Oktober nr. 1 1939.
Besettelsen av Barcelona, som var avgjørende for den spanske borgerkrig, foregikk forbløffende lett. Uten ett skudd rykket Francos tropper inn i denne byen som engang hadde vært det revolusjonære proletariats fasteste borg. Ingensteds i Katalonia støtte han på virkelig motstand.
La oss slå fast: det spanske proletariats sak er tapt, kanhende for årtier fremover. De spanske arbeideres innsats har vært beundringsverdig, nesten uten like i historien. Tross dumhet, forræderi, kynisme, bevisst og ubevisst sabotasje fra ledelsens side har de holdt fascistene stangen gjennem nesten tre års borgerkrig. Det spanske proletariat eier hele vår beundring og vår takk. Vi må ikke glemme den solidaritet de har ubetinget krav på, de som har kjempet i Spania, flyktningene som kommer derfra! Men vi skal heller ikke glemme å gi Negrin Hernandes, Uribe, Garcia Oliver del Vayo, Caballero og konsorter den forakt de fortjener. Skammen og skjendselen rammer dem som har ødelagt det spanske proletariats motstand, berøvet kampen dens sosiale innhold, gjenoprettet den borgerlige orden og underkastet sig Stalin og Nonintervensjonskomitéen! Skammen og skjendselen faller også på de spanske stalinistene og på de sosialistene og anarkistene som har travet etter i samme fotspor, sluttet lag med reaksjonære politiske slyngler som Portelas Valladares, men myrdet revolusjonære sosialister som Nin, Durutti, Berneri, Wolf, og avvæbnet de spanske arbeidere. Skammen treffer og de franske, belgiske, engelske, sveitsiske, hollandske og skandinaviske "sosialistene" og "kommunistene" som under hele borgerkrigen var med på den gemene og kyniske nonintervensjonskomedien, som støttet stalinistenes løgner om en "trotskistisk sabotasje" i den republikanske forsvarskamp, og som samtidig for størstepartens vedkommende satt som brave regjeringssosialister og handlangere for sitt eget profittgriske borgerskap og knyttet diplomatiske og handelspolitiske forbindelser med Burgos. Men den verste skjendsel, hovedansvaret for det spanske proletariats nederlag samler sig til en ny tung post på det lange skyldregisteret hos den uhyggeligste skikkelse i moderne historie, Stalin, han som har ansvaret for, som har tvunget frem den forræderske og forbryterske folkefrontpolitikken, han som har organisert alle verdensproletariatetets nederlag i de siste 16 år - massebøddelen og kameratmorderen.
Tiden er inne for et raske tilbakeblikk over den spanske borgerkrigs historie. Den 27. juli 1936 reiste nesten hele den "republikanske" hær med general Franco i spissen sig mot "folkefrontrepublikken", som uten å treffe noen forholdsregler hadde sett på sammensvergelsen blandt sine rojalistiske og fascistiske offiserer, og ellers også hadde latt alt bli ved det gamle. Utsikten til borgerkrig lamslo de "venstre"radikale borgerne Azana, Barrio, Giral - de vaklet mellem kompromiss og overgivelse. Imens reiste arbeiderne sig på egen hånd til motangrep. Det blev organisert militsgrupper, som i løpet av få dager erobret Barcelona, Katalonia, Madrid, Malaga tilbake og samtidig beholdt den baskiske provins. Den største og mest verdifulle del av Spania var i arbeidernes hender. I sin kamp mot Francoopstanden sprengte de straks grensene for de republikanske institusjoner, dannet militsavdelinger, sovjeter, beslagla borgerlig eiendom, grunnet kooperativer, konfiskerte land og overlot det til landarbeidersammenslutninger osv. Et revolusjonært parti hadde altså glimrende utgangspunkter for en revolusjonær politikk. Det behøvde bare efter gammel opskrift i revolusjonær marxisme slutte sig til den bevegelse blandt arbeiderne og de fattige bøndene som allerede var igang for å drive den videre. Men i Spania manglet nettop et revolusjonært parti. Massene stod i juli 36 langt - langt tilvenstre for selv de ytterste venstre i politikken, dvs. POUM og anarkistene, og milevidt fra sosialistene, stalinistene og venstrerepublikanerne som først mange uker efter arbeiderreisningen våget å krype ut av hullene igjen. I stedet for å drive arbeidernes bevegelse fremover, slo alle de nevnte partier sig sammen for å bremse, bremse og atter bremse - nettop dette var "folkefrontpolitikkens" sanne innhold. Den vilde drive bevegelsen tilbake. Og de spanske mensjevikene brukte det samme argumentet som bremserne i enhver revolusjon, trusselen om intervensjon fra utenlandske makter. "La oss for guds skyld ikke sprenge rammen for den konstitusjonelle republikk, la oss sikre oss Englands og Frankrikes velvillige nøytralitet, kanhende kan vi til og med oppnå støtte hos disse landene hvis vi ikke foretar oss noe som støter mot deres interesser. La oss avsverge sosialismen, det røde flagg, internasjonalismen og sovjetene, og la oss istedet proklamere forsvar for privateiendommen, de spanske nasjonalfarver og Cortes." Og partiene ytterst til venstre - anarkistene og POUM - de reiste slett ingen skarp kamp mot denne kapitulasjonslinjen, tvertimot, de overtok argumentasjonen og grav den sin egen form, mer bedragersk og samtidig latterligere enn noen annen: Gjennom opstanden den 19. juli har arbeiderne sikret sig den reelle makt, la oss overlate den juridiske til President Azanas og Companys regjering, la republikken bli stående som diplomatisk fasade for å narre Frankrike og England. Men som alltid i slike tilfeller viste det sig snart at det var de små bedragere som narret sig selv. Det franske og det engelske borgerskap svarte gjennom sine agenter i Barcelona og Madrid: Vi hører nok de smukke ord, vi tror dem bare ikke. Vil dere gå inn i kretsen av "respektable" borgerlige demokratier, så opløs komitéene, gi privateiendommen tilbake, avvæbn arbeiderne, slå de revolusjonære tendensene ned, forby omveltningspartiene. Nå hadde vel kanskje ikke Englands og Frankrikes diplomatiske intervensjon nært nok til å tvinge det igjennem så fort, hvis de ikke hadde fått en velegnet gendarm. Stalin gjorde den borgerlige revolusjons program til sitt, og gikk inn for det med en Al Capones gangstermetoder, med autoritet som revolusjonær, og med en bøddels samvittighetsløshet. Og til dette bestemte, skarpt begrensede formål - å kvele den selvstendige arbeiderbevegelsen - fikk Stalin til og med Englands og Frankrikes tillatelse til å levere den spanske regjering etpar våben.
En sten falt fra hjertet hos de spanske socialister og anarkister. Nu hadde jo Stalin heldigvis lettet dem for plikten til å kjempe for egne prinsipper. Lederne av de spanske anarkister og syndikalister gjorde plutselig samme oppdagelse som i sin tid Kautski, og som dengang skaffet ham deres tydelige forakt: at vel er prinsippfasthet en vakker egenskap i "fredstid", men i "krigstid" blir den bent fram livsfarlig. Så byttet de da uten større sorg sine prinsipper mot Stalins våben, og hjalp de spanske stalinistene, som ved borgerkrigens begyndelse hadde spilt en helt ubetydelig rolle, til en ledende stilling som de mest konsekvente, hensynsløse, kyniske og uhemmete representanter for den borgerlig-republikanske linje.
Forrådt og forlatt av sine organisasjoner gjorde Barcelonaarbeiderne i mai 1937 enda et siste fortvilet, men heltemodig forsøk på å forsvare det de hadde vunnet den 19. juli, for å kunne føre kampen mot Franco videre med alle arbeiderrevolusjonens midler og metoder. Igjen hadde et revolusjonært parti hatt en storartet anledning til å slutte sig til bevegelsen blandt arbeiderne for å drive den fremover og føre den til seier. Og igjen sluttet POUM sig til bare for å bremse på bevegelsen, mens de ledende anarkister alt fra første øyeblikk stilte sig på den annen side av barrikadene. På denne måte tilfalt seieren de stalinistiske bødlene. Men maidagenes virkelige betydning når langt videre: Det var det viktigste, det mest avgjørende slag i hele den spanske borgerkrig som der ble utkjempet. Den seier de stalinistiske republikanske politikorps der vant over Barcelonaarbeiderne, ved russiske våbens hjelp, avgjorde borgerkrigen til fordel for Franco. La oss håpe at Franco ikke vil glemme å skjenke sin høyeste orden til den som mer enn noen annen har æren for dette slaget, bøddelen i Kreml.
De spanske socialister og anarkister inbilte sig i fullt alvor at uten Sovjets våben og Englands og Frankrikes nøytralitet vilde det være umulig å føre kampen mot Franco. Ingen pris kunde være for høy, intet forræderi for dyrt når det gjaldt å sikre sig disse "fordelene". De forfalsket den spanske borgerkrig, fra en krig mellem undertrykkerne og de undertrykte til en krig mellem to fraksjoner av undertrykkere, og med en riktig følelse av at man måtte komme til de herskende klasser i England og Frankrike, ikke som demokrat, men som imperialist, proklamerte Caballero og Negrin sitt ubetingede krav på Marokko. Negrin offentliggjorde et program i 13 punkter som vel er det mest skamløse noen krigførende regjering har våget å by de massene som kjempet på dens side: Til borgerskapet på den annen side av skyttergraven lovet programmet "statens beskyttelse for all eiendom erhvervet på lovlig måte, beskyttelse av arveretten" og til de halvt utsultede arbeidere som daglig satte livet inn … en fremskrittsvennlig lovgivning, hverken mer eller mindre (pkt. 9). Det 10. punkt i sitt program har Negrin hentet like fra nazismens søppelhaug: "Arbeidet for rasens kulturelle, fysiske og sedelige forbedring vil være en av statens viktigste oppgaver". Men han nøyer seg ikke med det, programmets siste punkt fratar nemlig borgerkrigen enhver mening: Det er "forræderi" hvis man ikke undertrykker enhver tanke på hevn, hvis en motsetter sig et storslagent amnesti og en forsoning med de fascistiske generaler, offiserer og borgere som på sin side har vekket den spanske rases gamle egenskaper, heltemot og idealisme, til ny ære.
Mer enn alle tyske og italienske fly og tanks har dette Negrins program knekket arbeidernes kampvilje og hjulpet Franco fram mot seieren. Også Negrin har gjort seg fortjent til en Francoorden.
For hele folkefrontens spekulasjon i de engelske og franske imperialisters gunst, måtte nødvendigvis strande på den kjensgjerning at som imperialist og kapitalens beskytter var firmaet Franco unektelig sikrere enn koalisjonen "sosialister, kommunister og anarkister", om de nå aldri så meget avsvor sin socialisme, kommunisme og anarkisme og tilbad privateiendommens guder. Den spanske regjeringen klarte ikke å skaffe sig støtte fra den engelske og franske regjering, men den opnådde iallfall å miste deres respekt. Det forklarer at jo feigere og mer reaksjonær, jo borgerligere og mer ettergivende den spanske regjering ble, desto mer nedlatende ble den behandlet, og til sist fullkomment neglisjert, desto mer forskanset England og Frankrike og de "demokratiske" ak, så demokratiske småstatene sig bak sin nonintervensjonspolitikk. Folkefronten hadde ikke mere hell med sin underkastelse under Stalin. Som vi uavbrutt og tross alle angrep og bakvaskelser har slått fast siden høsten 1936, var det ikke Stalins må gjennom intervensjonen i Spania å opnå seier over Franco, men å slå ned arbeiderrevolusjonen. Stalin levert våben inntil POUM var oppløst, Nin og noen snes "trotskister" og venstre-anarkister snikmyrdet, opstanden i Barcelona slått ned og proletariatet avvæbnet. Etter Barcelonaarbeidernes nederlag i mai 37 ble sendingene fra Sovjet sjeldnere og sjeldnere, og etter Hitlers triumf i München opphørte de helt, Staling hadde grundig nådd sitt mål, å kvele arbeiderrevolusjonen. Nu hadde han andre bekymringer. Den viktigste er: hvordan skal han komme til en forståelse med Hitler? For å opnå det er han villig til å betale en hvilkensomhelst pris ennå før Hitler har forlangt den. Derfor nekter han de tyske og tsjekkiske flyktninger, jøder og ikke-jøder, asylrett, derfor overlater han de tusener og atter tusener av ofre for sin spanske politikk til seg selv og overgir dem til en navnløs elendighet.
Den spanske regjerings fullkomne utenrikspolitiske isolering, skaptes altså nettop gjennem en politikk som var diktert av den stadige frykten for en slik isolering. En revolusjonær regjering vilde på forhånd ha regnet med fiendskap fra alle verdens imperialister og makthavere, og frivillig isolert seg fra dem, for nettop derved å overvinne sin isolerte stilling. Den ville ha satt det virkelige demokrati, de undertrykte massers demokrati i bevegelse, ved hensynsløs å avsløre for dem skinhelligheten, hykleriet og kynismen hos imperialistene og deres "demokratisk", "socialistisk" og "kommunistisk" maskerte agenter. På det vis ville de ha utløst massenes begeistring og kampvilje, og enten tvunget herrerne Blum og Spaak til å gi efter og opheve boykotten, eller bidratt til å styrte dem med støtte i massenes revolusjonære bevegelse. Et revolusjonært parti ville også foraktelig avvist Stalins forbryterske forlangender og på den måte tvunget Stalin til enten å levere våbnene allikevel eller åpent å slutte lag med den det spanske og internasjonale proletariats motstandere. Resultatet vilde vært: Stalins prestige i internasjonalen vilde være knekket, de russiske arbeidere ville våknet til ny bevissthet og ny kamp, og de spanske arbeideres tillit sin sin regjerings ubøyelige revolusjonære vilje vilde steget.
Men om Stalin i så tilfelle ikke sendte noen våben, og de russiske arbeideres selvstendige aksjon lot vente på seg?
"Sett at det ikke hadde vært noen Sovjetunion i det hele tatt", svarer Trotski i sin brosjyre Vi må lære av Spania overfor denne innvending. "Hittil er revolusjoner ikke gjennemført med hjelp fra høye utenlandske beskyttere som leverte dem våben. Det var gjerne kontrarevolusjonen som nøt utlandets støtte. Er det nødvendig å minne om franske, engelske, amerikanske, japanske og andre troppers intervensjon mot sovjetene? Den russiske arbeiderklasse seiret over indre reaksjon og utenlandsk intervensjon uten noen støtte utenfra. Revolusjonen seirer fremforalt gjennom et dristig socialt program som gjør det mulig for massene å erobre de våben som finnes på deres territorium, og splitte den fiendtlige hær. Den røde hær beslagla franske, engelske og amerikanske militærforråd, og kastet de fremmede intervensjonshærer ut i havet. Men det er kanskje allerede glemt?"
Ja, de offisielle arbeiderførere, eller litterære snyltere på bevegelsen (Malraux, Nordahl Grieg, Louis Fischer) glemmer alt og lærer ingenting. Imidlertid nærmer avgjørelsens time sig i Frankrike. Det franske proletariat kommer til å stå i en langt vanskeligere stilling enn det spanske i 1936. Derfor vil også slike som Blum, Jouhaux og Thorez, vise sig ennå mer krypende, eftergivende, forræderske, karakterløse og feige enn noen gang før. Men det vil bare føre til at de mister selv den siste rest av kontakt med massene, og derved forvandler sig til en verdiløs og kompromitterende ballast for borgerskapet. Den viktigste lære det internasjonale og i første rekke det franske proletariat kan hente sig fra Spania, lyder: Arbeiderklassen trenger et fast sammensveiset, revolusjonært, marxistisk parti, som står i nærmeste kontakt med massene og varetar alle undertrykte lags demokratiske som sosialistiske interesser og krav med ytterste besluttsomhet. Og den annen lære: Det franske proletariat må jage alle dem som erklærer en fransk revolusjon for umulig fordi Frankrike er omgitt av kontrarevolusjonære makter, ut av sine rekker som feige forrædere. Historien stiller Frankrike overfor alternativet: Enten ved sitt eget eksempel å forandre omverdenen, eller selv å formes av omverdenen. Noen tredje mulighet gis der ikke. En seier for fascismen i Frankrike vil besegle Europas skjebne og legge avgjørelsen av det menneskelige samfunds fremtidige organisasjon til Nordamerika. Ennå ligger nøkkelen til situasjonen i Frankrike, men hvor er hånden som griper den?
7.2.39
Sist oppdatert 2. august 2008
[email protected]