Utdrag fra A Petty-Bourgeois Opposition in the Socialist Workers Party, 15. desember desember 1939. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den danske versjonen på Socialistisk Standpunkt.
Dialektikken er verken fiksjon eller mystisisme, men en vitenskap om vår tenknings former, for så vidt den ikke er begrenset til livets daglige problemer, men forsøker å oppnå innsikt i mer kompliserte og utstrakte prosesser. Den dialektiske og den formelle logikken står i et forhold til hverandre som ligner det mellom høyere og lavere former for matematikk.
Jeg vil her prøve å skissere problemets hovedinnhold meget kortfattet. Den aristoteliske logikk med dens simple syllogismer går ut fra setningen om at "A" er lik "A". Dette simple postulatet aksepteres som et aksiom i forbindelse med en mengde menneskelige aktiviteter og elementære generaliseringer. I virkeligheten er likevel ikke "A" lik "A". Dette er lett å bevise dersom vi kikker på disse to bokstavene gjennom en lupe - de er helt forskjellige. Men, kan man innvende, det er ikke et spørsmål om bokstavenes størrelse eller form, da de bare er symboler for like store mengder, f. eks. en halvkilo sukker. Men denne innvendingen er forfeilet; i virkeligheten er en halvkilo sukker aldri lik en halvkilo sukker - en mer nøyaktig vekt vil alltid kunne påvise en forskjell. Igjen kan man innvende: en halvkilo sukker er lik seg selv. Men dette er heller ikke korrekt - alle legemer endrer seg hele tiden mht. størrelse, vekt, farge osv. De er aldri lik seg selv. Til det ville en sofist svare at en halvkilo sukker "på et gitt tidspunkt" er lik seg selv.
Bortsett fra dette aksiomets meget tvilsomme praktiske verdi, så tåler det heller ikke et teoretisk gjennomsyn. Hvordan skal vi oppfatte ordet "tidspunkt"? Hvis det er et uendelig lite tidsintervall, så ville en halvkilo sukker som undersøkes i løpet av dette "tidspunktet" uunngåelig endre seg. Eller er et "tidspunkt" en ren matematisk abstraksjon, dvs. et nullpunkt i tiden? Men alt eksisterer i tid; og eksistensen selv er en uavbrutt endringsprosess; tid er derfor en fundamental del av eksistensen. Derfor betyr aksiomet "A" er lik "A" at en ting som er lik seg selv, ikke endrer seg, dvs. at den ikke eksisterer.
Ved første øyekast kan det se ut til at slike "finesser" er ganske likegyldige, men i virkeligheten er de av helt avgjørende betydning. Aksiomet "A" er lik "A" synes på den ene siden å være utgangspunktet for all vår viten; på den andre siden er det også utgangspunktet for alle de feil som er i vår viten. Det er kun mulig å bruke aksiomet "A" er lik "A" ustraffet innenfor visse rammer. Når kvantitative forandringer i "A" er ubetydelige for den aktuelle oppgaven, så kan vi anta at "A" er lik "A". Det er for eksempel slik en kjøper og en selger ser på en halvkilo sukker. Vi oppfatter solens temperatur på samme måte, og inntil nylig gjorde vi det samme med dollarens kjøpekraft. Men kvantitative forandringer utover en vis grense blir til kvalitative forandringer. En halvkilo sukker som utsettes for vann, er ikke lenger en halvkilo sukker. Å bestemme det riktige øyeblikket, det kritiske punktet, der kvantitet endres til kvalitet er en av de viktigste og vanskeligste oppgaver innenfor alle kunnskapsområder, herunder sosiologien.
Alle arbeidere vet at det er umulig å lage to fullstendig like ting. I omdannelsen av bearing-brass [en kobberlegering] til koniske lager [en form for kulelager] tillates det at kulene har en visst avvik, som imidlertid ikke må bli for stort (dette kalles toleranse). Ved å se på toleransens regelmessighet betraktes kuler som like. ("A" er lik "A"). Når toleransen overskrides blir kvantiteten til kvalitet; m.a.o., de koniske lagre blir for dårlige eller fullstendig verdiløse.
Vår vitenskapelige tenkning er kun en del av vår overordnede praksis, herunder vår teknologiske kapasitet. For begreper eksisterer det også en "toleranse" som ikke bestemmes av den formelle logikk som utgår fra aksiomet "A" er lik "A", men av den dialektiske logikk som utgår fra aksiomet at alt er i konstant forandring. "Sunn fornuft" er kjennetegnet ved at den systematisk overskrider den dialektiske "toleranse".
Vulgærtenkning opererer med begreper som kapitalisme, moral, frihet, arbeiderstat osv. som var det faste abstraksjoner, ved å anta at kapitalisme er lik kapitalisme, moral er lik moral, osv. Dialektisk tenkning analyserer alle ting og fenomener i deres vedvarende forandring og bestemmer ved de materielle tilstander i disse forandringer den kritiske grense der "A" ikke lenger er lik "A", der en arbeiderstat ikke lenger er en arbeiderstat.
Den grunnleggende feil ved vulgærtenkningen ligger i at den ønsker å ta til takke med ubevegelige avtrykk av en virkelighet som består av uendelig bevegelse. Dialektisk tenkning gir, ved hjelp av nøyaktigere tilnærmelser, rettelser og konkretiseringer, begreper et rikere innhold og større fleksibilitet; Jeg vil også si en saftighet som til en viss grad bringer dem tett på levende fenomener. Ikke kapitalisme sett generelt, men en gitt kapitalisme på et gitt trinn i utviklingen. Ikke en arbeiderstat sett generelt, men en gitt arbeiderstat i et tilbakestående land under imperialistisk beleiring osv.
Dialektisk tenkning står i samme forhold til vulgærtenkningen som en film står i forhold til et fotografi. Film motstrider ikke fotografier, men forbinder en serie av dem i overensstemmelse med bevegelseslovene. Dialektikken avviser ikke syllogismer, men lærer oss å forbinde syllogismer på en slik måte at vår forståelse kommer tettere på den evig forandrende virkeligheten. Hegel skapte i sin Logik en rekke lover: omdannelsen av kvantitet til kvalitet, omdannelsen av sannsynlighet til nødvendighet osv., som er like viktige for teoretisk tenkning som simple syllogismer er det for elementære oppgaver.
Hegel skrev før Darwin og før Marx. Hegel foregrep, takket være den kraftfulle impuls som den franske revolusjon tilførte tenkningen, vitenskapens generelle bevegelse. Men fordi det kun var en foregripelse, dog av et geni, fikk det av Hegel en idealistisk karakter. Hegel arbeidet med idealistiske skygger som den ultimate virkelighet. Marx viste at disse idealistiske skyggers bevegelse ikke reflekterer annet enn materielle legemers bevegelse.
Vi kaller vår dialektikk materialistisk fordi den verken har røtter i himmelen eller i den "frie viljes" dyp, men i naturens objektive virkelighet. Bevisstheten vokste fram av det ubevisste, psykologi frem av fysiologi, den organiske verden frem av den uorganiske, solsystemet frem av stjernetåken. På alle trinn i utviklingen ble kvantitative forandringer omformet til kvalitative forandringer. Vår tenkning, herunder den dialektiske tenkning, er bare én av den i vedvarende forandring materies uttrykksformer. I dette systemet er det verken plass til Gud eller Djevel, udødelige sjeler, uendelige retts- og morallover. Tenkningens dialektikk, som er vokst frem av naturens dialektikk, har altså en fullt ut materiell karakter.
Darwinismen, som forklarte artenes evolusjon ved hjelp av kvantitative forandringer som blir til kvalitative, var dialektikkens største triumf innenfor for hele den organiske materies område. En annen stor triumf var oppdagelsen av de kjemiske grunnstoffenes atomvektstabeller [det periodiske system] og enda videre omdannelsen av et grunnstoff til et annet.
Med disse omformninger (arter, grunnstoffer osv.) er det en tett forbindelse til spørsmålet om klassifisering, som er like viktig i natur- som samfunnsvitenskapene. Linnés system (18. årh.), som brukte ideen om artenes uforanderlighet som sitt utgangspunkt, var begrenset til å beskrive og klassifisere planter ut fra deres ytre kjennetegn. Botanikkens barndom er en analogi til logikkens barndom, da tenkningens former utvikler seg som alt annet her i livet. Kun en besluttsom avvisning av ideen om uforanderlige arter, kun studier av plantenes og deres anatomis evolusjonshistorie, la grunnlaget for en virkelig vitenskapelig klassifisering.
Marx, som i motsetning til Darwin var bevisst dialektiker, fant grunnlaget for en vitenskapelig klassifisering av menneskelige samfunn ved dets utvikling av produktivkreftene og eiendomsforholdenes struktur som frembringer samfunnets anatomi. Marxismen setter i stedet for den vulgære deskriptive klassifisering av samfunn og stat, som frem til i dag ennå florerer på universitetene, en materialistisk dialektisk klassifisering. Bare ved å bruke Marx' metode er det mulig å bestemme både begrepet en arbeiderstat og tidspunktet for dens undergang korrekt.
Alt dette inneholder, som vi kan se, intet "metafysisk" eller "skolastisk", som den innbilske uvitenhet erklærer. Dialektisk logikk uttrykker bevegelsens lover i samtidens vitenskapelige tenkning. Kampen mot materialistisk dialektikk uttrykker derimot en fjern fortid, småborgerskapets konservatisme, selvinnbilskheten hos innspiste universitetsfolk og … et lite håp om et liv etter døden.
Sist oppdatert 28. juli 2007
[email protected]