Skrevet 28. juni 1932, og første gang publisert i juli 1932 i Bulletin Oppozitsii nr. 28. Her oversatt etter den engelske utgaven i The Militant (New York), 6. og 13. august 1932 av Frans-Arne Stylegar.
Meget forsinket fikk jeg Stalins artikkel, Om noen spørsmål knyttet til bolsjevismens historie. Når den så hadde kommet, gikk det lang tid før jeg kunne få meg til å lese den, for denne typen litteratur setter seg i halsen på en som sagflis eller hakket svinebust. Men da jeg til slutt leste den, konkluderte jeg med at man ikke kan ignorere artikkelen - om ikke annet så fordi den inneholder en nedrig og åpen bakvaskelse av Rosa Luxemburg. Stalin plasserer denne store revolusjonære i sentrismens leir! Han viser - nei, ikke viser, men påstår - at bolsjevismen like fra begynnelsen av holdt fast ved linjen om å avgrense seg fra Kautskis sentrumsfraksjon, mens Rosa Luxemburg på samme tid støttet Kautski fra venstre. Jeg siterer hans egne ord: "… Lenge før krigen, omtrent fra 1903-04, da den bolsjevikiske gruppen i Russland begynte å ta form og venstresiden innenfor det tyske sosialdemokratiet først kom klart til syne, fulgte Lenin en linje som gikk ut på splittelse med opportunistene både hos oss i Russlands sosialdemokratiske parti og med dem i Den andre internasjonale, spesielt det tyske sosialdemokratiet." At man ikke kunne gjennomføre denne strategien skyldes utelukkende det faktum at "venstresosialdemokratene i Den andre internasjonale, og fremfor alt i det tyske partiet, utgjorde en svak og maktesløs gruppe … som ikke en gang våget å nevne ord som "brudd" eller "splittelse"."
For å kunne hevde noe slikt må man være fullstendig uvitende om sitt eget partis historie, og særlig om Lenins ideologiske utvikling. Det finnes ikke et sant ord i Stalins utgangspunkt. I 1903-04 var Lenin riktignok en svoren fiende av opportunismen innenfor det tyske sosialdemokratiet. Men med opportunisme mente han bare den revisjonistiske retningen som ble anført av Bernsteins teorier.
Kautski bekjempet på det tidspunktet Bernstein. Lenin så på Kautski som sin læremester og la aldri skjul på dette. I Lenins fra denne perioden og i årene som fulgte finnes det ikke en gang snev av kritikk som prinsippielt er rettet mot Bebel-Kautskiretningen. I stedet finner man en rekke utsagn om at bolsjevismen ikke er en enestående retning, men bare en oversettelse til russiske forhold av Bebel-Kautskiretningen. Dette skrev Lenin i sin berømte brosjyre, To slags taktikk, i 1905: "Når og hvor har jeg betegnet Bebels og Kautskis revolusjonisme som "opportunisme"? Når og hvor fremkom noen skillelinjer mellom meg på den ene siden og Bebel og Kautski på den annen? … Det internasjonale revolusjonære sosialdemokratiets fullstendige solidaritet i alle avgjørende spørsmål om programmet og taktikken er et urokkelig faktum." Lenins ord er så klare, presise og kategoriske at de helt uttømmer spørsmålet.
Halvannet år senere, den 7. desember 1906, skrev Lenin i artikkelen Mensjevismens krise at "like fra begynnelsen (se Ett skritt frem og to tilbake) har vi hevdet av vi ikke har til hensikt å skape en egen bolsjevikisk tendens; vi tar bare overalt og alltid stilling for å forsvare det revolusjonære sosialdemokratiets standpunkt. Og innenfor sosialdemokratiet kommer det helt frem til revolusjonen uunngåelig til å eksistere en opportunistisk og en revolusjonær fløy."
Nå Lenin omtaler mensjevismen som sosialdemokratiets opportunistiske fløy, jevnfører han den ikke med kautskiismen, men med revisjonismen. Dessuten så han på bolsjevismen som den russiske formen for kautskiismen, som han den gangen identifiserte med marxismen. Det avsnittet vi nettopp gjengav viser for øvrig at Lening overhodet ikke stod for en absolutt splittelse med opportunistene; han ikke bare innrømmet det, men mente at det var "uunngåelig" at det skulle finnes en revisjonistisk tendens innenfor sosialdemokratiet helt frem til revolusjonen.
To uker senere, den 20. desember 1906, hilste Lenin med entusiasme Kautskis svar på Plekanovs enquet om den russiske revolusjonens karakter: "Det vi har hevdet - at vår kamp for det revolusjonære sosialdemokratis standpunkter mot opportunismen ikke på noe vis innebærer opprettelsen av noen "særskilt" bolsjevikisk retning - har helt og fullt blitt bekreftet av Kautski…"
Innenfor disse rammene skulle saken dermed være helt klargjort. Ifølge Stalin hadde Lenin allerede i 1903 krevd et brudd i Tyskland med opportunistene, ikke bare med høyrefløyen (Bernstein), men også med venstrefløyen (Kautski). Mens Lenin i realiteten i desember 1906, som vi har sett, stolt påpekte overfor Plekanov og mensjevikene at Kautskys retning i Tyskland og bolsjevismen i Russland var - identiske. Slik er første del av Stalins streiftog gjennom bolsjevismens ideologiske historie. Vår forskers oppriktighet og kunnskap er på samme nivå!
Direkte etter sine påstander om 1903-04 gjør Stalin et sprang til 1916 og viser til Lenins skarpe kritikk av krigspamfletten av Junius, altså av Rosa Luxemburg. Det er riktig nok at Lenin på denne tiden alt hadde erklært krig til siste blodsdråpe mot kautskiismen, og at han av denne kritikken hadde trukket alle nødvendige organisatoriske konklusjoner. Det kan ikke bestrides at Rosa Luxemburg ikke stilte spørsmålet om kampen mot sentrismen klart nok - i dette spørsmålet hadde Lenin alle fordeler på sin side. Men mellom oktober 1916, da Lenin skrev om Juniuspamfletten, og 1903, da bolsjevismen oppstod, er det et gap på 13 år, og i det meste av denne perioden var Rosa Luxemburg i opposjon til Kautskis og Bebels sentralkomité, og hennes kamp mot Kautskis formelle, pedantiske og gjennområtne "radikalisme" antok stadig skarpere former.
Lenin deltok ikke i denne striden og støttet ikke Rosa Luxemburg før i 1914. Han var helt oppslukt av russiske forhold og utviste stor forsiktighet i internasjonale spørsmål. I Lenins øyne var Bebel og Kautski uendelig mye større revolusjonære enn i Rosa Luxemburgs, som kunne observere dem på nært hold, i praksis, og med mye større følelse for atmosfæren i den tyske politikken.
Det tyske sosialdemokratis kapitulasjon den 4. august (1914) kom helt uventet på Lenin. Det er et kjent faktum at Lenin trodde at det nummeret av Vorwärts som inneholdt det sosialdemokratiske fraksjonens patriotiske deklarasjon, var en forfalskning iscenesatt av den tyske generalstaben. Først etter at han var blitt fullstendig overbevist om den forferdelige sannheten, reviderte han sin oppfatning av hovedretningene innenfor det tyske sosialdemokratiet, og dette arbeidet utførte han på "leninistisk" vis, det vil si at han trakk all de nødvendige konsekvenser, én gang for alle.
Den 27. oktober 1914 skrev Lenin til A. Sjlapnikov: "Nå hater og forakter jeg Kautski mer enn alle de andre, dette skitne, foraktelige og selvtilfredse brygget av hykleri ... R. Luxemburg hadde rett, hun forstod allerede for lenge siden at Kautski hadde utviklet "en teoretikers servilitet" - for å si det rett ut: han har alltid vært en lakei, en lakei for partiflertallet, en lakei for opportunismen" (Leninski sbornik II, S.200, min kursivering).
Selv om det ikke skulle ha eksistert andre dokumenter (men det finnes hundrevis), ville disse få linjene uten tvil klargjøre spørsmålets historie. Lenin fant det på slutten av 1914 nødvendig å informere én av sine kampfeller, én av dem som stod han nærmest på dette tidspunktet, om at "nå", for tiden, i motsetning til tidligere, "hater og forakter" han Kautski. Den skarpe uttalelsen et et umiskjennelig bevis for i hvilken grad Kautski hadde kullkastet Lenins forhåpninger og ønsker. Like klar er neste setning: "R. Luxemburg hadde rett, hun forstod for lenge siden at Kautski hadde utviklet "en teoretikers servilitet". Lenin er her rask til å erkjenne den "sannhet" han ikke tidligere har vært klar over, eller som han iallfall ikke har erkjent i full bredde.
Dette er spørsmålets viktigste kronologiske milepæler, som på samme tid er milepæler i Lenins politiske biografi. Det er et ubestridelig faktum at hans ideologiske utvikling er kjennetegnet av en stadig stigende kurve. Men dette betyr bare at Lenin ikke var født som en ferdig utviklet Lenin, slik han fremstår når han blir beskrevet av "den guddommeliges" siklende ikonmalere, men at han gjorde seg selv til Lenin. Han utvidet stadig sin horisont, han lærte fra andre og kom hver dag på et høyere nivå enn han hadde vært dagen før. I denne iherdigheten, i denne sta besluttsomheten om en kontinuerlig åndelig utvikling, kom hans heroiske ånd til uttrykk. Dersom Lenin i 1903 hadde forstått og formulert alt som var påkrevet i årene som skulle komme, da ville resten av hans liv kun ha bestått av gjentagelser. I realiteten var det ikke slik. Stalin forsøker rett og slett å sette et stalinistisk stempel på Lenin og slå mynt på ham gjennom å forvandle hans skrifter til en liste med sitater.
I Rosa Luxemburgs kamp mot Kautski, og i særdeles i perioden 1910-14, inntok spørsmålene om krig, militarisme og pasifisme en viktig plass. Kautski forsvarte det reformistiske programmet, nedrustning, internasjonal domstol etc. Rosa Luxemburg sloss energisk mot dette, i hennes øyne, illusoriske programmet. I dette spørsmålet var Lenin vaklende, men i en periode stod han nærmere Kautski enn Rosa Luxemburg. Fra en samtale jeg hadde med Lenin i denne perioden husker jeg at følgende argument fra Kautski hadde gjort et dypt inntrykk på ham: På samme måte som reformer i de innenrikspolitiske saker er resultater av den revolusjonære klassekampen, så er det mulig å kjempe for og oppnå visse garantier ("reformer") i internasjonale forhold gjennom den internasjonale klassekampen. Lenin mente at det var fullt mulig å støtte Kautski i dette, under forutsetning av at denne, etter polemikken mot Rosa Luxemburg, vendte seg mot høyresiden (Noske & Co.). Jeg kan ikke nå enrindre i hvilken utstrekning denne idéen kom til uttrykk i Lenins artikler; spørsmålet ville kreve en særlig grundig analyse. Heller ikke kan jeg huske når Lenins vakling i dette spørsmålet ble overvunnet. Under enhver omstendighet kom de til uttrykk ikke bare i samtaler, men også i brev. Et av disse brevene eies av Karl Radek.
Jeg finner det nødvendig i den forbindelse å legge frem mitt vitnemål, for på det viset prøve og redde et uhyre verdifullt dokument om Lenins teoretiske biografi. På høsten 1926, da vi holdt på med et kollektivt arbeid om Venstreopposisjonens plattform, viste Radek Kamenjev, Sinovjev og meg - muligens også andre kamerater - frem et brev som Lenin hadde sendt ham (i 1911?), og som bestod av et forsvar for Kautskis synspunkter mot den tyske venstreopposisjonens kritikk. Etter den bestemmelse som sentralkomitéen har utferdiget, burde Radek, på samme måte som alle andre, ha overlatt dette brevet til Lenininstituttet. Men av frykt for at brevet skulle bli holdt skjult, eller endatil ødelagt, i Stalins forfalskningsindustri, besluttet Radek å beholde brevet inntil videre. Man kan ikke benekte at det fantes et visst grunnlag for Radeks holdning. Men for tiden deltar Radek selv - om enn ikke i noen ansvarlig posisjon - aktivt i arbeidet med å fremstille politiske falsknerier. Det er nok å minne om at Radek - som i motsetning til Stalin kjenner marxismens historie, og som i hvert fall kjenner dette Lenins brev - fant det mulig å gå ut offentlig med støtte til Stalins skammelige nedvurdering av Rosa Luxemburg. Det faktum at Radek her handlet på ordre fra Jaroslavski og under slag fra dennes pisk, minsker ikke skylden hans: for bare foraktelige treller avsverger seg marxismens prinsipper til fordel for piskens.
Men det spørsmålet vi her behandler, dreier seg ikke om Radeks personlige egenskaper, men om hva som har skjedd med Lenins brev. Hva har skjedd? Holder Radek det fortsatt skjult for Lenininstituttet? Neppe. Det er svært sannsynlig at han leverte det der det skulle leveres, som et synlig bevis for inderlig pietet. Og hva hender nå med brevet? Har det blitt gjemt i Stalins personlige arkiv sammen med dokumenter som kompromitterer hans nærmeste samarbeidspartnere? Eller har det blitt utslettet sammen med så mange andre verdifulle dokumenter fra partiets historie?
Det kan uansett ikke være en antydning til politisk begrunnelse for å holde unna et brev som ble skrevet for to tiår siden om et spørsmål som nå kun har historisk interesse. Men det er nettopp brevets historiske verdi som er så stor. Det viser Lenin som han faktisk var, og ikke som han har blitt omskapt av de byråkratiske dumrianer i deres eget bilde, av de som forsøker å udødeliggjøre seg selv. Vi spør: hvor er Lenins brev til Radek? Lenins brev må leveres der det hører hjemme! Vis det frem for partiet og for Komintern!
Foretar man en sammenligning av uenighetene mellom Lenin og Rosa Luxemburg i deres helhet, finnes den historiske sannheten uvilkårlig på Lenins side. Men dette utelukker ikke det faktum at Rosa Luxemburg i visse spørsmål og i visse perioder hadde rett, mens Lenin tok feil. Uansett ble uenighetene, på tross av deres tyngde og innimellom ekstreme skarphet, diskutert på det grunnlag av revolusjonær, proletarisk politikk som de to hadde til felles.
Da Lenin i oktober 1919 (Hilsninger til de italienske, franske og tyske kommunistene) så seg tilbake, konstaterte han at "… i den stund bolsjevikene tok makten og skapte rådsrepublikken, stod de ikke alene; de hadde trukket til seg de beste tendensene og dem som stod dem nærmest av sosialistiske retninger". Jeg gjentar, da Lenin skrev dette hadde han unektelig i tankene også Rosa Luxemburgs retning, hvis fremste talsmenn, for eksempel Marklevski, Dsjerjinski og andre, hadde sluttet seg til bolsjevikene.
Lenin forstod bedre enn Stalin Rosa Luxemburgs feiltagelser; men det var ingen tilfeldighet da han ved en anledning grep til et gammel ordspråk for å karakterisere henne: "En ørn kan nok ofte fly lavere enn en høne, men en høne kan aldri stige til ørnens høyder". Nettopp! Nettopp! Av nettopp denne årsak burde Stalin gå forsiktig frem for ikke å avsløre sin bedrøvelig middelmådighet i forhold til så aktverdige mennesker som Rosa Luxemburg.
I artikkelen Bidrag til spørsmålet om diktaturet (oktober 1920) berørte Lenin spørsmålene om rådsrepublikken og proletariatets diktatur, som hadde kastet frem allerede av 1905-revolusjonen, og skrev følgende: "Slike fremstående representanter for det revolusjonære proletariat og den uforfalskede marxisme som Rosa Luxemburg innså umiddelbart betydningen av denne praktiske erfaring og trådte frem på møter og i pressen med kritiske analyser av den." Mens derimot "folk av kautskianernes type … viste en total mangel på forståelse." På noen få linjer yter Lenin den historiske betydningen av Rosa Luxemburgs kamp mot Kautski full rettferdighet - en kamp som Lenin selv ikke med en gang hadde forstått den hele og fulle betydning av. Om Rosa Luxemburg for Stalin - denne Chiang Kai-Sheks allierte og Purcells våpenbror, denne teoretiker for "arbeiderbondepartiet", "demokratisk diktatur" og "borgerskapets nøytralisering" osv. - om Rosa Luxemburg for ham er en representant for sentrismen, representerer hun for Lenin den "uforfalskede marxismen". Hva en slik betegnelse innebærer når den kommer fra Lenins munn, forstår enhver som har den minste kjennskap til Lenin.
Jeg benytter anledningen til å påpeke at i notene til utgaven av Lenins verker finnes blant annet følgende uttalelse om Rosa Luxemburg: "I løpet av den bernsteinske revisjonismens og senere ministerialismens (Millerands) blomstringstid kjempet Luxemburg energisk mot denne retningen og sluttet seg til det tyske partis venstrefløy. … I 1907 deltok hun som delegat fra sosialdemokratene i Polen og Litauen ved det russiske partis kongress i London, og her støttet hun bolsjevikfraksjonen i alle grunnleggende spørsmål knyttet til den russiske revolusjonen. Fra 1907 brukte hun alle sine krefter på arbeidet i Tyskland, fastholdt et venstreradikalt standpunkt og kjempet mot sentrums- og høyrefløyen. … Hennes deltagelse i opprøret i 1919 har gjort hennes navn til et banner for den proletariske revolusjonen."
Naturligvis kan forfatteren av disse notene i morgen komme til å bekjenne sine synder og erklære at han i Lenins tid skrev uten veiledning, men fikk et ganske annet klarsyn under Stalins epoke. I øyeblikket forekommer slike uttalelser - en kombinasjon av smiger, idioti og klovneri - daglig i Moskvaavisene. Men det forandrer ikke naturens orden. "Det som er trykt med punktum og slutt, kan all din kraft ei viske ut." Ja, Rosa Luxemburg har utvilsomt blitt den proletariske revolusjonens banner!
Men hvordan og hvorfor ble Stalin - med ett! - opptatt av å revidere den tidligere bolsjevikiske oppfatningen av Rosa Luxemburg? Liksom med alle hans tidligere teoretiske forsøk, skal bakgrunnen også her, når det gjelder dette nyeste, mest skandaløse forsøket, søkes i Stalins kamp mot teorien om permanent revolusjon. I sin "historiske" artikkel vier Stalin igjen stor plass til denne teorien. Det finnes ikke ett eneste nytt ord i det han sier. Jeg har for lang tid siden besvart alle hans argumenter i min bok, Den permanente revolusjonen. Fra et historisk ståsted håper jeg at saken skal klargjøres fullstendig i det andre bindet av Den russiske revolusjons historie, som nå er i trykken. Her og nå er spørsmålet om den permanente revolusjon bare relevant i den utstrekning Stalin knytter den til Rosa Luxemburgs navn. Vi skal straks bevitne hvordan denne ulykksalige teoretiker har klart å gå i sin egen felle.
Etter at han har rekapitulert motsetningene mellom mensjevikene og bolsjevikene i spørsmålet om den russiske revolusjonens drivkrefter, og etter at han på mesterlig vis har klart å presse en hel serie av feiltagelser, som jeg ikke kan gå nærmere inn på, inn pånoen få linjer, hevder Stalin: "Hvordan forholdt venstregruppen i det tyske sosialdemokratiet, Parvus og Rosa Luxemburg, til disse stridighetene? De satte sammen det utopiske og halvmensjevikiske skjemaet om den permanente revolusjonen. … Senere tok Trotski (delvis Martov) over dette halvmensjevikiske skjemaet for permanente revolusjon og gjorde det om til et våpen mot leninismen". Slik er nå den uventede opprinnelsen til teorien om den permanente revolusjonen, ifølge Stalins seneste historiske forskning. Men dessverre har forskeren glemt å konsultere sine egne tidligere, lærde arbeider. I 1925 hadde Stalin nemlig uttalt seg om spørsmålet i en polemikk mot Radek. Da skrev han: "Det er ikke riktig at teorien om den permanente revolusjonen … ble lagt frem i 1905 av Rosa Luxemburg og Trotski. I realiteten ble denne teorien fremført av Parvus og Trotski." Denne påstanden kan verifiseres på side 185 i den russiske 1926-utgaven av Spørsmål i leninismen. La oss håpe at dette også finnes i de utenlandske utgavene.
I 1925 erklærte altså Stalin at Rosa Luxemburg ikke var skyldig i kardinalsynden å ha deltatt i utarbeidelsen av teorien om den permanente revolusjonen. "I realiteten ble denne teorien fremført av Parvus og Trotski". I 1931 informeres vi av samme Stalin om at det nettopp var "Parvus og Rosa Luxemburg … som satte sammen det utopiske og halvmensjevikiske skjemaet om den permanente revolusjonen". Hva Trotski angår, var han uskyldig i denne ugjerningen; teorien ble bare "tatt over" av ham, og samtidig av … Martov! Nok en gang har vi tatt Stalin på fersken. Men kanskje skriver han om spørsmål der han verken vet ut eller inn. Ellers spiller han falskt når han behandler marxismens grunnleggende spørsmål? Det er feil å sette disse mulighetene opp mot hverandre, for i realiteten er begge relevante her. De stalinistiske forfalskningene er bevisste i den forstand at de på hvert gitte tidspunkt er diktert av helt konkrete personlige interesser. Samtidig er de halvt ubevisste i den forstand at hans grove kunnskapsmangel ikke står i veien for hans teoretiske tilbøyeligheter.
Men fakta er fakta. I sin krig mot den "trotskistiske kontrabande" har Stalin oppdaget en ny personlig fiende, Rosa Luxemburg! Han nølte ikke et sekund med å lyve og baktale henne, og ennvidere, før han satte i omløp sine vulgære og falske løgner, brydde han seg ikke engang om å kontrollere hva han selv hadde uttalt om saken fem år tidligere.
Den nye versjonen av den permanente revolusjons idéhistorie var først og fremst foranlediget av å koke en enda sterkere suppe på den gamle spikeren. Det burde ikke være nødvendig å påpeke at Martov ble dratt inn etter håret for å krydre dette historiske og teoretiske brygget. Martovs holdning til den permanente revolusjons teori og praksis var en uforanderlig antagonisme, og på sine eldre dager trakk han flere ganger frem at Trotskis syn på revolusjonen hadde blitt avvist av både bolsjeviker og mensjeviker. Men det er ikke bryet verdt å bruke tid på dette i vår sammenheng.
Det som er virkelig fatalt, er at det ikke finnes et eneste viktig spørsmål knyttet til den internasjonale proletatiske revolusjon som ikke Stalin har uttrykt to helt motsatte oppfatninger om. Vi vet alle at han i april 1924 i Leninismens grunnlag påviste at det var umulig å bygge sosialismen i ett land. På høsten samme år, i en ny utgave, byttet han ut dette med bevis (dvs. en proklamasjon) for at proletariatet "kan og må" bygge sosialismen i ett land. Resten av teksten fikk stå uforandret. I spørsmålet om arbeiderbondepartiet, om forhandlingene i Brest-Litovsk, om ledelsen for Oktoberrevolusjonen, om nasjonalitetsspørsmålet etc. etc. lyktes det Stalin i løpet av få år, iblant i løpet av noen få måneder, å komme med synspunkter som utelukket hverandre gjensidig. Det ville være feil å skylde på dårlig hukommelse. Spørsmålet stikker i realiteten dypere. Stalin mangler fullstendig en vitenskapelig metode, han har ingen prinsippielle kriterier. Han nærmer seg ethvert spørsmål som var det helt nytt og adskilt fra alle andre spørsmål. Stalin tar standpunkt utelukkende med utgangspunkt i hvilke av hans personlige interesser som er viktigst her og nå. De motsetninger som avslører ham, er en direkte hevn for hans empirisme. Rosa Luxemburg fremstår ikke for ham i perspektiv av den tyske, polske og internasjonale arbeiderbevegelsen det siste halvsekelet. Nei, for ham er hun hver gang en ny og dessuten isolert skikkelse, og en som i hver ny situasjon tvinger ham til å stille seg spørsmålet: "Hvem der, venn eller fiende?" Det usvikelige instinktet har denne gangen hvisket til teoretikeren for sosialisme i ett land at Rosa Luxemburgs skygge er hans uforsonelige fiende. Men det er ikke til hinder for at denne store skyggen forblir den internasjonale, proletariske revolusjonens banner.
Rosa Luxemburg leverte i 1918 en svært kraftig og i prinsippet feilaktig kritikk av bolsjevikenes politikk fra fengselscellen sin. Men også i dette, hennes mest feilslåtte arbeid, kan man se ørnevingene. Her er hennes allmenne vurdering av oktoberoppstanden: "Alt hva et parti i den historiske stunden evner å frembringe av mot, handlekraft, revolusjonært vidsyn og konsekvens, det har Lenin, Trotski og deres kamerater til fulle prestert. All den revolusjonære ære og handlekraft som sosialdemokratiet i vest manglet, var representert i bolsjevikene. Oktoberoppstanden reddet ikke bare faktisk den russiske revolusjonen, den reddet også den internasjonale sosialismens ære." Kan dette virkelig være sentrismens stemme?
Over de neste sidene underlegger Luxemburg bolsjevikene politikk i jordbruksspørsmålet, deres parole om nasjonal selvbestemmelsesrett og deres forkasting av det formelle demokratiet streng kritikk. Og vi kan tillegge at hun rettet kritikken mot både Lenin og Trotski og ikke på noen måte skilte mellom deres synspunkter; og Rosa Luxemburg kunne lese, forstå og oppfatte nyanser. Det falt henne for eksempel ikke inn å anklage meg for det faktum at gjennom å solidarisere meg med Lenin i jordbruksspørsmålet, skulle ha endret oppfatning av bøndenes rolle. Og dessuten kjente hun godt mitt standpunkt, ettersom jeg i 1909 hadde utlagt det i detalj i hennes polske tidsskrift. Rosa Luxemburg avslutter sin kritikk med kravet om "at i bolsjevikenes politikk må det vesentlige skilles fra det uvesentlige, det grunnleggende fra det tilfeldige". Det grunnleggende holder hun for å være påtrykket fra massene, viljen til sosialisme. "I den betydningen," skrev hun, "var Lenin og Trotski og deres venner de første som i praksis viste verdensproletariatet veien, de er inntil videre de eneste som med Hutton kan utrope: "Jeg har våget!""
Ja, Stalin har all mulig grunn til å hate Rosa Luxemburg. Men desto viktigere er det for oss å beskytte Rosas minne mot Stalins bakvaskelser - som har blitt fanget opp av betalte funksjonærer på begge sider av kloden - og føre det virkelige, heroiske og tragiske bildet i all dets storhet og inspirerende styrke videre til proletariatets unge generasjon.
04 / 28 / 2007
[email protected]