Denne artikkelen ble skrevet av Trotski i 1919, til det første nummeret av Den kommunistiske internasjonale, EKKIs hovedorgan, redigert av Sinovjev og trykt på russisk, fransk og engelsk. Her oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den engelske utgaven.
Tsarene og prestene - de gamle herskerne i Moskvas Kreml - hadde neppe den fjerneste idé om at det innenfor dens grå murer en dag skulle samles representanter for den mest revolusjonære delen av den moderne menneskeheten. Likevel skjedde det. I en sal som tidligere hørte til en juridisk institusjon, og der paragrafer fra tsaristisk kriminalrett fremdeles hjemsøker en som bleke gjenferd, samles i dag delegatene fra Den tredje internasjonale. Nei, historiens muldvarp har jammen ikke vært dårlig til å grave under Kremls murer…
Denne fysiske settingen for den kommunistiske kongressen er bare ett uttrykk for de enorme forandringer som de siste ti, tolv år har foregått i hele verdenssituasjonen.
Ikke bare i Den første internasjonales tid, men også i Den andres, var tsarens Russland verdensreaksjonens fremste bolverk. På internasjonale sosialistiske kongresser var den russiske revolusjonen representert av emigranter som ble sett på med ironisk overbærenhet av de fleste av de opportunistiske lederne for de europeiske sosialistpartiene. Disse parlamentarikere og fagbyråkrater var overbevist om at det var det halv-asiatiske Russlands skjebne å gjennomgå revolusjonens redsler, mens man i Europa var trygge på en gradvis, smertefri og stille utvikling fra kapitalisme til sosialisme.
Men i august 1914 rev de akkumulerte imperialistiske motsetningene kapitalismens "fredelige" dekke i fillebiter, med dens parlamentarisme, dens lovbestemte "friheter" og dens legaliserte prostitusjon, politisk og på annen måte. Fra sivilisasjons høyder ble menneskeheten kastet ned i en avgrunn av sjokkerende barbari og blodig brutalisering.
På tross av at den marxistiske teorien hadde forutsett og spådd den blodige katastroftens komme, ble de sosial-reformistiske partiene tatt på sengen. Perspektivene om fredelig utvikling fordunstet og etterlot seg en stank av søppel. De opportunistiske lederne kunne ikke finne seg andre roller enn å samle arbeidermassene til forsvar av den borgerlige nasjonalstaten. Den 4. august 1914 var Den andre internasjonales periode over.
Fra det øyeblikket av satte alle virkelige revolusjonære, de som er marxismens arvinger i ånden, seg som sin oppgave å etablere en ny internasjonale, en internasjonale av uforsonlig revolusjonær kamp mot det kapitalistiske samfunn. Krigen som imperialismen førte til, satte hele den kapitalistiske verden ut av balanse. Ethvert spørsmål fremstod klart som spørsmålet om revolusjonen. De gamle revolusjonære lappeskomakerne trakk veksler på alle sine evner for å bevare et skinn av svunnet håp, gamle løgner og gamle organisasjonsmåter. Forgjeves. Krigen viste seg - ikke for første gang i historien - å være revolusjonens fødselshjelper. Den imperialistiske krigen var den proletariske revolusjonens fødselshjelper.
Den russiske arbeiderklassen og dens stridsvante kommunistiske parti har æren for å ha begynt. Gjennom sin Oktoberrevolusjon åpnet ikke bare det russiske proletariatet Kremls porter for det internasjonale proletariatets representanter; de la samtidig ned grunnsteinen i det byggverk som er Den tredje internasjonale.
Revolusjonene i Tyskland, Østerrike, Ungarn, bølgen av sovjetmakt og borgerkrig, forseglet av martyriet til Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg og mange tusen andre helter som forblir navnløse, har vist at Europas vei er Russlands. Identiske metoder i kampen for sosialisme, bevitnet gjennom praktisk handling, var en ideologisk garanti for opprettelsen av Den kommunistiske internasjonale, og gjorde det samtidig nødvendig å kalle inn denne kommunistiske kongressen.
I dag samles kongressen innenfor Kremls murer. Vi er vitner til og deltagere i én av de største begivenheter i verdenshistorien.
Verdens arbeiderklasse har erobret fra sine fiender deres mest ugjennomtrengelige festningsverk - det tidligere tsarriket. Med dette som sin base, forener klassen sine krefter foran den endelige og avgjørende kampen.
For en glede det er å leve og kjempe i en tid som denne!
04 / 29 / 2007
[email protected]