunds sentralkomité, av Den sosialistiske ungdomsinternasjonalens byrå og av byrådet i Warzawa)."
Deretter følger en erklæring over fire sider. Held blir ikke nevnt. Revolutionary History har vært i kontakt med broren og enken til avdøde Lucjan Blit, men de hadde ikke ytterligere informasjon om Walter Held. Vi forstår det slik at det ikke synes å være flere opplysninger om Held i Bund-arkivet i New York.
Det ser altså ut til, basert på Litvinovs uttalelse her, at Ehrlich og Alter ble myrdet i 1942.
"En dag for en tid siden døde to menn, Henryk Ehrlich og Victor Alter, for bøddelens hånd i et fengsel i Kuibisjev; to menn som hadde egnet sitt liv til frihetens sak og til sine medmenneskers beste."
Det følgende er ordlyden i et telegram som ble sendt til den sovjetiske utenriksminister, M. Molotov, den 27. januar 1943 av en gruppe ledende samfunnsborgere i USA, som igjen bad om at H. Ehrlich og V. Alter ble løslatt:
Det er nå mer enn et år siden Henryk Ehrlich og Victor Alter, to ledende medlemmer av det polske Bund, ble arrestert på ny i Kuibisjev. De mest fremtredende representanter for frihetselskende mennesker i den britiske og amerikanske arbeiderbevegelsen har gjentatte ganger bedt om deres løslatelse, men forgjeves. I dag, da verdensopinionen samstemmig fordømmer nazi-forbryterne som med kaldt blod myrder hele den jødiske befolkningen i Polen, krever vi på nytt i rettferdighetens og menneskehetens navn at disse to særdeles modige kjemperne mot fascismen og nazismen, Henry Ehrlich og Victor Alter, blir satt fri.
William Green, president, American Federation of Labor
Professor Albert Einstein
Rev. Henry Smith Leiper, sekretær, Universal Christian Council
David Dubinsky, president, International Ladies' Garment Workers' Union
Dr. Alvin Johnson, leder, New School for Social Research
Adolf Held, Chairman, Jewish Labour Committee
Leo Krzyeki, president, American Slav Congress
Dr. Frank Kingdon
Joseph Weinberg, president, Workmen's Circle
Reinbold Niebuhr, formann, Union for Democratic Action
Clinton S. Golden. visepresident, United Steelworkers of America
Dr. B. Hoffman, president, Jewish Writers' Union
Raymond Gram Swing
J. B. S. Hardman, redaktør, Amalgamated Clothing Workers
Philip Murray, president, Congress of Industrial Organisations
Sovjetunionens ambassade, Washington, DC.
23. februar 1943
Kjære hr. Green,
Jeg har blitt informert av hr. Molotov, folkekommisær for utenrikssaker, at han han har mottatt et telegram signert av Dem angående to sovjetiske borgere, Alter og Ehrlich.
Hr. Molotov har bedt meg opplyse Dem om følgende fakta:
For aktiv undergravningsvirksomhet mot Sovjetunionen og assistanse til polske etterretningsorganisasjoner i væpnet virksomhet, ble Ehrlich og Alter dømt til døden i august 1941.
Etter henstilling fra den polske regjering ble Ehrlich og Alter løslatt i september 1941.
De gjenopptok imidlertid etter at de var satt på frifot, i en tid da sovjetiske tropper kjempet en desperat kamp mot Hitler fremrykkende armé, sine fiendtlige aktiviteter, som inkluderte appeller til de sovjetiske troppene om å stanse blodbadet og inngå en øyeblikkelig fred med Tyskland.
For dette ble de arrestert på ny, og i desember 1942 ble de nok en gang dømt til døden av Høyesteretts militærkollegium. Denne dommen er blitt iverksatt når det gjelder begge to.
Med vennlig hilsen,
ambassadør Maxim Litvinov"
Erklæring offentliggjort i den svenske avisen Arbetaren.
"Jeg etterlater denne erklæringen for at den skal publiseres i tilfelle av at det skjer noe med meg i løpet av min reise gjennom Sovjetunionen.
Så langt tilbake som i 1938 søkte jeg om innreisevisum til USA. Jeg fikk det imidlertid ikke innvilget før på begynnelsen av dette året. Jeg gjorde de største bestrebelser på å reise over Petsamo eller Göteborg, men av åpenbare politiske grunner lyktes det ikke.
Den eneste utveien for meg var å reise gjennom Sovjetunionen. Hjulpet av den norske legasjonen i Stockholm søkte jeg i slutten av januar om transittvisum til Sovjetunionen, og fikk i begynnelsen av mars et positivt svar. Jeg er tvunget til å gripe denne eneste muligheten til å reise til USA, og må reise umiddelbart slik at ikke mitt amerikanske visum går ut.
Jeg skal reise fra Stockholm tidlig om morgen den 17. mai, sammen med min kone og mitt barn, og fly til Moskva. Vi tenker å tilbringe 17. mai-kvelden hos den norske legasjonen i Moskva. Trolig forlater vi Moskva samme dag og tar nattoget til Odessa. Det går fra Moskva kl. 23.40. Da er vi i Odessa kl. 16.29 den 19. mai. Båten til Istanbul går på kvelden den 22. mai og kommer til Istanbul kl. 17.00 den 24. mai. Jeg er i besittelse av visum til følgende land: Sovjetunionen, Tyrkia, Syria, Palestina, India og USA. Reisen er organisert av Cooks reisebyrå, assistert av den norske legasjonen. Jeg har blitt bedt om å være korrespondent for Social-Demokraten i Stockholm og sende dem rapporter fra reisen, og jeg har et pressekort fra denne avisen.
Mitt eneste formål med å reise gjennom Sovjetunionen er å komme til Amerika med min familie. Jeg taler ikke russisk, og jeg kommer ikke til å ha kontakt med noen russisk borger utover de embetsmenn som har ansvaret for reisen. Skulle jeg bli arrestert i løpet av reisen, vil den eneste grunnen være politisk hevn. Selv om jeg offentlig har gått ut mot det nåværende regimet i Sovjetunionen, regner jeg meg som en venn av denne staten i den grad den representerer et forsøk på å bygge en ny verden på rasjonell grunn. Jeg har derfor intet større ønske enn at Sovjetunionen skal overleve den katastrofemessige verdenskrisen vi er inne i, og det er min mening, på tross av alt som har skjedd, at det forblir enhver arbeider og sann sosialists plikt å forsvare Sovjetunionen mot alle imperialistiske angrep. Dommen over Stalins regime må være opp til historien og de russiske arbeiderne.
Jeg erklærer at dersom jeg skulle komme med uttalelser som står i motsetning til dette som her står skrevet, så kommer det til å skyldes fysisk eller mental tortur, og jeg erklærer på forhånd at enhver slik uttalelse er null og ingenting verdt.
Stockholm, 16. mai 1941
Walter H. Epe"
Før han fikk tilgang til saksmappen i UD, gjorde N. K. Dahl et forsøk på å tolke betydningen av Held-affæren i kontekst av datidens internasjonale hendelser. Når man ser på mappen etter at den er blitt deklassifisert, står det klart at det er veldige gode grunner for hans oppfatning om at Ehrlich fikk lide for den hjelpen denne brave jødiske sosialisten gav en tysk trotskist. Det betyr ikke at ikke Ehrlichs og Alters innsats for alle de politiske fangene ikke var en medvirkende faktor til at de ble myrdet - slik Harrison Salisbury mener. Men det er verdt å peke på at det var disse tre, Blit, Ehrlich og Alter, som agiterte for løslatelse av de politiske fangene. Derimot var det bare Alter og, først og fremst, Ehrlich som hadde kontakt med en trotskist. Selv om de var langt mer kjent enn Blit, og sannsynligheten derfor var større for at deres liv ville bli spart, så var det Ehrlich og Alter som Stalins mordere festet oppmerksomheten ved. For å få vite sannheten, må vi vente til de russiske arkivene en gang blir åpnet, og kanskje ikke en gang da.
Juli 1941: Russerne hadde, så lenge Hitler-Stalin-pakten varte, og frem til juli 1941 - en måned etter det tyske angrepet på Russland, betraktet Norge som et fiendtlig land.
9. september: Erlich rapporterte til Lunde, en norsk diplomat, at han hadde sittet fengslet sammen med Walter Held.
27. september: Russerne svarte at de ikke kjente til Held, og krevde samtidig å få vite hvem som hadde gitt denne opplysningen til de norske myndighetene. Nordmennene nektet å avsløre at det var Ehrlich som var informanten. I Litvinovs brev, som er gjengitt i brosjyren ovenfor, sies det at Ehrlich og Alter ble skutt på grunn av aktivt undergravningsarbeid mot Sovjetunionen (var dette "trotskistisk" undergravningsarbeid?), og fordi de hadde gitt støtte til polske etteretningsorganer i deres væpnede virksomhet. Dersom polsk byttes ut med norsk, får det andre punktet ny mening. Lunde kunne som representant for ambassaden like gjerne betraktes som en representant for norsk etteretning, og Norge var en uvennlig nasjon som helt frem til juli og den tyske invasjonen samme år hadde vært en fiende.
Russerne fant antagelig ikke ut at det var Ehrlich som var informanten før i desember - og da skjøt de ham.
Brosjyren The Case of Henryk Ehrlich and Victor Alter fikk Dahl av Blit i St. Andrews in 1943 eller 1944 (Dahl hadde kontaktet ham gjennom noen polske soldater i denne byen). Det er ingen ordentlig militær eller politisk forklaring på hvorfor de ble myrdet i dette heftet. Hypotesen i heftet om at Stalin drepte alle uavhengige arbeiderledere han kom over, er korrekt. Men det forklarer ikke hvorfor Stalin gjorde dette i desember 1941, da han behøvde hjelp fra alle - også fra polakkene. Pamfletten forklarer at han hadde fått et pusterom, og dette satte ham i stand til å gå gjenoppta praksisen med å drepe motstandere. Dette rimer dårlig.
På tross av dette lot Stalin Ehrlich og Alter skyte og pådro seg hele verdens vrede, inkludert den innflytelsesrike jødiske befolkningen i USA, som var meget viktige allierte i kampanjen for å få USA med i krigen mot Hitler. Russerne skuffet på denne måten amerikanerne mindre enn to måneder etter at USA hadde gått med i krigen ved å fortelle dem at Ehrlich hadde vært nazi-kollaboratør! Det virker overveldende sannsynlig at Stalin så en konspirasjon mot sin egen person i forbindelsen Trotski-Held-Ehrlich-Alter-Bund. Han var fullstendig klar over Clemenceaus synspunkt om at at det rette tidspunktet for å komme med kritikk av en regjerings mislykkede krigføring, er når fienden står foran porten - slik Clemenceau selv hadde gjort i 1914. Ettersom han var helt irrasjonell når det gjaldt Trotski, kan han ha følt at Trotskis tilhengere var en trussel på grunn av de tyske fremgangene, og derfor ha besørget Bund-folkene myrdet, selv om han var truet på livet av Hitler.
Dahl tror at vi her har for oss, ikke så meget slutten på Moskva-prosessene, da revolusjonære ble skutt for å ha hatt den minste kontakt med Trotski, som fortsettelsen av dem. Ehrlichs forbindelse var tettere enn det noen av de lederne som ble skutt i 1936-1938 hadde. Det ble ikke nevnt i brosjyren fordi Trotski så å si var et tabuemne, men det var så viktig at verken Blit eller Dahl for alvor forstod det da de møttes i 1943 eller 1944.
Dahl argumenterer for at stalinistene fortsatte å behandle venstreorienterte på denne måten til godt etter krigen. Enhver kommunist som hadde ledet virkelige kamper og vunnet tillit hos en del av arbeiderklassen, ble kalt for "provokatør": og han viser til eksempelet med NKP-lederen under 2. verdenskrig, Peder Furubotn, som ble kastet ut av partiet som "trotskistisk-titoistisk provokatør" etter krigen, sammen med 18 ledende partimedlemmer. Det samme gjaldt den danske kommunistlederen Aksel Larsen, for ikke å snakke om dem som ble myrdet som "titoister" i Øst-Europa. Dette er dessuten bare de tilfellene vi vet om, og vi har ikke regnet med alle dem som ble myrdet i det stille. Når CIA og MI6 kunne få til slikt, kunne også NKVD. Dette var Stalins metode, og det var denne Walter Held og hans familie falt som offer for.
Dette er en fremstilling av hvordan Ehrlich-brevet ble behandlet, slik det fremgår av N. K. Dahls avskrifter av saksmappen i UD.
27. september 1941.Moskva-legasjonen rapporterer til UD om innholdet i Ehrlichs brev. En påskrift med blekk nevner at Heinz Epe tidligere har vært Trotskis sekretær.
oktober 1941. UD ber Moskva-legasjonen om hjelpe Epe så langt det er mulig. En forespørsel om å få ham løslatt har alt blitt overlevert madame Kollontai.
4. oktober 1941.Legasjonen skriver at en intervensjon i regi av den ikke kan skje, på grunn av Epes fortid, ettersom dette vil skape stor uvilje og dermed svekke legasjonens stilling. Man påventer videre instruks.
17. oktober 1941.UD svarer at Epes sak må tas opp, men at timingen må være opp til legasjonens diskresjon.
31. oktober 1941.Strengt konfidensielt brev fra legasjonen med Ehrlichs opprinnelige erklæring og referat fra en lang samtale med Ehrlich:
Ehrlich hadde vært på samme celle som Epe i to uker, sammen med kriminelle og politiske fanger. Omstendighetene var ekstremt ubehagelige. Det var lite og nesten uspiselig mat. Epe fortalte ham at han hadde oppholdt seg to dager i Moskva, der han ikke hadd snakket med noen. På toget fra Moskva hadde han havnet i samme kupé som en russer som snakket svært vennlig om Norge og norske forhold. I Riazan entret NKVD kupéen og fortalte Epe at han var arrestert. Han ble tatt av toget i Riazan sammen med sin kone og familie, men ble deretter skilt fra dem, og han hadde siden ikke hørt noe fra dem.
"Fra Riazan ble han transportert til Moskva og plassert i Lubjanka-fengselet. Der ble han stadig forhørt om eventuelle russiske kontakter. De ønsket å få vite om eventuelle trotskister i Sovjetunionen som han hadde vært i kontakt med. Epe fortalte Ehrlich at han ikke kjente noen russiske trotskister, verken nå eller tidligere, men på tross av dette forsvarte han Trotskis politikk overfor dem som stod for forhøret. Det siste formelle forhøret i Moskva ble foretatt av folkekommissæren fra NKVD. Epe ble brutalt behandlet til å begynne med, men ting bedret seg senere. Forhørslederen i Saratov hadde fortalt ham at den norske regjeringen hadde grepet inn, og fra da av ble han bedre behandlet."
Legasjonens (Lundes) kommentarer til denne erklæringen:
"Tatt i betraktning Epes fortid og russernes mistenksomme natur, tror jeg ikke at det nytter om vi intervenerer. Jeg har det fra flere kilder at en fransk-russisk kvinne har sett fru Epe i fengselet, og at barnet er i en NKVD-barnehage. Jeg oppsøkte hr. Orlov og gav ham en liste med spørsmål i sakens anledning. En kopi av disse spørsmålene er vedlagt. Hr. Orlov lovet å finne svar på disse spørsmålene. Han ville vite hvor jeg hadde denne informasjonen fra. Det var tydelig at han fant det meget mistenkelig at jeg var i stand til å få opplysninger om fanger i et provins-fengsel. Jeg uttrykte meg svært forsiktig, og sa at jeg hadde fått opplysningene fra legasjonen i Stockholm, og at denne for en tid tilbake hadde rettet en henvendelse til legasjonen her."
11. desember 1941.Legasjonen rapporterer at den polske politikeren Ehrlich, som nylig ble satt på frifot, er fengslet igjen. Dette har skapt et dårlig inntrykk, ettersom det skjedde under et besøk av general Sikorski. Chargé d'Affaires, Lunde, mener at det ikke kan utelukkes at grunnen til Ehrlichs arrestasjon var at russerne på en eller annen måte fant ut at informasjonen om Epe kom fra ham.
Det er andre detaljer som viser hva som ble gjort i saken frem til russerne, i 1955, erklærte at hele familien Epe døde i 1942. Ifølge Molotovs svar til Bund ble Alter og Ehrlich henrettet samme år. Helds erklæring, offentliggjort i Sverige, lå i mappen, sammen med svarene på Harrison Salisburys undersøkelser i 1980. Enkelte av byråkratene i departementet mislikte åpenbart journalister og pressen. I 1955 bad en av Epes norske forbindelser, en journalist, UD om opplysninger, og dette ble tvert nektet. Så spurte Harrison Salisbury om informasjon den 15. september 1980. Selv om han fikk enkelte opplysninger, fikk han beskjed om at det dreide seg om gradert informasjon, og at han ikke kunne bruke den.
Det som virkelig irriterer meg, er at diplomaten som behandlet saken i 1980, sa til Harrison Salisbury at offentliggjøring av dette materialet kunne skade forholdet mellom Russland og Norge. Som eksempel viste han til artikkelen i Arbetaren i 1941, der Epes erklæring av 16. mai 1941 ble gjengitt, og som hindret russerne i å gjennomføre en rettssak mot Epe-familien i Moskva. Saksbehandleren i 1980 trodde åpenbart at ettersom Epe hadde deponert sin erklæring hos den norske ambassaden i Stockholm, var det ambassaden som hadde besørget erklæringen offentliggjort i en ytre venstre-avis! Dette var langt fra sannheten. Den samme svenske fagorganisasjonen hadde et forlag som utgav en bok jeg skrev om begivenhetene i Norge i 1940 og senere. Da jeg arbeidet med denne boken, spurte jeg UD om jeg kunne få tilgang til deres arkiver, slik at jeg kunne offentliggjøre det jeg hadde skrevet til dem i 1941-1942. Det nektet de plent, inntil den ansvarlige ministeren fra Arbeiderpartiet instruerte dem om å gi meg opplysninger og assistanse. Selv om denne episoden kan ha vært en grunn til at jeg fikk tilgang til saksmappen nå i år, tror jeg hovedårsaken var det endrede internasjonale klimaet på grunn av Gorbatsjov-regimet.
Nils Dahl, oktober 1988
Sist oppdatert 14. februar 2008
[email protected]