Den 26. november 1926, da Venstreopposisjonens kamp mot Stalin-Bukharin-blokken var på sitt mest intense, skriblet Trotski ned i dagboken sin noen refleksjoner rundt hendelsene som utspilte seg og om revolusjonens skjebne. De følgende "teser" uttrykker hovedpunktene i hans analyse. Første gang publisert i Fourth International, oktober 1941. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
1. Revolusjoner har historisk alltid blitt fulgt av kontrarevolusjoner. Kontrarevolusjoner har bestandig satt samfunnet tilbake, men aldri så langt tilbake som til revolusjonens utgangspunkt. Følgen av revolusjoner og kontrarevolusjoner er produktet av visse grunnleggende trekk ved klassesamfunnets virkemåte, altså ved den samfunnstypen der revolusjoner og kontrarevolusjoner er mulige.
2. Revolusjon er umulig uten massenes deltagelse. Deres deltagelse er på sin side bare mulig når de undertrykte massene knytter sitt håp om en bedre fremtid til idéen om revolusjon. I én forstand er de forhåpninger revolusjonen skaper, alltid overdrevne. Det skyldes klassesamfunnets virkemåte, det overveldende flertallet av folkemassenes fryktelige lodd, det objektive behovet for å konsentrere mest mulig håp og anstrengelser for å vinne selv den minste forbedring osv.
3. Men av disse samme forhold kommer et av de viktigste - og dessuten et av de vanligste - elementer ved kontrarevolusjonen. De erobringer man gjør i kampen svarer ikke, og det ligger i sakens natur at de ikke kan svare, direkte til forventningene hos de brede tilbakeliggende masser som for første gang blir vekket gjennom revolusjonen. Massenes desillusjon, deres tilbakevenden til rutine og ørkesløshet, er en like integrert del av den etter-revolusjonære perioden som det at de "tilfredse" klasser eller lag som har deltatt i revolusjonen, blir tilhengere av "lov og orden".
4. Nært forbundet med disse prosessene foregår parallelle prosesser av en annen og i stor grad motsatt karakter i de herskende klassers leir. Massenes oppvåkning rykker de herskende klasser ut av sitt vante ekvilibrium, den tar fra dem støtte så vel som selvtillit, og setter dermed revolusjonen i stand til å vinne en god del mer enn den senere klarer å holde fast ved.
5. Desillusjonen hos en vesentlig del av de undertrykte masser over de øyeblikkelige resultater av revolusjonen og - direkte forbundet med dette - nedgangen i den revolusjonære klasses politiske energi og aktivitet, fører til fornyet selvtillit hos de kontrarevolusjonære klasser - både hos dem som ble styrtet gjennom revolusjonen, men ikke fullstendig tilintetgjort, og hos dem som støttet revolusjonen på et visst tidspunkt, men ble ført over i reaksjonens leir av revolusjonens senere utvikling. [...]
20. Det ville være galt å ignorere det faktum at proletariatet i dag er klart mindre mottagelige for revolusjonære perspektiver og brede generaliseringer enn det var under Oktoberrevolusjonen og i de nærmeste årene etterpå.
Det revolusjonære partiet kan ikke anpasse seg til hvert eneste stemningsskifte hos massene. Men det må heller ikke ignorere endringer som skyldes dype historiske årsaker.
21. Oktoberrevolusjonen vakte i større grad enn noen tidligere revolusjon massenes forhåpninger og lidenskaper, først og fremst de proletariske massenes.
Etter den store lidelsene i perioden 1917-1921 har de proletariske massene bedret sin situasjon betraktelig. De setter pris på denne forbedringen, og er håpefulle når det gjelder fremtiden. Men samtidig har erfaringen lært dem hvor sakte denne forbedringen går, og det er først nå at levestandarden er tilbake på førkrigs-nivå. Denne erfaringen er av umåtelig stor betydning for massene, ikke minst for den eldre generasjon. De har blitt mer forsiktige, mer skeptiske, i mindre grad direkte mottagelige for revolusjonære slagord, mindre mottagelige for store generaliseringer. Disse stemningene, som bredte seg etter borgerkrigens prøvelser og etter den suksessrike økonomiske gjenreisingen, og som fremdeles ikke har lagt seg på grunn av nye skiftninger i styrkeforholdet mellom klassene - disse stemningene utgjør partilivets grunnleggende politiske bakteppe. Det er disse stemningene som byråkratismen - som et element av "lov og orden" og "fred og ro" - satser på. Opposisjonens forsøk på å reise nye spørsmål i partiet møtte veggen nettopp i form av disse stemningene.
22. Arbeiderklassens eldre generasjon, som har gjennomført én eller to revolusjoner, er nå nervøse, slitne og, i stor grad, fryktsomme overfor enhver voldsomhet som er bundet opp med perspektivene om krig, ødeleggelser, sult, epidemier og så videre.
Man skaper en busemann av teorien om den permanente revolusjon nettopp for å utnytte psykologien hos en vesentlig del av arbeiderne, som ikke er karrierister, men som har lagt på seg og skaffet seg familier. Den versjonen av teorien som brukes i dette øyemed, har selvsagt ingenting å gjøre med gamle disputter som for lengst er henvist til arkivene; den maner bare frem spøkelser i form av nye voldsomheter, heltemodige "invasjoner", brudd mot "lov og orden", en trussel mot alt som er oppnådd i gjenoppbyggingsperioden, en ny fase av store anstrengelser og oppofrelser. Å skape en busemann av teorien om den permanente revolusjon er, grunnleggende sett, å spekulere i stemningen hos de i arbeiderklassen, partimedlemmer innbefattet, som er blitt selvtilfredse, fete og halv-konservative.
24. Den unge generasjon som nå vokser til, mangler erfaring med klassekampen og det nødvendige revolusjonære temperament. Den gjør ikke sine egne undersøkelser, slik den eldre generasjonen gjorde, men falle umiddelbart inn i et miljø av mektige parti- og statsinstitusjoner, partitradisjon, autoritet, disiplin etc. På det nåværende tidspunkt fører dette til at det er vanskeligere for den unge generasjonen å spille en selvstendig rolle. Spørsmålet om den unge generasjonen i partiet og i arbeiderklassen og deres orientering får en kolossal betydning.
25. Parallelt med disse prosessene har det skjedd en ekstremt vekst i den rollen som spilles i partiet og i statsapparatet av en særskilt kategori av gamle bolsjeviker, som var partimedlemmer i 1905-perioden, men som i årene med reaksjon forlot partiet og tilpasset seg det borgerlige regimet og hadde mer eller mindre fremtredende posisjoner innenfor dette; som var fedrelandsforsvarere under verdenskrigen, slik hele den borgerlige intelligensiaen var det, og som, sammen med denne, ble trukket med i Februarrevolusjonen (som de ikke en gang hadde drømt om ved krigsutbruddet); som var harde motstandere av det leninistiske programmet og av Oktoberrevolusjonen, men som vendte tilbake til partiet etter at seieren var sikret eller etter at det nye regimet hadde sikret sin stilling, omtrent på den tiden da den borgerlige intelligensiaen holdt opp med sin sabotasje. Disse elementene … er naturligvis elementer av en konservativ type. De er i allminnelighet tilhengere av stabilisering og i allminnelighet motstandere av enhver opposisjon. Utdannelsen av partiungdommen ligger i hovedsak i deres hender.
Slik er den kombinasjonen av omstendigheter som i den nåværende fasen av partiets utvikling har bestemt endringen i ledelsen og den politiske kursomleggingen.
26. At teorien om "sosialisme i ett land" nå er den offisielle linjen, innebærer en teoretisk godkjennelse av endringer som alt er skjedd, og av det første åpne bruddet med marxistisk tradisjon.
27. Elementene av borgerlig restaurasjon ligger i: a) situasjonen for bøndene, som ikke vil ha godseierne tilbake, men fremdeles ikke har materielle interesser av sosialismen (derav viktigheten av våre politiske bånd til fattigbøndene); b) stemningen hos en betydelig del av arbeiderklassen, nedgangen i revolusjonær energi, den eldre generasjons tretthet, de konservative elementers økte betydning.
Sist oppdatert 10. februar 2008
[email protected]