MIA  > Norsk  > Referanse-arkiv  > Øverland

Arnulf Øverland

Det frie ord

Det frie ord, Oslo 1935, s. 7-26.

Da jeg var liten, følte jeg en dyp medlidenhet med dyrene, fordi de ikke kunde snakke. Siden har mitt hjerte forherdet sig; men fremdeles er jeg tilbøielig til å anse ytringsfriheten som den første menneskerettighet. Det førrste man gjør når man kommer til verden er jo også å oppløfte et brøl av forferdelse. Det nytter jo lite, men allikevel -

I politiske brosjyrer og tidsskrifter finner man ofte karter, hvor landene er farvelagt efter sin statsform. Tar man nu for sig et sånt Europakart, hvor de stater, som står under diktatur, er farvet sort, da ser det mørkt ut. Der er bare en smal stripe av det nordvestlige Europa, hvor der ennu hersker en slags demring, hvor ordet er fritt, som det heter.

I løpet av de siste ti år er Europakartet mørknet, så man har en følelse av, at nu snart er det natt over det hele.

Det er ikke min hensikt å forhindre dette. En socialist vet i almindelighet, at om han står op på en talerstol og freser, eller han lar det være, så gjør det ikke stor forskjell, tingene går sin gang. Men han gjør det allikevel.

Da får han høre, at bolsjevikene kan gjerne tie. Hitler eller Stalin, det kan bli hipp som happ; diktatur er diktaatur. V ær glad til at du lever i et demokratisk land, hvor du får lov til å si din mening!

Nåja.

Men hvorfor reiser et menneske omkring og holder foreedrag som på apostlenes tid? Nu har vi da aviser, kan han ikke skrive i avisen? Og vi har kringkasting, har vi ikke det?

Vi er da et åndsfritt folk. I Tidens Tegn skriver Ronald Fangen om åndsfrihet over tre spalter, og vi har et tidssskrift, som heter Fritt ord. Hvad mer kan man forlange?

Men det underlige er, at hvis man kommer med manuuskript, da er det likesom det ikke passer.

Det kan komme av at man ikke kan skrive, eller at man er en forrykt person, la oss ikke utelukke noen mulighet, en årsak må det ha.

I hvert fall har jeg gjort den erfaring, at hvis man vil ha sagt noe og vil ha folk til å høre på det, så er det best å ta dem i øret og holde godt fast.

Samme fremgangsmåte er også å anbefale til diktere, når de vil glede publikum med sin poesi. Selv under disse, tilsynelatende så betryggende omstendigheter, kan det gå galt.

- - -

Patriotisk lyrikk inneholder gjerne en forsikring om, at det folk, som for anledningen lovprises, det er et fritt folk. Der står ikke akkurat noe om det i Zarhymnen eller i Gott erhalte Franz den Kaiser; men Sverige er fritt, Du gamla, du fria, og Norge er fritt, og "De danske taalte aldrig tvang" som Johannes V. Jensen sier i sin fedrelandssang, trykt i Politikens jubileumsnummer ifjor. Det er stolte ord, de gjør sig godt, de klinger, det er poesi.

I denne forbindelse kommer jeg til å tenke på et billlede, som jeg engang har sett, jeg tror det er i Troels Lund, Daglig liv i Norden - et billede av en dansk livegen bonde, han sitter og rider på trehesten. De danske tålte aldri tvang.

I det hele tatt, frihet - hvem er fri?

Robinson er fri. Men enhver samfundsdannelse medfører jo en begrensning av den enkeltes frihet. Og denne begrensning av friheten har stort sett gjennem alle tider ført til en nesten fullstendig frihetsberøvelse for folkenes store masser. Ved å holde dem i slaveri har en liten væbnet overklasse kunnet bevare sin egen frihet. Men ikke alltid og ikke ubetinget.

De høieste rangspersoner har til stadighet vært bundet av ceremonier som har vært skikket til å gjøre livet surt for dem. Mikadoen var gjennem århundrer Japans ufrieste mann. Bare for et par år siden hendte det, at en prosesjon, hvor han skulde delta måtte avbrytes, fordi en gal mann hadde klatret op på en fabrikkpipe, så han kunde se ned på mikadoen. Om dette hadde skjedd, vilde det ha fått uberegnelige følger for det japanske keiserdømme.

Vår egen konge har det sikkert ikke så verst, men neppe særlig morsomt. Hans ytringsfrihet har sikkert sine grenser.

En noenlunde vel regjert konge uttaler sig i meget almindelige ordelag - om hvordan vårt næringsliv, tross de vanskelige tider, befinner sig i sund utvikling, og hermed erklærer jeg utstillingen åpnet.

H. M. har aldri uttalt noen mening om politikk. Det skulde også ha vakt en enestående forvirring, om han i den grad hadde misforstått sin stilling.

Hvordan er det med ytringsfriheten innenfor Stortinget? Det er vel omtrent sånn, at dersom en stortingsmann vilde uttale noe annet enn det, man ventet av ham, så vilde han bli ekskludert av sitt parti. I Stortinget er der en mann, som uttaler sine egne private meninger; han heter Dybwad Brochmann og ansees for å være en smule forstyrret.

La oss se på pressen. Vi kan ta en tysk avis og se efter, hvad der står i den. Meget er det ikke.

Om man tok en mann og satte ham i fengsel, i ensom celle, og sørget for, at han ikke fikk lese noe, at han aldri fikk noe brev, aldri fikk snakke med noen, men gav ham penn og blekk og påla ham å skrive nyhetsstoffet til en avis - det vilde bli en tysk avis.

De fleste innrømmer, at det er ilde med de tyske aviser, men tilføier, at det er like galt med de russiske. Denne påstand fremsettes helt automatisk. Hvis man snakker politikk med en liberal borger, er den ikke til å undgå.

Leser De russiske aviser? spurte jeg engang. Nei, han hadde annet å gjøre.

Og det er en god grunn; men han hadde en ennu bedre~ han kunde ikke russisk. Og det er en fullt tilstrekkelig grunn til å la være å lese russiske aviser.

Om man nu gav mig en russIsk avis, vilde det ikke gå stort bedre. Jeg vilde heller ikke finne noe i den. Men jeg vilde ikke trekke så vidtgående konklusjoner av dette lett forkladige forhold.

Allikevel vet vi gjennem forskjellige kilder~ at akkurat likedan er de tyske og de russiske aviser ikke. Noen forskjell er der. De russiske er adskillig friere enn de tyske, men de er ikke så frie som de vesteuropeiske, de lyver ikke så funstendig tøilesløst.

Den demokratiske pressefrihet er nok bedre enn den tyske, den er bedre enn ingenting; men om russerne har noe å misunde oss, det vet jeg ikke så nøie. Den demookratiske pressefrihet ytrer sig som en kamp om publikum, kampen føres med pengemakt, og dens eneste tydelige hennsikt er å bevare denne pengemakt for dem som har pengene.

Man bør for eksempel ikke tro, at aviser utkommer, fordi redaktørene har en ubetvingelig lyst til å fortelle folk, at der er oversvømmelse i Kina, og at en bank er plyndret i Amerika, eller at en herredskasserer i Smålenene er omvendt til Oxfordbevegelsen. Det er allikevel ikke derfor aviser utkommer.

En avis kan ikke eksistere uten annonser eller andre subsidier. En stor avis må ha store annonser, store subsiidier. Og den får ikke penger uten å yde vederlag.

En kommunistisk avis kan ikke kalle sig Handels- og Sjøfartstidende og skaffe sig svære annonser fra Amerikalinjen. Amerikalinjen vil ikke avertere i noen avis, uten at denne avis i sine politiske ledere hevder, at vår skibsfart trenger skattelettelser ener statsbidrag for å kunne hevde sig i den internasjonale konkurranse.

Den samme avis kan heller ikke gi rum for noen polemikk mot en sånn opfatning. Ordet er nok fritt; men det er adskillig friere for en skibsreder enn for en matros. En enkelt skibsreder har samme innflydelse på den offentlige opinion som tusen matroser og fyrbøtere.

Vi skal heller ikke la oss by sammenligningen mellem Hitlers diktatur og proletariatets diktatur. Det ene har til hensikt å holde folket i slaveri under den private kapital. Det annet har til hensikt å avskaffe den private kapital og gi folket den økonomiske frihet, som er det nødvendige grunnlag for all åndelig frihet. Og det er ikke akkurat det samme!

Det ene er en enkelt kapitalistgruppes diktatur, det annet er arbeiderklassens diktatur, som skal bestå, inntil klasseforskjellen er ophevet. Det er slett ikke det samme!

Hvad en uredelig og råtten presse kan frembringe av forrvirring og skjensel, det har vi vel sett nok av eksempler på. De unge husker ikke hvordan avisene så ut under verdenskrigen; men det er ikke helt glemt.

Men også idag er pressen et kampvåben for politiske og økonomiske interesser, og horgerpressen er selvsagt et våben for borgerskapets interesser. Og om en avis kjemper for fedrelandets ære eller for guds rike, så vet vi hvad det betyr: Fedrelandets ære, det vil si høiere toll på korn og flesk, og guds rike, det vil si besparelser på forsorgsvesenets budgett.

- - -

Vi vet, at franskmennene er et folk av små sparere. De er så sparsomme, at de ikke engang har råd til å kjøpe sig sparebøsser, de gjemmer pengene i gamle strømper. Og når de har strømpen full, kjøper de statsobligasjoner.

Før krigen var der den største bestikkelsesmargin på de russiske statslån, derfor anbefaler de franske aviser å sette penger i russiske statsobligasjoner, og de små sparere gjorde da det.

Så kom revolusjonen, og sovjetregjeringen vilde ikke betale zarens gjeld, og så kom intervensjonskrigene!

Skrev avisene hvorfor? - De skrev, at bolsjevikene var banditter, som for frem med mord og brand, de vilde smitte hele Europa med sin pest og tilintetgjøre den vesteuropeiske kultur!

I fire år - fra august 1914 - hadde de vesteuropeiske kulturfolk vesentlig beskjeftiget sig med mord og brand. Men nu, da russerne var trett av det og hadde sluttet fred med tyskerne (freden i Brest-Litowsk 1917), nu skrev de franske og engelske - og norske - aviser, at bolsjevikene for frem med mord og brand!

Enhver imøtegåelse av disse sannheter, blev øieblikkelig puttet i papirkurven.

Eller som redaktør Domås sier, hver gang presseforbunndet holder dundrende banketter for pressefriheten og sannnheten, og det er ikke sjelden:

"Grunnlaget for folkefriheten og folkestyret er, at hele folket får vite den fulle sannhet."

"Pressen har ingen annen makt enn den, som ligger i sannhetens levende ord. Den kan bare komme frem på overbevisningens vei, gjennem å si det den mener er sant", "og den står alltid åpen for anderledes tenkende."

En skål for frekkheten kunde her være på sin plass - men i brendevin, til å svelge ned det fete hykleriet.

- - -

Da russerne hadde jaget de imperialistiske leietropper ut av landet, hadde Vest-Europa ikke annet å gjøre enn såvidt mulig å svekke sovjetregjeringen ved å utbre rykter, som kunde skade Russlands kreditt.

Man hadde jo telegrambyråer; under krigen var de blitt modernisert, så de var i stand til å levere enhver art av nyheter, alt hvad man kunde ønske sig.

I den senere tid har ikke efterspørselen efter sovjetiske skjendigheter vært så stor, hvad det nu kan bero på; men man tar da med glede mot det som kommer.

I desember ifjor var jeg i Malmø og så da i en lokalavis, at der var oprør i Leningrad, og man kunde høre kanonaaden helt til Reval. (Hvor der er et telegrambyrå). Men dagen efter var Stalin atter situasjonens herre. Oprørerne tapte nemlig motet, fordi regjeringen hadde mobilisert et demonstrasjonstog fra landsbygden, og demonstrantene hadde fått ekstrarasjoner av mat og vodka, så de ropte hurra. Dette var sannheten i Malmø.

For halvannet års tid siden blev der opdaget et temmelig grovt tilfelle av korrupsjon i Kiew. De lokale myndigheter, som forestod matforsyningen hadde tilgodesett sig selv litt for rikelig. De skyldige blev tiltalt og straffet.

Denne historien blev et stort nummer i norske aviser. Dagbladet hadde fått telegram fra Berlin, og ifølge denne kilde hadde Stalin erklært, at de skyldige skulde henges i lyktestolpene på Kievs boulevarder.

Stalin pleier ikke å uttale sig slik. Det minner mer om Hitler: Hoder skal rulle.

Da der i 1921-22 opstod hungersnød i Volgadistriktet på grunn av misvekst, og Fridtjof Nansen fikk i gang en internasjonal hjelpeaksjon, da opfant Aftenposten Hungersnøøden i Nord-Norge, og startet en innsamling til den sultende fiskerbefolkning.

Dette var en fullstendig opdiktet hungersnød, som utelukkende hadde til hensikt å hindre, at der fra norsk side blev ydet de sultende russere hjelp.

Jeg traff Regine Normann kort tid efter. Hun hadde nettop vært deroppe, og hun fortalte mig, at hungersnøden i Nord-Norge var purt og rent opspinn. Fiskerne deroppe er fattige, det har de alltid vært, de lider ofte nød - uten at Aftenposten rører en finger i den anledning. Men denne gangen var der slett ikke noe særlig på færde, alt var som vanlig. Det var Aftenposten som led nød - ved tanken på, at sultende mennesker i Russland skulde få hjelp.

Fra zartiden skyldte Russland Frankrike milliarder av gullrubler. Og forøvrig hadde alle de store, kapitalistiske stater interesse av å opnå konsesjoner til utnyttelse av Russlands naturherligheter. Man hadde all grunn til å sette inn noen millioner francs og pund og dollars for å få sovjetstyret undergravet og styrtet.

Skulde nu russerne tillate en kontrarevolusjonær presseagitasjon innenfor landets grenser, finansiert med disse ubegrensede pengemidler og ført efter de vanlige, fullstendig samvittighetsløse metoder, da måtte de være mere enn frisinnet, de måtte være idioter.

Der er censur i Russland: Representanter for den imperialistiske kapital får ikke lov til å finansiere russiske aviser.

I Norge er det anderledes. Her kan hvem som helst finansiere hvilken som helst avis. Norsk Hydro og Lilleborg og Frydenlund kan gi penger til hvem de vil - til Aftennposten eller til kommunistpressen, til hvem de vil.

Og her er samme rett for den fattige som den rike. Ikke bare Lilleborg har rett til å rykke inn kjempeannonser i avisene. Jeg har også lov til å finansiere så mange aviser, jeg vil. Ingen hindrer mig i det. Så hos oss er ordet fritt.

Og her finner heller ikke noe maktmisbruk sted.

Det har således aldri hendt, at jeg har puttet redaktør Nesses eller Thommessens manuskripter i papirkurven!

Åndsfriheten har allikevel sine grenser. Blandt annet er den begrenset ved lov. Vi har f. eks. straffelovens § 142 angående gud. Og ifjor blev denne paragraf, blasfemiparagrafen skjerpet.

Jeg kan fortelle litt om det. Det er da riktignok ikke til å undgå at jeg kommer inn på en gammel historie ennu engang; men det er ikke hver dag der hender noe nytt.

- - -

I gamle dager fantes der ikke annen lesning blandt almuen enn bibelen og Luthers katekismus og huspostillen og salmeboken. Det som var trykt, det var Guds ord, og det var sant, selv om det hørtes underlig ut. (At haren tygget drøv og at murene omkring Jeriko blev blåst ned med trompeter). På den annen side visste folk av erfaring, at når de snakket med hverandre, så hendte det, at de løi for hverandre, selv om det lød nokså fornuftig og troverdig.

Og efter hånden vennet folk sig til dette, at det som var trykt, og det som var uforståelig, det var Guds sannferdige ord; men almindelig fornuftig tale kunde godt være løgn.

Efter at vi nu har fått daglige aviser, har vi måttet venne oss av igjen fra denne vurdering. Vi tror ikke akkurat, at det er gud som skriver i avisen. Men ennu finnes der i Norge en mann som tror på, at det som er trykt, er sant. Han er professor i teologi ved menighetsfakultetet og heter Hallesby.

Han tror på gud og Jesus og den hellige ånd i en dues skikkelse, og på engelen Gabriel og på jomfru Marias jomfrudom og på djevelen med klover og horn og ildtenger og svovelgryter , og hvis noen vil ta fra ham hans barnetro på djevelen, så melder han det til politiet.

Nu var Hallesby så ulykkelig, at han fikk fatt på et foreedrag, som jeg hadde holdt, og eftersom han nu engang tror på all skrift, så måtte han også tro på det, som jeg hadde skrevet. Jeg tok virkelig hans barnetro fra ham, tok djevelen fra ham, og han blev aldeles fortvilet og gikk og meldte det til politiet, at han hadde mistet djevelen.

Politiet blev også nokså ulykkelig over dette. Politiet vil jo helst stelle med fulle folk og innbruddstyver og sånt. Blasfemi, det var en litt uvant affære.

De prøvet å forklare ham, at dette foredraget, det var ikke ment sånn, det berodde på en misforståelse. Men Hallesby vilde ikke gi sig, han holdt på sitt, at jeg måtte ha straff.

Så var der ikke annet å gjøre. Hallesby hadde loven i hånd, og der blev da reist offentlig tiltale. Men så blev jeg frikjent. Og da blev der skandale!

Der kom klager fra Aust-Agder fylkesting og fra Bjørgvin bispedømmeråd og fra Fedrelandslaget. En stortingsmann uttalte, at der var strømmet inn tusenvis av protester til Stortinget.

Dette var like før valgkampen. På denne tid finner der sted sterke åndelige strømninger innenfor Stortinget, reepresentantene våkner til erkjennelse av de religiøse grunnsannheter, de blir grepet av sedelig alvor, både Hambro og Hundseid. Og heller ikke Arbeiderpartiet vilde på noen måte krenke eller såre folkets dyreste og helligste følelse - nemlig lysten til å skjerpe straffeloven, særlig da dens bestemmelser om knebling av tenkende mennesker.

En redaksjonell artikkel i Tidens Tegn, "frisinnede" venstres organ, hadde til overskrift: "Den frie tanke er fienden". Forfatteren er kjent som en alvorsmann, som aldri med vidende og vilje har sagt noe morsomt. Av artikkelen fremgikk, at det var alvorlig ment: Den frie tanke er fienden.

Arbeiderbladet sa ikke det. Ikke med rene ord.

Nu skulde man tro, at dette åndens pinsevær måtte gi sig litt når valgene var over. Men det er ikke alltid det skjer. Noen av valgløftene må nemlig innfries, og da er det lettere å skjerpe straffeloven enn å opheve arbeidsløsheten. I Stortinget er man derfor jevnlig optatt med å prise Gud og hjelpe ham med nye lovforslag.

Nu er der mange kristne, som mener, at gud greier sig uten Stortingets særlige omsorg. Men de tar feil. Gud er i høi grad avhengig av, at Stortinget oprettholder statskirken og religionsundervisningen, og det vet enhver konservativ realpolitiker. Hambro vet meget godt, at gud ikke er noe annet enn et mareridt. Man opdrar ungene kristelig, det vil si, man skremmer vettet av dem, så de til slutt ser gud ved høilys dag. Man kan skremme dem med vennlige miner og søt stemme, ungene tar ikke feil av meningen.

Enhver konservativ realpolitiker vet meget godt, at gud må innføres i hvert barn fra aftenbønnen over vuggen og til konfirmasjonen i kirken. For hvis det ikke skjer, kan respekten for prestekjoler og messingknapper og panteobligasjoner ikke oprettholdes - lydighet under borgerlig lov og borgerlig autoritet kan ikke oprettholdes uten religion - lydigheten hviler på religiøs tro og tilbedelse, på fetischdyrkelse.

- - -

Straffelovens § 142 lød hittil slik:

"Den som offentlig driver spott med eller forhåner noen trosbekjennelse, hvis utøvelse her i riket er tilstedt, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder."

Den nye § 142 lyder så:

"Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for noen trosbekjennelse, hvis utøvelse her i riket er tillatt, eller noe lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder."

Mig kan dette bli ett fett. Og om lovendringen skulde vise sig hensiktssvarende, slik at jeg blev satt inn neste gang jeg hadde noe å si om Herren, så vilde heller ikke det være noen tragedie og ingen ting å holde foredrag om.

Det kan riktignok se ut som om hele dette lovmakeri bare var en hyldest fra Stortinget til mig personlig. Og Arendalsrepresentanten, advokat Stray, (venstre), antyder også noe sånt. Han uttalte i Odelstinget: "Vi må gå ut fra, at påtalemyndigheten handler som fornuftige menneesker, og da vil de ikke gå hen og reise en mengde straffeesaker, fordi om der er folk som kommer på kanten av beestemmeIsens ordlyd."

Nei, det er også ganske selvsagt, at man ikke har til hennsikt å forby eller straffe gudsbespottelser, da fikk man noe å gjøre! Lovens hensikt er selvsagt å ramme de få agitatorer, som på grunn av sin overbevisning føler sig forpliktet til å delta i kampen for å befri folk fra kristendommen.

Og dette fremgår også tydelig av de borgerlige stortingsmenns uhederlige argumentasjon i saken. De reiser sig, den ene efter den annen, noen skamfulle og andre skamløse, og forsikrer, at vi har ytringsfrihet i landet; alle kan kritisere både statsstyre og religion så meget de vil, når de bare gjør det på en sømmelig måte. Men jeg har vært simpel og rå.

Nu tror jeg allikevel, at der også finnes andre simple og rå personer her i landet. Kanskje der til og med finnes en og annen i Stortinget. Men man straffer ikke en mann, fordi han er simpel. Det vilde nu for det første føre til en betenkelig økning av utgiftene til fengselsvesenet. Men dessuten er det ikke engang sikkert, at en mann vilde bli fin og dannet, om man satte ham inn inntil 6 måneder.

Når man straffer en mann for hans ord, da er det fordi hans ord er farlige. Simple ord blir ikke straffet.

De menn, som er blitt straffet for sine ord, har til alle tider vært alvorlige mennesker, de har vært sin tids og sitt lands beste menn. Vi kjenner navnene på noen av dem, og hvem er det egentlig? Jo, det er dem, som har hatt nye ideer å kjempe for, det er dem som har vært likegyldige for sin personlige velferd, det er dem som har reist sig til oprør mot urett - det er sannhetens arme!

Man fristes til å spørre: Når blev en løgner straffet?

En liten løgn er ikke farlig. Den frie tanke er fienden! Det er den § 142 og andre tilsvarende paragrafer er retttet mot.

- - -

Mange liberale har gjerne villet undskylde mig for mine angrep på kristendommen. At noen vil angripe statskirken og religionsundervisningen, det kan de ikke forstå; men lægpredikantene og Hallesby, de går for vidt, de er fanatikere. Ja stortingsmann Bonnevie (Arbeiderpartiet) sier bent frem, at på ham virker enkelte avsnitt av Hallesbys sedelære som en hån mot kristendommen, og han beklager hele Hallesbys virksomhet, fordi den er farlig for "kristenlivet".

Liberale aviser som Arbeiderbladet inntar i det store og hele tatt samme standpunkt. Først overdenger man Hallesby med skjellsord, og derpå forklarer man, at jeg er av samme ulla.

Det er ikke mig imot. Jeg liker i grunnen professor Hallesby. Jeg liker de virkelig kristne.

De er som oftest alvorlige mennesker, som kjenner sig ansvarlig overfor sin samvitighet - sin gud, som de sier. De prøver så godt de kan å føre et liv, som stemmer overens med deres idealer av rettskaffenhet, troskap, medfølelse med andre levende vesener. Det er bra folk.

Deres følelsesliv er slik, at det hindrer dem i å tenke, det binder dem til foreldede samlivsformer, det hindrer dem i å tilpasse sig til nye samfundsforhold. De er konservative, og den opdragelse, de gir sine barn, gjør også dem konservative. Derfor må de kristne bekjempes. Men det er bra folk.

Det er en annen sort som ikke er så bra. Det er den sorten, som ikke generes av noen religiøs overbevisning og heller ikke av noen moral, men gjør det som alle andre gjør, og mener det, de har lært å mene.

De lar sig lede aven fornuftig egeninteresse, begår nødig noe brudd på straffeloven, men forsyner sig ellers ganske godt, - sitter trygg på sin gård eller relativt solvent på sitt kontor, tar sig en pjolter om aftenen, slår på radioapparatet, men bryter det av igjen, hvis det er landsmål eller folkemusikk, - gir fan i prestene, men vier sig kirkelig og døper ungene i den hellige treenighets navn, - lurer sig ut av og til og "bedriver hor" og skammer sig litt over det eller skryter litt av det. Samme person finner en bok sjofel og skitten, hvis forfatteren behandler et erotisk emne åpent og alvorlig, men finner det pikant, hvis boken er lettferdig. Angriper noen kristendommen, blir han redd, og forsvarer noen Russland, blir han rasende. - Hvis han da ikke tilfeldigvis tilhører Arbeiderpartiet. Han finnes nemlig overalt. Han er ikke noe dårlig menneske, han er et almindelig menneske. Han utgjør åtti procent av folket. De øvrige tyve procent er nesten alle enten kristne eller revolusjonære socialister.

Jeg vil benytte anledningen til å uttale mig såpass tydelig om mitt syn på de kristne og de indiferente - til ubeskrivelig forbauselse for dem, som kjenner mine meninger gjennem avisreferater.

Den procentvise fordeling av disse karaktertyper er ikke anderledes innenfor Stortinget enn utenfor. Også på Stortinget finner de fleste en plass ved hjelp av sund opdrift, næringsvett og en fornuftig evne til å lempe sig efter forholdene og inngå kompromisser.

Der er heller ikke stort å si på de kristne stortingsmenns holdning til § 142. De tror på virkeligheten av noe, som de kaller Gud, og de kommer i samvittighetsnød, hvis de ikke får straffe dem, som gir uttrykk for en begrunnet vantro.

De vet naturligvis ikke hvad de snakker om. Uvidenhet er kristendommens vesen. De uttaler sig om mitt foredrag - ingen av dem har hørt det, ingen av dem har lest det.

En av dem uttaler sig også om kannibalisme. Sine kunnnskaper har han åpenbart fra et eller annet misjonsblad.

"Det minnemåltid som dei kristne har um sjølve frelsesverket, vart likna saman med kannibalisme, - det simplaste og det råaste og det lægste som finst millom nasjonane på jord!"

Og når en kannnibal eter menneskekjøtt, da gjør han det av samme grunn, som beveger den kristne til å ete Jesu legeme og blod. Han gjør det for å innforlive den annen i sig, for å bli delaktig i den annens ånd og kraft, og han vet ingen annen måte å opnå dette på, enn ved å ete hans kjøtt og drikke hans blod.

Når negeren eter en misjonær, er det ikke bare fordi han er sulten, men kanskje også i håp om å bli et guds barn. Og når den kristne blir så forferdet ved å høre sakramentet omtalt som kannibalsk magi, da er det nettop fordi han aner, at det er sant.

Forøvrig har stortingsmennene ingen grunn til å hovere over kannibalene. De står nok gjennemsnittlig høiere, men avstanden er på ingen måte svimlende.

Arbeiderpartiets folk stemte mot skjerpelse av loven - mange av dem gjorde det nok med tungt hjerte. En av dem sier, at når det vert vist vanvyrdnad mot dei religiøse verdiar, då reagerar alle bra folk. Og til slutt kommer han med et sårt hjertesukk: "Straff bit ikkje på slike som Øverland."

En annen sier: "Å foreslå sløifet den hele paragraf går selvfølgelig ikke an, for da vilde det jo få karakteren av, at en var uenig i det som paragrafen inneholder, og det er vi jo ikke."

Ingen av arbeiderrepresentantene tok avstand fra taleren. Man får da gå ut fra, at arbeiderpartiets stortingsgruppe er enig om, at antireligiøs propaganda bør straffes med bøter eller fengsel. Å straffe gudsbespottelser eller rå og usømmelig tale, det har aldri falt noen inn, det er oplagt umulig, det er bare tøv.

De fleste av dem, som stemte for skjerpelse av loven, inntok det standpunkt, at straffebestemmelsen skal være et vern om åndsfriheten. Vil man forstå dette, må man vel forsøksvis tenke sig fengselsstraffen som en art av særlig betrygget frihet, og botsfengslet som et sted hvor friheten overvåkes og vernes med særlig omhu.

Venstre var verst, og av venstre var advokat Stray verst. Han sa ifølge det stenografiske referat; "De idealer som idag først og fremst bør påkalle opmerksomheten, er orden og sømmelighet." (Fordi det er advokat Strays idealer, som han dog ikke helt ut opfyller.) Han fortsetter: "Og det vil jeg si, at kommer ikke vi, som sitter i denne sal, til å oppleve verre inngrep i ytringsfriheten enn det, som vi behandler her idag, er det ikke grunn til å synes synd på noen av oss."

Advokatens tankegang er denne: Hvis det ikke er synd på advokat Stray, da er det ikke synd på noen. Men det er ikke synd på advokat Stray, fordi man innskrenker yttringsfriheten. Den har han aldri hatt bruk for.

Stray var den verste. Men justisministeren, statsråd Sunde, var verre. Han citerer i proposisjonen grunnlovens § 2: "Den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige religion". Og han fortsetter: "Videre må man av de nevnte bestemmelser utlede en grunnlovsmessig plikt for statsmaktene til, foruten å verne om kirken og dens arbeide, også å fremme og verne den evangelisk-lutherske religion. Denne plikt omfatter også plikt til å gi de forbuds- og straffebestemmelser, som trenges til vern og fremme for religionen."

Det heter videre i proposisJonen: "Formålet med bestemmelsen om religionskrenkelse er først og fremst å verne om religionsfriheten. Religionsfriheten består ikke bare deri, at enhver kan ha den religiøse tro, han vil. Efter en noenlunde civilisert opfatning hører det til religionsfrihet også at staten verner om sine medlemmers rett til å utøve sin religion og bekjenne sin tro uten å være utsatt for overlast. Og for det religiøse sinn føles det som en verre overlast enn legems- og æresfornærmelse, at ens tro og det som er en hellig, spottes og hånes."

Dette hykleri er så plumpt og frekt, at det ikke skal imøtegå es. Det skal bare siteres.

Efter den nye lov kan man bli dømt uten å ha drevet spott med religionen. Det er nok, at man har virket krenkende eller sårende på en eller annen. Og aldri har jeg i dette liv truffet på en prest, som ikke var såret og krenket.

Vi har religionsfrihet her i landet, heter det. Den arter sig slik: Når barna er syv år gamle, begynner de på skolen. Der går de i syv år og får religionsundervisning hver dag. Ikke bare i religionstimen, også i norsktimen, hvor lesestoffet har religiøs tendens, også i historietimen, ja endog i naturfagene blir det påvist, hvor utrolig lurt guden har innrettet allting, både med støvdragere og bier.

Så en dag, når barna er konfirmert, får de vite, at de gjerne kan få lov til å tro på Muhammed!

Det er religionsfriheten.

Verne og fremme religionen, er en grunnlovsmessig plikt; men verne barna og fremme menneskenes frihet og lykke, er så langt fra å være en plikt, at det er straffbart.

Overdrivelse? Javel, hvad har da kristendommen ført til?

Den har opnådd å formørke Europa gjennem tusen år, slik at araberne måtte ta vare på Aristoteles, og den greske kultur var oss ukjent inntil humanismens gjennembrudd.

Korstogene, religionskrigene, inkvisisjonen, hekseprosessene har kristendommen gitt oss. Og hvad er det annet enn utslag aven universell sinnssykdom!

Jeg er så glad, så gla-a-d, synger den kristne; men han ser ikke sånn ut. Det ser ut som om han er bedrøvet, syk, fortrykt, engstelig.

Hvad kommer det av?

Det kommer av, at kristendommen fornekter og undertrykker menneskenes naturlige drifter, gjør våre ønsker til synd, belaster kjærligheten med skyldfølelse og forpester selve kilden til glede og liv.

Istedenfor det liv, den tar fra oss, gir den oss en blek drøm. Men skal vi kunne nyte godt av drømmen må vi lukke igjen øinene. Vi øver oss på det så lenge, at til slutt tror vi ikke på de ting vi ser foran oss eller holder i hendene; det er "forfengelige" ting. Men vi tror, at døde mennnesker lever. Vi kan ta i dem, uten at de merker det; vi kan snakke til dem uten å få svar; vi graver dem ned i jorden, fordi de begynner å råtne; men vi tror at de lever.

Hvad er det da å leve? Som man roper i skogen får man svar.

Det er imidlertid ikke forbudt å tro på hvad man vil.

Vi har jøder i landet, hvis religiøse følelser heller ikke må krenkes, hverken i ord eller handling. Teoretisk foreliggger da den mulighet, at dersom man på et offentlig sted, en restaurant, setter sig til å spise svinestek - det må jo virke sårende på en jøde! - da har man overtrådt § 142!

Men for å si et alvorlig ord: Det som er ilde er, at de reaksjonære krefter har følt sig sterke nok til å foreta et fremstøt - til tross for høires tallmessige tilbakegang og arbeiderpartiets vekst. Og det som er ennu verre er, at arbeiderpartiet føler sig så svakt og usikkert, at det ikke tør innta et socialistisk standpunkt og foreslå kneblingsbestemmmelsen ophevet.

Gjaldt det bare gudsbespottelser, så var det kanskje ikke så farlig. Men der er også andre lovparagrafer, som begrenser ytringsfriheten, og som alle har samme hensikt: å gjøre enhver aktiv revolusjonær agitasjon straffbar.

Også disse lovbestemmelser kan skjerpes. Og de vil bli skjerpet, så snart de reaksjonære partier merker, at arbeiderne befinner sig på vikende front.

- - -

Hele Stortinget var enig om, at vi har ytringsfrihet, "altfor stor ytringsfrihet", sa en venstremann, "alle må vera samde um det."

Jeg har i det hele tatt ikke riktig forstått hvor dumt det gikk an å snakke, før jeg fikk fatt på det stenografiske referat av disse stortingsforhandlingene.

Representanten Edland begynner med å uttale sin faste tro på at paragrafen skal "hindra hæding av Gud". Han tilstår derefter : "Eg skynar ikkje, at folk som vil kjempa for fridom og kultur, for åndsfridom og alt som er godt i samfundet, kann ha bruk for slike våpen, som kann koma til å kollidera med denne paragrafen."

Han fortsetter: "Eg trur det vilde tena alle parti og all strid i åndsverda .... at me .... kann taka våpnet ut av handa på dei som vil bruka det mot desse heilagdomane vore". Og til slutt uttaler han følgende minneverdige ord: "Me gardbrukarar kjenner til, at dersom me vil taka inn eit stykke utmark og freista å dyrka det, er det fyrste me må gjera å gjerda det godt inn, kanskje med piggtråd, for at det kann gro og veksa det som ein vil skal veksa der .... Eg meiner at det same gjeld i åndsverda. All landevinning i åndsverda treng lovmur, treng gjerde, det treng dom, det treng straff."

La oss gjenta det: All landevinning i åndsverda treng straff! Så vet vi det.

- - -

Grunnlovens § 100 lyder så:

"Trykkefrihet bør finde sted. Ingen kan straffes for noget skrift, av hvad indhold det end måtte være, som han har ladt trykke eller utgi, medmindre han forsætligen og åbenbart har enten selv vist, eller tilskyndet andre til ulydighet mot loven, ringeakt mot religionen, sædelighet eller de konstitutionelle makter, motstand mot disses befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende beskyldninger mot nogen. Frimodige ytringer om statsstyrelsen og hvilken som helst anden gjenstand, er enhver tillatt."

Proposisjonen fortolker dette:

"Den ytringsfrihet som tilsikres ved bestemmelsen i § 100, siste punktum, gjelder bare saklige oplysninger og meningssuttalelser, som fremføres på en passende måte og i en sømmmelig tone."

La oss nu resumere: Vi har ytringsfrihet, men bare for saklige oplysninger som fremføres i en sømmelig tone, og vi må ikke opfordre til ulydighet mot lovene, ringeakt mot religionen, sedeligheten eller de konstitusjonelle makter.

Hvad har vi da lov til? Vi har lov til å være lydige! Javel, det vet vi!

Vi har lov til å være sømmelige. Det kunde vi også tenke oss. Den slags ytringsfrihet behøver man' ikke å sikre oss ved noen lov!

At vi har lov til å synge halleluja og Ja, vi elsker dette landet, det vet vi!

Prester og borgerlige politikere og redaktører behøver ingen ytterligere ytringsfrihet. De har det, de trenger, og mere vil de ikke ha. Vi vet det.

Og hvis vi bare vil gjenta det bavl, som utgydes daglig i avisene og hver søndag i kirken, så står det oss fritt.

Det er tillatt å opfordre til lydighet mot loven og mynndighetene og til underkasteIse under den væbnede makt; det er tillatt å lovprise elendigheten, løgnen og uretten. Men verge oss mot den, protestere mot den på en slik måte, at det også blir hørt, det har vi ikke lov til.

Fremskritt trenger straff! Den frie tanke er fienden! Det er ganske riktig: Enhver ny tanke er et oprør mot en gammel. Ingen lovlydig mann har ført oss et skritt videre, han har likt sig der han var.

Hvert eneste politisk og socialt og moralsk fremskritt var et lovbrudd, og hver gang vi skal et skritt videre, må en lov brytes.

Prate skitt med hverandre på gatehjørnet, det har vi lov til. Tale sømmelig i forsamlinger, det har vi lov til. Men den som har et alvorlig ord å si til offentligheten, vil meget snart få erfare, at ordets frihet, som all annen frihet, er en frihet for makthaverne. For folket er den en illusjon og en løgn.

Sist oppdatert 16. februar 2008
[email protected]