Intervju i Manchester Guardian 28. mars 1931. Norsk utgave i Berget nr. 3, 1. mai 1931, utgitt av Arbeiderpartiets Studentergruppe.
Det som frembyr sig som det mest slående trekk i Amerikas stilling i det siste kvartseklet, er den enestående vekst av økonomisk makt og svekkelsen, likeså enestående, av den politiske kontrollmekanisme overfor denne voksende økonomiske makt. Det er nok å antyde to episoder - den ene fra fortiden, den andre fra nutiden. Theodore Roosevelt regnes som den bemerkelsesverdigste skikkelse blandt presidentene i senere tid. Hans viktigste virksomhet, sikkert hans kraftigste, var kampen mot trustene. Hvad er det tilbake av den idag? Uklare erindringer i den eldre geenerasjon. Det er like efter Rooseevelts kamper og vedtagelsen av restriktive lover, at trustenes styre har opnådd sin nuværende veldige ekspansjon.
Se nu på Hoover. For ham er trustene en del av det sociale system, nesten like så naturlig som selve den materielle proliuksjon. Hoover skal ha ingeniør-mentalitet. De mektige trustene på den ene side og produksjonens standardisering på den annen, var for ham redskaper som tilstrekkelig sikret en uavbrutt utvikling fri for enhver krise. Som det er vel kjent, er hans ingeniøroptimisme fremherskende i Hoover-kommisjonens arbeider om de nyeste økonomiske endringer i De forenede stater. Kommisjonens innberetning som er undertegnet av sytten av de tlillsynelatende mer kompetente folk i amerikansk økonomi, med Hoover først, kom i 1929. Bare nogen få måneder før den største krise i Amerikas historie tegner Hoovers beretning et bilde av uforstyrret økonomm[sk opgang. Roosevelt søkte å beherske trustene; Hoover søkte å beherske krisen ved å gi tømmene til trustene, det høieste uttrykk for amerikansk individualisme. Hoovers fiasko har en motsatt retning av Roosevelts fiasko, men den har en mer storstilet målestokk. Under Hoovers ingeniør-klokskap som under Rsosevelts larmende impulsivitet ligger skjult et hjelpeløst kvaksalveri i det sociale livs fundamentale problemer.
At krisen nærmet sig, var merkbart for lenge siden. Likeledes at den vilde bli hård. I den russiske økonomiske presse kunde Hoover-kommisjonen, hvis den ikke var så full sufficanse, ha funnet vektige råd basert på økonomiske symptomer. Jeg vil tillate mig å sitere hvad jeg selv hadde anledning til å skrive om emnet sommeren 1928: "Det er ikke mu1ig for oss å tvile på uundgåeligheten av at en krise vil følge på den amerikanske kapitalismes nuværende verdensopsving, helller ikke kan vi utelulkke muligiheten for at den blir dyp og hård. Men å anta at denne krise vil resultere i en svekkelse av det nordamerikanske hegemoni, vilde være helt idiotisk og kunde bare føre til de groveste bommerter i politisk strategi. Akkkurat det motsaHe vil skje; i krisetiden vil De forenede staters hegemoni vise slig mer fullstendig, mer brutalt, mer ubarmhjertig enn i oppgangstiden. Vanskelighetene og sykdommen vil De forenede stater klare først og fremst på Euroopas bekostning."
Det kan sies med noen rett at denne spådom bare er gått i oppfyllelse for første halvparts vedkommende - d.v.s. om krisen og dens dybde - og ikke for annen halvparts vedkommende, om en aggressiv økonomisk politikk mot Europa. Med hensyn til det kan jeg bare si at det går langsommmere enn jeg trodde i 1928. Apropos, jeg husker at jeg under et møte i sovjetet for arbeide og forrsvar utvekslet noen korte notiser med avdøde Leonid Krassin, små papirlapper som vi rablet ned på for ikke å avbryte forhandlingene. (Krassin var netttop da - juni 1924 - kommet tilbake til Moskva fra England). Jeg skrev til ham at jeg under ingen omstendighet vilde stole på den såkalte angelsaksiske solidaritet, som bare levet som en fraseologisk levning efter krigssamarbeidet, og om kort tid vilde rives i filler av den økonomiske realitet. Han svarte mig slik (jeg har notisen fremdeles - et blad revet ut av en notisbok): - "Jeg anser det for usannsynlig at forholdet mellem England og Amerika i den nærmeste fremtid vil ti1spisses. Du kan ikke tenke dig hvar provincielle amerikanerne er i verdenspolitiske spørsmål. Ennu i årevis vil de ikke våge å krangle med England." Jeg svarte:""Med en chequebok i lommen vil endog en provinsboer snart nok finne anledning til å optre som en verdensmann."
Det kan sikkert ikke bestrides at amerikanerne ingen erfaring har i Welt-Politik; de har vokset for hurtig, og hodene har ikke holdt skritt med lommebøkene. Men menneskehetens tidligere historie og særlig Englands har utarbeidet tilstrekkelig metodene til å vinne verdenshegemoniet. Provinsmannen besøker hovedstedene i den gamle verden, og han reeflekterer. Og U. S.' materielle basis er så veldig som verden aldri har sett. U. S.' potensielle overvekt på verdensmarkedet er meget større enn Storbritannias virrkelige overvekt var i verdenshegemoniets mest blomstrende dager - la oss si fra 1850 til 75. Denne potensielle styrke må nødvendigvis overføres til kinetisk form, og verden vil få se en stor tilvekst av yankee-brutalitet over hele jordkloden. Fremtidens historiker vil skrive i sine bøker: den berømte krise 1930-193? var vendepunlktet i hele U. S.' historie da den fremkalte en slik nyorientering i mentalitet og politisk ledelse at der i stedet for den gamle Monroe-doktrinen ("Amerika for amerikanerne") blev erklært ganske avgjort og åpent en ny doktrine - "hele verden for amerikanerne".
De tyske Hohenzollernes bråkende militarisme i slutten av det nittende og begynnelsen av det tyvende århundre, vil synes som barnelek sammenlignet med den som vil ledsage U. S.' voksende kapitalistiske aktivitet. Av Willsons fjorten punkter som selv da de blev formulert, ikke hadde noget virkelig innhold, vil det være mindre tilbake, hvis det er mulig, enn der er tilbake av Roosevelts kamp mot trustene. Idag har Amerika ennu ikke løsgjort sig for den forvirring som krisen forårsaket, men denne situasjon vil være forbigående. Den vil erstattes med en anstrengelse for å sikre sig i hvert verdenshjørne stillinger som kan virke sam sikkerhetshvelv mot en ny krise. Kapitlet om dem økonomiske ekspansjon kan godt begynne f. eks. med Kina, men det vil ikke hindre en ekspansjon med samme energi på andre kanter.
Den såkalte "begrensning av rustningene" står ikke i nogen motstrid med de spådommer som her er skissert, sikkert ikke i motstrid med Amerikas direkte interesser. Det er helt klart at en reduksjon av rustningene foran en konflikt mellem to nasjoner er meget gunstigere for den sterke enn for den svake. Den siste krig viste for det første at den blodige ring av industrifolk varer ikke måneder, men år og for det annet at de fører krig ikke først og fremst med de våben som de laget ferdig før krigen, men med de som de lager under krigen. Altså har den økonomisk sterkeste av to nasjoner interesse av å begrense sin fremtidige motstanders militære beredskap. U. S.' overmektige standaridiserte og trustifiserte industri er penslet over til krigsproduksjon, istand til å gi U. S. en slik forrang at vi idag neppe kan forestille oss det.
Fra dette standpunkt er likhet i flåter faktisk ingen likhet. Det er en overvekt som på forhånd er sikret de som har den sterkeste industri. Uahengig av alle mulige læresetninger, politiske programmer, sympatier og antipatier forbyr de nakne kjensgjerninger og kold logikk oss, synes jeg, å se på enighet om flåteparitet eller nogen avtaler av lignende art som fredsgarantier eller endog som minskelse av krigsfaren. Om et par duellanter eller sekundantene deres på forhånd blir enig om revolvernes kaliber, hindrer det på ingen måte at en av dem blir drept. Og i vårt tilfelle har en av de stridende muligheter for å stikke hånden ned i baklommen under duellen og hale op en eller to reserverevolvere.
Mr. Mac Donald anser sin amerikanske reise og resultatene som blev opnådd der, som fredspolitikkens høieste triumf. Denne vurdering kan jeg ikke være enig i. Illusjonspolitikken er den farligste form for politikk. Jeg skal ennu en gang tillate mig å vende tilbake tit nogen bemerkninger jeg kom med i 1924 i en tale som beskjeftiget sig med forholdet mellem Europa og Amerika. Dengang var, om jeg husker rett, Curzon utenriksminister og optatt med sabelrasling mot Russland. I en polemikk mot Lord Curzon (den har nu naturligvis miset all politisk interesse) sa jeg at han bare tråkket Russland på helene på grun av Englands utilfredsstillende stilling, som var forårsaket av verdensvanskeligheter og særlig av De forenede staters voksende makt. Jo mer han sparker mot Sovjet-Russland, desto utåleligere, kan vi tyde det, finner han forhandlingene om forlik med De forenede stater. "Hvis det kommer til dette punkt", sa jeg, "vil det ikke bli Lord Curzon som vil tåle utførelsen av denne ubehagelige opgave; han er for kjekk - nei, den vil bli betrodd Mac Donald. All Mac Donalds, Hendersons og selve gudinnen Fabias fromme veltalenhet vil trenges for å gjøre den kapitulasjon antagelig." De syv år som siden er gått, har ikke gitt mig grunn til å forandre mitt syn.
Hvad konklusjonene mine er? Konklusjonene er den praktiske politikks sak og den igjen avhennger av ens program og de sociale interesser bak det. Her har jeg samvittighetsfullt innskrenket mig til kjensgjeminger og processer, som har en utvilsom kaarakter og som må tas med i betraktning av ethvert program som er realistisk og ikke fantastisk. Disse kjensgjerninger og processer forteller oss at den neste epoke vil utvikle sig i skygggen av De forenede staters veldige kapitalistiske angrep. I slutten av femtende århundrede opdaget Europa Amerika. I første halvdel av tyvende århundrede vil Amerika opdage verden. Det vil være den åpne dørs politikk, og som det er vel kjent, åpner dørene i Amerika sig ikke inn, men bare ut.
Sist oppdatert 16. august 2007
[email protected]