MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Øverland
Opprinnelig publisert i Arbeiderbladet i 1923-1924, her etter Forpostfektninger, Oslo 1939, s. 52-53.
Den aktive politikk har mange likhetspunkter med en vel organisert og meget lønnsom forbrytervirksomhet. Den kan i fred og ro rettes innad mot ens eget folk eller utad mot naboen.
I almindelighet tåler vi det, vi tåler meget, vi er godt vant, vi merker det nesten ikke.
Men av og til går vi til store nedslaktninger på hverandre, og efterpå ligger vi hen og gaper av utmattelse.
Så må Europa repareres. Det skjer ved hjelp av utsultning av det ene folk efter det annet, Tyskland, Østerrike, Ungarn, Russland, og Tyskland ennu en gang, for det tåler så meget.
Men slik kan det da ikke gå i det lange løp, tenker vi. Nei ganske riktig, for dagen efter står det i avisen at slik kan det ikke gå.
Det er til og med Lloyd George som sier det, en stor autoritet, så vi skjønner at vi hadde rett.
Neste dag forteller også nogen andre statsministre at slik kan det ikke gå.
Der må forsoning til, internasjonal forståelse. Man må holde op å bekjempe hverandre og begynne å arbeide.
Det var da godt, tenker vi, nu skal det bli bedre.
Neste dag ny børspanikk og nye hungerrevolter. Ny konferranse i Monte Carlo for å bringe orden i Europas finanser. Enighet opnådd på alle punkter. Endelig!
Men først må Tyskland vise god vilje.
I den anledning nye "sanksjoner", nye tvangsmidler mot den døende, for at han ikke skal hengi sig til en forbryterisk og intrigant død med derav følgende insolvens.
Er Tysklands nød ærlig ment? Er det ikke bare nye intriger? -Fredsintriger, hungerintriger, dødsintriger?
- - -
At der er drept 30 millioner mennesker, kan Europa komme over. En enkes sorg kan ikke multipliseres med 30 millioner. Den blir den samme. Den går over med tiden, og hun får nye barn, nye små soldater.
At papirpengene mister sin verdi, det kan vi også komme over.
Vi kan lage nye. Svindelen vil alltid påny vekke tillit. Eller er det menneske født, som ikke fremfor alt vil bedras?
At millioner sulter, det kan også avhjelpes. Riktignok ikke med tyve kroner, men med en million tons med korn. Og det finnes i Amerika. Det gjelder bare om å opdage sjøveien til Amerika.
Men det håpløse er dette, at selv de ledende statsmenn forstår hvad der skal gjøres, og de gjør det motsatte.
Hadde de endda vært idioter, så kunde man avsette dem. Men det har vært forsøkt, og vi har fått nye isteden.
Vi har fått nye isteden, og de vet hvad der må gjøres, de holder taler om det, og vi tror på dem.
Det er riktig alt hvad de sier. Det er gjennemgående kloke mennesker som mener det godt.
Og hver dag begår de nye kjeltringstreker og skjenselsgjerninger av ideelle grunner og i menneskekjærlighetens navn.
Sist oppdatert 15. februar 2008
[email protected]