I førtitre år av mitt bevisste liv har jeg vært revolusjonær; i førtito av dem har jeg kjempet under marxismens banner. Dersom jeg var nødt til å starte på nytt, ville jeg selvsagt forsøke å unngå den og den feilen, men hovedretningen i mitt liv ville forblitt den samme. Jeg dør som proletarisk revolusjonær, som marxist, som dialektisk materialist og, følgelig, som uforbederlig ateist. Min tiltro til menneskehetens kommunistiske fremtid er ikke svekket, den er tvert imot større nå enn den var i min ungdom. ... Livet er fantastisk. La de kommende generasjoner rense det for all ondskap, undertrykking og vold, og nyte det til fulle.