MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Olsen
Oktober nr. 1, 1937.
Den oprustningsfeber der nu som en farsott herjer verden, begrunnes av de fascistiske stater med at de må ha plass for sitt befolkningsoverskudd og at de mangler råstoffer.
De demokratiske stater begrunner opprustningen ganske enkelt med den fascistiske fare.
Fascistenes argumenter er det lett å tilbakevise. Den veldige propaganda som drives i Tyskland og Italia for økning av barnefødslene tyder jo ikke på noe befolkningsoverskudd, men at de styrende i krigsøiemed også trenger mer menneskemateriell.
De italienske kapitalister var ikke tilfreds med de kolonier, de hadde underlagt sig i Afrika, en vilde også ha udner sig det eneste fire land dernede, Etiopia. Ved luftbombardement og gassangrep lyktes det de "civiliserte" hvite, til tennene bevebnede italienere, å slå de sorte, dårlig og tildels helt ubevebnede etiopere, som trodde på Folkeforbundet og satte sin lit til støtte derfra.
Fasciststatenes neste fremstøt er noe annerledes. Nu begynner fascismen å vise sig som en internasjonal faktor. De fascistiske stater godkjenner Japans erobring av Mansjuria. Japan og Tyskland godkjenner Italias røvertokt og den italienske konge som keiser av Etiopia. Det neste skritt er Italias og Tysklands fellesoptreden i Spania på den fascistiske røvergeneral Francos side. Her finner vi den åpne allianse mellem de erklærte fascistiske staer og de fascistiske krefter innenfor et land hvor fascismen ennu ikke har seiret nasjonalt. Våben, ammunisjon og soldater sendes ganske åpent fra Italia og Tyskland inn i Spania. Sammen med de fascistiske oprørere kjemper tyske og italienske tropper mot landets lovlig valgte regjering og de som stiller sig på dens side.
Det er bare de "demokratiske" staters regjeringer og ikke-innblandingskomiteen som ikke er istand til å opdage de italienske og tyske våben og soldater.
Men det er jo så rart med det man ikke vil se.
Det er angivelig for å bekjempe denne internasjonale fascisme de demokratiske stater går til den voldsomme oprustning.
Nu må vi stanse litt og stille oss selv et alvorlig spørsmål.
Hvilken klasse er det som sitter ved makten i de fascistiske stater? Det er kapitalistklassen.
Men hvilken klasse har makten i de demokratiske stater? Det er også kapitalistklassen.
Hvad er så grunnen til denne kamp mellem fascistiske og "demokratiske" stater?
Ganske enkelt, delingen av bytte. Fordelingen av råstoffer og retten til å utbytte arbeiderne.
Altså delingen av landets naturherligheter og menneskemateriale. Arbeiderklassen er en del av byttet.
Når vi ser på det slik, og slik må vi som arbeidere se saken, så må vi spørre oss selv om vi har noen interesse av å stille oss på den ene eller annen side i denne kamp om et bytte, hvori vi som klasse, utgjør den største og viktigste del.
På dette spørsmål må vi svare: Arbeiderklassen har sin egen opgave å løse i kampen mellem fascismen og det borgerlige demokrati. Men da må vi også bli klar over at den II. og den III. Internasjonale, socialdemokrater og stalinister, stiller spørsmålet på en falsk måte, når de opfordrer arbeiderklassen til å slutte op om og kjempe for det borgerlige demokrati, dvs. de demokratiske kapitaliststaters interesser som for tiden finner sitt uttrykk i slagordene "styrkelse av Folkeforbundet" og "kollektiv sikkerhet."
Hvad foregår omkring oss? Der dannes arbeiderregjeringer, selv der hvor arbeiderrepresentantene er i mindretall. Tror noen at borgerskapet lar dette skje for arbeiderklassens skyld?
Nei, naturligvis skjer det ikke av den grunn, men fordi borgerskapet som klasse tror å kunne tjene på det. Hvorfor blev det folkefrontregjering i Frankrike da fascistene truet med kupp? Fordi det var fare for at store deler av småborgerskapet kunde gå med proletariatet og en revolusjonær reisning sette inn. Det gjaldt å stanse den revolusjonære utvikling og skaffe den "demokratiske" kapitalisme et pusterum, så den fikk anldening til å skaffe en avslappelse blandt det franske proletariat og konsolidere sine egne krefter.
De franske arbeidere tilkjempet sig adskillige forbedringer i lønninger og arbeidsvilkår, men kun så lenge de ikke opgav kampen. Folkefrontregjeringen hadde andre planer. Støttet av stalinistene har de efterpå gjennemført en voldgiftslov som binder arbeidernes aksjonsfrihet og en valutasenkning der fordyrer alle livsfornødenheter og har gjort lønnsforbedringene helt illusoriske. Nu gjennemfører de en oprustningsplan der nødvendiggjør et statslån til 10 ½ milliard francs, som arbeiderklassen må utrede avdrag, renter og rentes rente til. Alle disse raksjonære tiltak har fått stalinistenes støtte og har naturligvis styrket det fascistiske borgerskap.
I Spania, hvor fascistene understøttet av Tyskland og Italia gikk til åpent oprør mot folkefrontregjeringen, førte det også i første omgang til en konsolidering av de revolusjonære proletariske krefter. På de steder hvor disse krefter var best organisert, greiet de å slå fascistene før de fikk satt sig fast. Den organiserte arbeidermilits overtok produksjons- og fordelingsapparatet og holder fremdeles stand mot oprørerne. Men den spanske folkefrontregjering er minst likeså redd proletariatet som de er redd fascistene. De tar fra proletariatet det av dem selv, blandt det revolusjonære proletariat, valgte råd og erstatter dem med helt borgerlige innretninger. De tvinger arbeidermilitsen inn i hæren under en helt borgerlig ledelse. De frivillige militskorps som består av utlendinger, tvinges den samme vei.
Dvs. de gjør alt hvad der står i deres matk for å frata proletariatet enhver innflydelse på den videre utvikling. Der drives en ren mensjevistisk politikk i full overensstemmelse med og i stor utstrekning ledet av Stalin-diplomatiet.
Under denne utvikling trenger de fascistiske tropper stadig lenger frem, beskyttet av ikke-innblandingskommisjonen som nekter den spanske regjering enhver våbentilførsel og bestemmer at den tyske og italienske krigsflåte skal kontrollere de havner som ennu er i regjerings besiddelse.
Hvis arbeiderklassen ikke er blitt helt blind, så må den se at de demokratiske stater, også de skandinaviske, gjennem Folkeforbundet og ikke-intervensjonskomiteen nu tar strupetak på hele det spanske folk. Hvis vi tier til dette, kan det lite nytte om vi senere prøver å fri oss fra å være medskyldige.
I Skandinavia, verdens fredeligste hjørne, er utviklingen av kampen mellem den demokratiske og den fascistiske kapitalisme bare såvidt begynt. Også hos oss stikker fascismen hodet frem. I Norge, Sverige og Danmark har vi arbeiderregjeringer som ikke støtter sig på den organiserte arbeiderklasse, men sitter på borgerskapets nåde. Ja selv det lapporedne Finland har nu fått en regjeringskoalisjon av socialdemokratene, bondepartiet og venstre. Det fascistiske borgerskap ser forholdsvis rolig på denne utvikling. De nøier sig med en pen og pyntelig opposisjon. De må jo gjøre sin innsats for at arbeiderklassen skal tro at det er deres interesser som varetas på denne måte. Borgerskapet har nemlig ikke glemt hvilken utvikling der førte til Hitlers seier i Tyskland.
Også i Skandinavia er klassesamarbeidet og regjeringssamarbeidet i full gang. Den skandinaviske arbeiderklasse har ingen fellesmøter, men regjeringene, "næringslivets menn", utenriksministrene, kommuneautoritene og la oss ikke glemme fagforenings- og partilederne, holder stadig skandinaviske og internasjonale konferanser. Hvad de behandler og hvad de beslutter vedkommer øiensynlig ikke arbeiderklassen. Noen høist intetsigende kommunikeer finner man det passende å lå tilflyte offentligheten.
I dette fredelige Skandinavia, hvor militærstreik, militærnektelse og hel avrustning i årtier har vært arbeiderbevegelsens militærprogram, har den samme utvikling som har ført til regjeringskoalisjon, opslutning om Folkeforbundet og den kollektive sikkerhet, også ført til oprustning. Den skandinaviske arbeiderbevegelse er blitt de "demokratiske" stormakters fange. En så voldsom kursendring i et for arbeiderklassen så viktig spørsmål som vår stilling til militarismen, borgerskapet bevebning, blir ikke engang forelagt arbeiderklassens organisasjoner. De stilles overfor fullbyrdede kjensgjerninger. Det norske Arbeiderpartis regjering forelegger heller ikke saken for den arbeiderklasse som har gitt den stortingsmandatene, men henvender sig til stortingets borgerlige representanter om samarbeide under utformningen av oprustningsforslaget.
Dette er et slag midt i ansiktet på den organiserte arbeiderklasse, like meget som på velgerne. Partiet har ikke fått noe mandat til millionrulling til fordel for det kapitalistiske militærvesen.
Understøttet av stalinistene går det skandinaviske og hele det internasjonale sosialdemokrati inn for statenes million- og milliardlån til oprustning, modernisering og effektivisering av kapitalistklassens militærvesen.
Rentesatsene stiger, kapitalen flykter fra boligbygging og produktiv virksomhet, over i rustningsindustrien som gir stigende aktiepriser og høiere renter. Dette har til følge høiere priser på arbeiderklassens livsfornødenheter som tvinger dem ut i streik for høiere betaling for sitt arbeide. Men her møtes de av parti- og fagforeningsbyråkratiet som har forenet sig med borgerskapet og sammen med dem opretter lønnsnevnder og voldgiftsdomstoler, der ovenfra vil bestemme arbeidernes lønns- og arbeidsvilkår. Aldeles som i de fascistiske stater. Det er denne kamp arbeiderklassen må forberede sig på, og da må det jo være det glade vanvidd på forhånd å sette sine motstandere, fascistelementene, innenfor hær og flåte og det fascistiske borgerskap, i den best mulige stand til å overvinne sin egen klasse og sette sig fast. Vi må forsøke i denne tid, da der spekuleres i forvirring, da gamle enkle marxistiske sannheter glemmes eller settes på hodet, iallfall ikke å glemme den ting at "arbeiderklassens befrielse er arbeiderklassens eget verk", og at det kan bli nødvendig som Marx sier "å bytte kritikkens våben med våbnenes kritikk". Da er det best at våbnene befinner sig i arbeiderklassens hender og ikke i det fascistiske borgerskaps.
Sist oppdatert 16. februar 2008
[email protected]