MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Øverland
Opprinnelig publisert i Oslo Aftenavis i 1925, her etter Forpostfektninger, Oslo 1939, s. 57-71.
Det er intet folk nordmennene høiakter mere enn det franske. Man visste det før at den franske nasjon var i besiddelse av utmerkede egenskaper; men hvad den har utholdt under krigen overgår det man tidligere tenkte sig muligheten av.
- - -
Man hørte aldri klynk fra den franske nasjon, og den franske presse optrådte alltid med verdighet.
- - -
Den økonomiske påkjenning har vært fryktelig; men franskkmennene har med reist hode båret også den.
Ved siden av at de må bygge op igjen sitt land har de en svær krigsgjeld å betale, mens det går smått med erstatningen fra Tyskland, men nu er franskmennene også iferd med å fundere sin krigsgje1d.
Atpå alt det andre har de nu fått en ny krig i Marokko; men nettop nu er der kommet melding om en stor seier der.
Det franske folk er beundringsverdig.
Vi håper de franske pressemenn ,ikke tar det altfor alvorlig, at en norsk mann har fornærmet dem. Da forfatteren Arnulf Øverland for nogen tid siden skrønet sammen noget tull for å fornærme den norske presse, kom han med den slengbemerkning, at den franske presse lever av bestikkelser. Dette har vært gjengitt først i Dagbladet og senere i Folket. Dette siste kulturorgan understreket samtidig meget sterkt, at hr. Øverland er forfatterforeningens formann. Det vilde ikke være av veien om en aktet forfatter gjorde de franske pressemenn en undskyldning.
Peder
Hr. Peder!
I en velkomsthilsen til nogen franske pressemenn finner De det passende å citere en uttalelse av mig om at den franske presse lever av bestikkelser.
De motsier selvfølgelig ikke min påstand. Men, såvidt jeg forrstår, ønsker De med en forsiktighet, som gir adgang til retrett, å gi uttrykk for den opfatning, at den franske presse er særdeles ubestikkelig.
Når De nu treffer Deres franske kolleger, håper jeg at de forstår å legge skjul på sine følelser, og dernest håper jeg, at De, hr. Peder, ikke forstår hvad franskmennene sier til hverandre. Hvilke tanker de ellers har om oss, vet jeg ikke; men en litt behendigere smiger har de saktens ventet sig.
Venner av Frankrike pleier å rose de franske aviser på helt andre premisser. Den franske journalistikk kan være meget talentfull, klok, skarp og vittig. I enkelte av disse henseender kan den være forskjellig fra den norske.
Skulde De i pur forfjamskelse komme til å ytre ønske om å se bevis for min påstand, står jeg til rådighet med et materiale som De ikke har plass til, selv om Oslo Aftenavis skulde utkomme med ennu en årgang.
- - -
Så var det en ting til: De sier at jeg for nogen tid siden skrønet sammen noget tull for å fornærme den norske presse.
Ånei. Hadde jeg ikke annet å gjøre, skulde jeg ta det med ro.
Å fornærme den norske presse overlater jeg med glede til de norske journalister. De vil ikke forsømme nogen anledning. Bare les hvad kollegene skriver om Dem, De far, så tenker jeg De er forsynt!
Hvad jeg i mitt siste foredrag sa om pressen, har ingen journalist grunn til å føle sig krenket over. Jeg angriper ingen mer eller mindre betydelig privatperson. Jeg angriper den pengemakt, som de fleste pressemenn hverken har evne eller myndighet til å sette sig op mot, og i forhold til hvilken de optrer som blinde og helt uansvarlige tjenere.
Jeg peker på det nedverdigende forhold at folkeoplysningen varetas av aktieselskaper, at den offentlige mening prepareres ved hjelp av annonseinntekter, og at en valgkamp føres ved hjelp av penger.
De selv, hr. Peder, kan under disse omstendigheter hver dag påvirke omkring 25.000 mennesker med Deres meninger om forskjellige ting, og De blir en mektig herre. Finner De selv nogen rimelighet i dette forhold?
Nu blir De naturligvis fornærmet igjen og tror jeg vil såre Dem. Men jeg vet jo ikke engang, hvem De er. De er for mig bare en serie avisartikler, som gir uttrykk for det man kaller sund fornuft, og som ligner ti tusen andre avisartikler. De skriver hverken bedre eller dårligere enn de fleste mennesker, som setter sig til og skal skrive med et penneskaft. Men De er redaktør eller Peder i en stor avis, og dette gir Dem autoritet og uforskammethet.
Uforskammetheten må De gjerne beholde; men den autoritet bladet gir Dem, og som De aldri selv vilde kunne skaffe Dem, ønsker jeg å svekke, fordi den er skadelig.
Rækevik på Tromøen, 26. aug. 25.
Arnulf Øverland
Hr. Arnulf Øverland!
Deres personlige angrep på mig lar jeg ligge; for jeg tror ikke almenheten har nogen interesse aven diskusjon om Deres eller min person.
De har om de franske aviser sagt, at "de ernærer sig som bekjent ved bestikkelser". Dette er en bakvaskelse mot den franske presse og en fornærmelse mot den franske nasjon, og jeg fastholder at en undskyldning hadde vært påkrevet.
Om den norske presse har De blandt annet uttalt:
"Det er klart at et maktmiddel som pressen kan kapitalen ikke la ligge ubrukt. Den bemektiger sig pressen, ganske enkelt ved å kjøpe den. Det kan skje ved opkjøp av aksjer eller simpelthen ved innrykning av tilstrekkelig store annonser. Bladene er jo helt avhengig av sine annonseinntekter, så lenge de ikke velger å innrette sig som de franske aviser. De ernærer sig som bekjent ved bestikkelser. Fra det øieblikk, da avisens forretningsfører setter sig til rette i redaksjonen, ophører abonnentenes bestemmende innflytelse. Fremdeles faller avisens stoff tilsynelatende i tre grupper: annonser, nyheter og redaksjonelle artikler. I virkeligheten er der bare ett slags stoff, bare annonser: betalte annonser, nyhetsannonser og ledende, redaksjonelle annonser."
De retter her et angrep på den norske presses hederlighet, idet De ganske frekt påstår, at den lar sig kjøpe av annonsørene. Jeg fastholder at det er en skånsom betegnelse å karakterisere Deres angrep som tull.
Ennu et eksempel på Deres vederheftighet, når De optrer offentlig, må jeg få trekke frem. De sier:
"Riktig store forretninger har sine egne aviser. "Christiania Kul- og Vedbolag" hadde Ørebladet. Dette blad hadde en vel begrunnnet mening om tyske og engelske kull og uttalte sig derfor i krigsstiden også om tysk og engelsk åndsliv og nasjonalkarakter. Men på grunn av den milde vinter iår gikk Ørebladet inn. Kul- og Vedbolaget tapte penger på den milde vinter, så det ikke hadde råd til å holde sin egen avis lengere."
Sannheten er at "Christiania Kul- og Vedbolag" aldri noensinne har eiet en aktie i Ørebladet. Derimot har en grosserer i det selskap engang eiet aktiemajoriteten i bladet, men sine aktier solgte han for flere år siden. Når De har satt sammen skrønen om dette selskap og om tap det skal ha lidt siste vinter og alt det øvrige sludder, så kan vel ikke hensikten godt være nogen annen enn å latterliggjøre denne mann. For De disker vel ikke sammen Deres historier bare i "hytt og vær" uten nogen hensikt? Vedkommende skal fremstilles som en forfengelig og innbilsk mann, som hadde en vel begrunnet mening om tyske og engelske kull, og som derfor vilde uttale sig om tysk og engelsk åndsliv.
Den mann det her gjelder, har ikke alene i en lang årrekke oppholdt sig i Tyskland, Frankrike og England; men han har også studert disse lands historie kanskje grundigere enn nogen annen nulevende nordmann utenfor videnskapsmennenes krets. Hans interesse for kunst vil forstås, når jeg meddeler at han sitter inne med den største og verdifulleste private samling av fransk kunst som finnes i vårt land. Jeg skal også tilføie at han under krigen på grunn av sitt kjennskap til de nevnte nasjoner og på grunn av det personlige vennskapsforhold han stod i til den britiske og franske minister i Norge, hadde anledning til å gjøre sitt land mange og store tjenester. Denne mann er altfor betydelig til at De, hr. Øverrland, kan ramme ham med Deres hån.
Peder
Hr. redaktør.
Jeg ser til min forbauselse at "Peder" i anledning av nogen bemerkninger av hr. Arnulf Øverland angående mitt forhold til Ørebladet, hvori jeg inntil for en del år tilbake var hovedaktionær, har gjort mine private anliggender til gjenstand for en omtale, som er misvisende, og som - om det enn ikke har vært hensikten - er egnet til å gjøre mig latterlig.
Jeg skal i den anledning gjøre opmerksom på, at mine private forhold er almenheten uvedkommende og jeg protesterer mot at "Peder" fortsetter å trekke mig inn i sitt ordskifte med hr. Øverland.
Oslo, 1. september 1925.
P. H. Matthiessen
Hr. Peder!
Må jeg til en begynnelse få lov til å bevidne Dem min vennlige deltagelse i Deres makeløse uhell.
De hadde tenkt å gjøre Dem riktig ridderlig ved å forsvare en grosserer P. H. Matthiessen mot et angrep fra min side - ikke sant? - Og nu føler hr. Matthiessen sig i den grad besværet av Deres forsvar, at han må be Dem holde op!
"Sannheten er at Chr.a Kul- og Vedbolag aldri nogensinne har eiet en aktie i Ørebladet. Derimot (!) har en grosserer i det selskap engang eiet aktiemajoriteten i bladet.
"Den mann det her gjelder," sier De. Men det gjelder ingen mann.
"Hans interesse for kunst vil forstås" o.s.v.
Men gud velsigne Dem, hr. Peder, - hvorfor skal vi plutselig forstå hr. grosserer M.s kunstinteresse? Det vilde foreløbig være fullkommen nok, om man kunde forstå hvad det er De mener med å trekke en helt uvedkommende privatmann inn i debatten.
Vi har kanskje forklaringen i den - tankegang, at når jeg skrøner så fælt om pressen, "så kan vel ikke hensikten være nogen annen enn å latterliggjøre denne mann. For De disker vel ikke sammen Deres historier uten nogen hensikt?"
Hr. Peder kan altså ikke tenke sig nogen annen hensikt med offentlig optreden enn å latterliggjøre privatfolk. Har da De selv, hr. Peder, aldri hatt annen hensikt med Deres avisartikler enn å komme privatfolk tillivs?
I hele mitt foredrag har jeg hverken nevnt eller siktet til nogen pressemann. Jeg har tvertimot uttrykkelig betonet at jeg anser de fleste norske redaktører for personlig hederlige, elskverdige og tildels høit kultiverte menn. Jeg vil håpe at jeg ikke behøver å gjøre nogen undtagelse for Deres vedkommende. Det kommer an på om De fremdeles vil gjøre forsøk på å sende mine ord videre, påtegnet med privat adresse. Jeg vil håpe at De holder op med det.
- - -
Deres uhell skriver sig fra en liten misforståelse. Jeg har nok hatt alvorlige ting å si om pressen, som f. eks. den første passus De eiterer. Det er en anklage. Pressen har, eller bør ha, den opgave å bekjempe all social urettferdighet. Men avisene lever av annonser, og annonsene betales av den samfundsklasse som nyter godt av uretten. Det viser sig da også at de fleste aviser, særlig de store annonseblad, deler annonsørenes anskuelser om de sociale forhold. Mere behøver der ikke å sies om den ting. Det er alvorlig nok.
Men når det blir tale om Ørebladet, taler man ikke med gravrøst. Her er en liten spøk på sin plass. Og når jeg tillot mig å meddele, at Ørebladet måtte gå inn på grunn av den milde vinter, så var det hittil ingen som felte tårer. Men siden De nu protesterer så harmfullt, skal jeg ta mine ord tilbake. Det kan såmen gjerne være at Ørebladet måtte gå inn fordi det var så dårlig redigert.
Nu citerer er De min lille spøk med Ørebladet som eksempel på min vederheftighet. Men skjønner De ikke at dette går aldeles rivgalt? Er det ingen som De kan snakke litt med før De setter Dem til å skrive?
For endelig å komme tilbake til den franske presse, så later det altså til at De vil fastholde at den franske presse er ubestikkelig.
De bygger vel da Deres overbevisning på det grunnlag at en fransk avis virkelig heter L'Intransigeant. Men vet De også at der ikke er nogen som våger å falby den under dette navn? Ordet blir simpelthen sittende fast i halsen på avisguttene. De kaller den L'Intran. Så tier de, som om de plutselig kom til besinnelse. Måtte De, hr. Peder, ta eksempel av disse unge menn!
Men kanskje et vidnesbyrd fra tsarens ambassadør i Paris, Iswolski, kan glede Dem?
Jeg citerer her et brev fra 1911, hvor Iswolski overfor utenrikssministeriet i Petersburg beklager sig over at han ikke har nok penger til avisene: "Når nu Dardaneller-spørsmålet blir aktuelt, er det meget maktpåliggende å sørge for at vi har en god presse her. Men jeg mangler det vesentligste redskap til å opnå dette; min inntrengende anmodning om at man må forsyne mig med spesialfonds for pressen, har nemlig vært forgjeves. Jeg skal naturligvis gjøre hvad der står i min makt; men her dreier det sig nettop om et av de spørsmål hvor den offentlige mening tradisjonsrnessig er oss ugunstig. Et eksempel på hvor lønnsomt det kan være å bruke penger på pressen, har vi i Tripolisaffæren. Jeg vet, at Tittoni har bearbeidet de viktigste franske presseorganer meget grundig og med særdeles gavmild hånd. Resultatet ligger klart i dagen."
Dette er en liten hors d'oeuvre. Vil De ha mer? Eller vil De kanskje nu helst snakke om andre ting?
Rækevik på Tromøen, 3. september 1925.
Arnulf Øverland
Hr. Arnulf Øverland!
Det skal ikke lykkes Dem ved utenomsnakk å komme bort fra det saklige grunnlag for diskusjonen.
De har uten noe forbehold slynget ut den beskyldning mot den franske presse, at den "ernærer sig som bekjent ved bestikkelser". Så lenge bare Deres navn stod bak denne fornærmelse var det måskje ikke noe å bry sig om. Men Folket, som bredte Deres angrep på pressen ut over fire spalter på første side og forsynte det med hode og hale, understreket at det var Den norske forfatterrforenings formann som her hadde talt.
På den måte blev Den norske forfatterforening gjort medansvarlig i Deres fornærmelse, og det var i den anledning jeg skrev: "Det vilde ikke være av veien, om en aktet forfatter gjorde de franske pressemenn en undskyldning."
Jeg gikk ut fra at ikke De, hr. Øverland, vilde gjøre en undskyldning.
Mot den samlede norske presse - ikke engang Deres åndsfrende og forbundsfelle Folket er undtatt - har De rettet den graverende beskyldning at pressens overbevisning er til salgs. Som ekssempel nevner De at når Frydenlunds bryggeri rykker inn en annanse, da er dette "ingen opfordring om å kjøpe Frydenlunds øl, men er en betaling til avisen for en ledende, redaksjonell annonse, som advarer mot en farhøiet beskatning av ølet, da dette vil medføre farøket vindrikking og forøket drukkenskap."
De påstår med andre ord at ikke bare redaksjonsspaltene, men også redaktørene er salgsvare.
Gå op og forsøk å kjøpe en av dem, De, hr. Øverland! Det tør hende De da kommer i samme stilling sam Iswolski som hadde for lite penger.
Om de norske journalister har De sagt: "Jeg angriper den pengemakt som de fleste pressemenn hverken har evne eller myndighet til å sette sig op mot, og i forhold til hvilken de optrer som blinde og helt uansvarlige tjenere."
Det var sannelig en pen attest, De der gir den norske journaliststand i almindelighet, efterat De har tilslimet redaktørenei1 særdeleshet.
Og nu kammer De og forsøker å slippe fra det alt sammen. Man snakker om skinnfell - !
Ikke engang Deres skrøne om Christiania Kul- og Vedbolag, som De sammenlignet med Stinnes, forsøker De å komme fra på en anstendig måte. De minner der om en bissevov som løper rundt efter sin egen hale uten å få fatt i den.
Peder
Når man blir beskyldt for å fare med skrøner, er man av og til nødt til å svare, - nemlig så lenge der er et skinn av alvor over den mann som fremsetter beskyldningen. Men fra det øieblikk da den angripende part begynner å daske sig selv på munnen til offentlig forlystelse - en gymnastisk øvelse, hvori hr. Peder efterhånden har opnådd akrobatisk ferdighet - fra det øieblikk behøver man ikke lenger forsvare sig.
Og det er godt. For man kan ikke. Man kan ikke motbevise det absolutte abrakadabra.
Hr. Peder! De er frelst!
Jeg kan ikke diskutere med Dem om ordlyden av mitt foredrag om filisterne. Det er trykt. Mitt navn står under det. Det er vås at jeg forsøker å slippe fra det. Man må være anonym for å kunne slippe fra sine ord. Det har De kanskje opdaget.
De mener at Den norske forfatterforening er ansvarlig for det jeg sier og skriver. De tar feil. Det er mig som er ansvarlig - blandt annet overfor Den norske forfatterforening. De hadde ikke kunnet tenke Dem det, at en mann selv er ansvarlig for sine ord?
Jeg er. Hvis jeg kjører min organisasjon i grøften, så er det ingen som fisker mig op av elendigheten og gjør mig til "Peder" i en ny forfatterforening. Da er det lettere å være redaktør.
Min lille spøk om at Ørebladet måtte gå inn på grunn av den milde vinter, tok De for alvor. De nevnte den "som eksempel på min vederheftighet", og De var dypt rystet.
For Deres skyld tok jeg da mine ord tilbake - det var ingen andre som hadde misforstått mig - og jeg innrømmet gjerne at det kunde ha vært redaktørens feil, når bladet måtte gå inn. Men denne nokså naturlige forklaring synes De nu slett ikke om, den synes De er bent frem uanstendig. Nåja - der gives ingen tredje forklaring på tingen. De vil kanskje foretrekke den milde vinteren allikevel? Men da må De bestemme Dem litt fort.
Det var den franske presses korrupsjon, det var tale om. De skriver da en halv spalte om en grosserer M. og hans store kunstinteresse, hvorefter De triumferende utbryter at det ikke skal lykkes mig (!) å komme bort fra det saklige grunnlag for diskusjonen med utenomsnakk!
De vil forbeholde Dem selv denne utvei; og den skal stå Dem åpen.
At jeg har levert Dem dokumentarisk bevis for min påstand om den franske presses bestikkelighet, gjør naturligvis intetsomhelst inntrykk på Dem. Jeg kan gi Dem flere beviser; men jeg kan ikke gi Dem forstand til å forstå dem med.
Endelig opfordrer De mig til å forsøke på å kjøpe en norsk redaktør; og De går vel nu og venter på at jeg en dag skal komme op på Deres kontor for å bestikke Dem. Da vil De reise Dem med lynende øine og si iskoldt til mig: Min herre, der er døren!
Siden De har så megen glede av å forestille Dem denne situasjon skal jeg ikke berøve Dem alt håp. Kanskje kommer jeg en dag. Men mange penger byr jeg Dem ikke.
Rækevik på Tromøen, 12. september 1925.
Arnulf Øverland
Hr. Arnulf Øverland.
Jeg angrer på å ha spilt krutt på Dem. De var ikke verd et skudd. De har sagt om den franske presse at den ernærer sig ved bestikkelser. Så kammer De neste gang og forteller at en russisk minister har beklaget sig over at han ikke hadde penger til å bestikke den franske presse.
Og dermed har De "levert dokumentarisk bevis" for at den franske presse ernærer sig ved bestikkelser.
Er De så fullstendig blottet for kritisk sans, at De ikke selv forstår at det De der kaller for bevis er noe sludder?
De har fornærmet de norske redaktører og den norske journaliststand. De er ikke så meget av et mannfolk at De enten søker å forsvare Dem eller å be om undskyldning. De går utenom saken ved kjerringsnakk.
Nuvel. Det er kanskje ikke så lett å være helt når man den ene dag skal spekulere ut de mest fornærmelige uttrykk mot pressen, for å få bifall på dem, for så neste dag å holde sig langt fremme i køen i en redaksjons forværelse for å få forskudd på viser og vers som ikke er verd sverten.
Peder
Fyrst Iswalski ber i brev til sin regjering om penger til å bestikke den franske presse. Til støtte for sitt andragende erklærer han at han vet at den italienske minister under Tripolisaffæren med avgjort hell har anvendt store summer på bestikkelse av franske aviser.
Dette er i hr. Peders øine en attest for den franske presses hederlighet. Er hr. Peder selv fornøiet med en lignende attest, kan jeg skaffe ham den.
Resten av hr. Peders artikkel beskjeftiger sig kun med min person.
Han anvender herved midler som dog er litt for skittenferdige.
Jeg er fritatt for å beskjeftige mig ytterligere med hr. Peder, da jeg ikke har ansettelse ved renovasjonsvesenet.
Arnulf Øverland
Sist oppdatert 15. februar 2008
[email protected]