Første gang utgitt i Sovjetunionen september 1924.
Tekst hentet fra Leon Trotski 'Lærdommene fra oktober' utgitt av Internasjonale Sosialister, Oktober 1917. Oversatt av Jan Roger Ljønes.
Vi lyktes med oktoberrevolusjonen, men oktoberrevolusjonen har ikke gjort lykke i vår presse. Vi har fortsatt ikke et eneste verk som gir et helhetsbilde av omveltningen og understreker dens viktigste politiske og organisatoriske lærdommer. Og mer enn det: Selv ikke de dokumentene som skildrer de enkelte stadiene i den umiddelbare forberedelsen til opprøret - ikke engang de viktigste av dem - er hittil offentliggjort.
Vi publiserer mange historisk-revolusjonære og partihistoriske dokumenter og materialer om tiden før oktoberomveltningen og vi utgir ikke så rent lite litteratur om tiden etter oktoberomveltningen, men det egentlige oktober har vi viet adskillig mindre oppmerksomhet. Da revolusjonen var fullbyrdet mente vi at det ikke var nødvendig å regne med noen gjentakelse. Og for å løse de påtrengende utfordringene som oppbyggingsarbeidet stilte oss overfor kunne vi ikke vente noen øyeblikkelig nytte av å studere oktoberrevolusjonen; verken betingelsene for dens umiddelbare forberedelse, dens iscenesettelse eller de første ukene av dens befestelse.
Denne vurderingen er uttrykk for en grov feil - selv om den er halvveis ubevisst. Den er også nasjonalt innskrenket. For selv om vi heller ikke kommer til å gjenta oktoberrevolusjonen, så betyr det på ingen måte at vi ikke likevel skulle ha mye å lære av dette eksemplet. Vi er en del av internasjonalen, og arbeiderklassen i alle land står fortsatt foran løsningen av sine egne "oktober-oppgaver". I de seneste årene har vi sannelig også sett massevis av overbevisende eksempler på at våre oktober-erfaringer fremdeles ikke - selv ikke i Vestens mest modne kommunistpartier - har blitt omsatt i kjøtt og blod, og på at ikke engang de enkleste kjensgjerninger er kjent for dem.
Man kan vise til at det ikke lar seg gjøre å studere oktober - ikke engang å publisere dokumentmaterialet - uten å måtte grave opp gamle meningsforskjeller. Men en slik innstilling til dette spørsmålet vil være altfor trangsynt. Nå er det klart at uenighetene i året 1917 var av en meget dyp natur, og slett ikke tilfeldige. Men det ville være ytterst smålig om man nå, etter mange år, skulle smi våpen av dem mot dem som tok feil den gang. Og enda mindre tillatelig ville det være om man skulle fortie de gale analysene av oktoberrevolusjonen - som er av kolossal internasjonal betydning - på grunn av slike underordnede personlige betraktninger.
I fjor (1923) led vi to knusende nederlag i Bulgaria. Først forsømte partiet et sjeldent gunstig øyeblikk for en revolusjonær aksjon (bøndenes oppstand, Zankows juni-revolusjon) på grunn av doktrinære og fatalistiske beregninger. For å rette opp feilen styrtet partiet deretter inn i september-oppstanden uten på forhånd å ha skapt dens politiske og organisatoriske forutsetninger. Den bulgarske revolusjonen skulle være startskuddet for den tyske. Til all ulykke ble denne klossete opptakten i Bulgaria etterfulgt av en enda verre utvikling i Tyskland. Der hadde vi i fjor høst et klassisk eksempel rett for våre øyne på hvordan man kan forsømme en helt avgjørende revolusjonær situasjon av verdenshistorisk betydning. Og igjen: Fremdeles i dag er det ikke gjort noen inngående og konkret vurdering verken av det bulgarske eller det tyske eksperimentet fra i fjor.
Det er disse linjenes forfatter som har satt fjorårets begivenheter i Tyskland inn i dette alminnelige skjemaet. Alt som har skjedd etterpå har helt og holdent bekreftet riktigheten av dette skjemaet, og ingen har forsøkt seg med noen annen framstilling. Men et skjema er ikke nok: Vi trenger en forklaring som presenterer virkelig materiale, et nøyaktig bilde av fjorårets hendelser i Tyskland - og som kan legge for dagen de avgjørende årsakene til det katastrofale nederlaget.
Episodene i Bulgaria og Tyskland kan vanskelig forstås uten på forhånd å ha gitt en politisk og taktisk redegjørelse for oktoberrevolusjonen. Fortsatt er vi ikke engang selv egentlig klare over hva vi gjorde eller hvordan vi gjorde det. Etter oktoberrevolusjonen regnet vi med at de neste begivenhetene i Europa ville løsne av seg selv, og det så raskt at det ikke ville komme noen teoretisk analyse av lærdommene av oktober i mellomtiden. Men det viste seg at en arbeideroppstand ikke var mulig fordi man manglet et parti som kunne lede den. Arbeiderklassen kan ikke erobre makten gjennom en elementær oppstand. Til og med i det høyt kultiverte og industrialiserte Tyskland resulterte den elementære oppstanden i november 1918 ikke i annet enn at makten kom i borgerskapets hender. Én eiendomsbesittende klasse er i stand til å erobre makten når den fratvinges en annen eiendomsbesittende klasse fordi den kan støtte seg på sin rikdom, på sin kultur, og på sine talløse forbindelser med det gamle statsapparatet. Men for arbeiderklassen kan dens parti ikke erstattes med noe.
Egentlig er det først rundt sommeren 1921 at perioden med virkelig organisatorisk oppbygging av de kommunistiske partiene starter. ("Kamp om massene", "enhetsfront"). "Oktober-oppgavene" blir imidlertid satt til side, og samtidig studiet av oktoberrevolusjonen. Men fjoråret har på nytt stilt oss overfor oppgaven å organisere arbeideropprøret. Derfor er det på høy tid å offentliggjøre alle dokumenter, publisere materialer og ta fatt på granskningen av disse spørsmålene.
Selvsagt vet vi at enhver klasse, ja til og med ethvert parti, lærer mest av sine egne erfaringer. Men det betyr slett ikke at andre lands, andre klassers eller andre partiers erfaringer derfor har underordnet betydning. Uten å studere den store franske revolusjonen, revolusjonene i 1848, eller pariserkommunen ville vi aldri ha kunnet gjennomføre oktoberomveltningen, selv om vi hadde vår egen erfaring fra 1905. Til og med dette "nasjonale" eksperimentet støttet seg forresten på resultatene av tidligere revolusjoner og videreførte deres historiske linje. For oss var kontrarevolusjonens periode [reaksjonen etter 1905, o.a.] en tid da vi betraktet resultatene og trakk lærdommene av året 1905.
Ikke noe slikt arbeid er gjort når det gjelder den seierrike revolusjonen i 1917, ikke engang en tiendedel av det. Riktignok: Vi lever ikke i reaksjonens og emigrasjonens tid. Men til gjengjeld: De midlene og kreftene vi disponerer i dag kan ikke sammenlignes med de vi hadde i de harde årene. Det eneste som kreves er å reise spørsmålene omkring studiet av oktoberrevolusjonen klart og tydelig innenfor partiet og internasjonalen. Det er nødvendig at hele partiet - særlig den unge generasjonen - skritt for skritt trenger inn i analysen av omveltningen. Revolusjonens erfaringer gir den dypeste og mest ubestridelige prøven på fortiden og åpner perspektiver for framtiden. Lærdommene av fjorårets hendelser i Tyskland er ikke bare en alvorlig oppvekker, men også en inntrengende advarsel for oss.
Det kan bemerkes at selv fullt kjennskap til oktoberrevolusjonens forløp ikke ville ha vært noen garanti for vårt tyske søsterpartis seier. Men hva hjelper det vel med et slikt helt underordnet resonnement, som er aldeles filisteraktig og som heller ikke kan bringe oss et eneste skritt videre? Studiet av oktober alene fører selvfølgelig ikke til seier i andre land. Men det kan være situasjoner hvor alle forutsetningene for en revolusjon ligger åpent i dagen og det eneste som mangler er en vidtskuende og besluttsom ledelse. Denne vokser fram av forståelsen av revolusjonens lover og metoder. Akkurat slik lå situasjonen an i Tyskland i fjor, og det samme kan gjenta seg i andre land.
Til studiet av arbeiderrevolusjonens lover og metoder finnes det i dag ingen viktigere eller dypere kilde enn vårt oktober-eksperiment. Ledere i de andre europeiske revolusjonære partiene som ikke har studert oktoberomveltningen kritisk og inngående ligner hærførere som under våre dagers forhold forbereder seg til en ny krig uten overhodet å ha gjort seg kjent med den forrige imperialistiske krigens strategiske, taktiske og tekniske erfaringer. Slike hærførere ville uten tvil lede sine tropper rett til nederlag.
Arbeiderrevolusjonens viktigste redskap er partiet. Allerede på grunnlag av vår ettårige erfaring (fra februar 1917 til februar 1918) - sammen med begivenhetene i Finland, Ungarn, Italia, Bulgaria og Tyskland - kunne man anse følgende som en praktisk talt allmenngyldig lov:
Ved overgangen fra arbeidet for å forberede revolusjonen til den umiddelbare kampen om makten bryter det ut en partikrise. Krisene i partiet inntreffer normalt ved hvert alvorlige vendepunkt i partiets utvikling; enten som dets varsel eller som dets resultat. Dette kommer av at hver utviklingsperiode i partiet har sine egne særtrekk, og at arbeidet blir ledet av helt bestemte metoder og vaner. En taktisk nyorientering betyr alltid et brudd med de tidligere metodene og vanene. Den nærmeste og mest umiddelbare årsaken til alle indrepolitiske rivninger og kriser ligger i dette. "Alt for ofte har det hendt", skrev Lenin i juli 1917,
at ved plutselige historiske begivenheter har selv de mest framskredne partiene behøvd lang tid for å finne seg til rette i den nye stillingen, de har gjentatt gamle paroler som i går var riktige, men som i dag har mistet enhver mening, og som har mistet den like 'plutselig' som den historiske vendingen inntraff 'plutselig'.
Nå vokser faren: Hvis omveltningen kommer uventet, og hvis perioden forut har samlet opp mange konservative elementer i partiets ledende organer, så vil disse organene i det avgjørende øyeblikket vise seg ute av stand til å fylle sin lederrolle som de har forberedt seg på i årtier. Partiet blir revet opp av kriser og bevegelsen går forbi det - til nederlag.
Det revolusjonære partiet befinner seg alltid under et press fra fremmede politiske krefter. I hver periode utvikler det bestemte metoder for å stå imot denne påvirkningen. Ved en taktisk nyorientering, og ved de indre rivningene i forbindelse med den, svekkes evnen til å motstå de ødeleggende ytre kreftene. Derfor finnes det en fare for at partiets indre forandringer - som tvinger seg fram fordi omleggingen er nødvendig - vokser utover sitt mål og tjener som støttepunkter for forskjellige andre klasseinteresser. Enklere uttrykt: Et parti som ikke holder tritt med sin klasses historiske oppgaver, står indirekte i fare for å bli et redskap for andre klasser - eller det kan også virkelig bli det.
Når dette er riktig i forhold til alle viktige taktiske vendinger, så er det desto viktigere når det gjelder de store strategiske omlegningene. Med uttrykket taktikk i klassekampen mener vi kunsten å utføre enkle operasjoner. Vi kan for eksempel bruke analogien fra krigsvitenskapen. Strategi betyr kunsten å seire, det vil si å erobre makten. Før krigen og i Den 2. Internasjonalens epoke innså vi praktisk talt ikke denne forskjellen. Da begrenset vi oss til den sosialdemokratiske taktikkens begreper. Og det var ikke tilfeldig: Sosialdemokratiet hadde én parlamentarisk taktikk, én faglig, én kommunalpolitisk, én kooperativ, og så videre. Tanken å samle alle disse kreftene, å tilkjempe seg seieren over fienden ved å knytte alle kampmidler sammen, falt oss egentlig aldri inn i den 2. Internasjonalens epoke. Oppgaven å erobre makten på alvor trengte seg heller ikke fram.
Det var ikke før under revolusjonen i 1905 at arbeiderkampens grunnleggende strategiske spørsmål for første gang på lenge trådte i forgrunnen. Dette var bolsjevikenes fortjeneste. Den revolusjonære strategiens virkelige storhetstid begynner først i året 1917 i Russland, og kort etter i hele Europa. Det er ikke slik at strategien setter taktikken til side i enkeltspørsmålene om fagbevegelsen, den parlamentariske virksomheten og så videre. Disse får tvert imot en ny rolle, og forvandles til underordnede metoder i den sammensatte kampen om makten. Taktikken underkaster seg strategien.
Når selv den taktiske omleggingen vanligvis fører til indre kriser i partiet; hvor mye sterkere og hvor mye mer ettertrykkelige må ikke da rivningene være ved et strategisk vendepunkt? Og den mest gjennomgripende omleggingen av alle kommer når partiet går over fra forberedelsen, propagandaen, organisasjonen og agitasjonen til den umiddelbare kampen om makten, til væpnet oppstand mot borgerskapet. Alt som finnes i partiet av ubesluttsomme, skeptiske, opportunistiske og mensjevikiske elementer protesterer mot oppstanden. De søker etter teoretiske formler for sin opposisjon og finner dem - hos gårsdagens fiender, opportunistene. Denne prosessen er vi ennå vitne til mange steder.
I tiden fra februar til oktober 1917 foregikk agitasjonsarbeidet blant massene på bredeste grunnlag. Etter det fulgte et troppeskue og en styrkeprøve foran det avgjørende slaget. I oktober - og etter oktober - ble kampkraften testet gjennom kjempemessige historiske handlinger. Når man nå, noen år etter oktober 1917, skal analysere revolusjoner, og spesielt den russiske, kan man ikke komme utenom erfaringene fra oktober 1917. Uten dem vil det hele være ufruktbar skolastikk og slett ingen marxistisk analyse av politikken. Det ville være som om man skulle diskutere forskjellige svømmemetoder og samtidig krampaktig strebe etter ikke å se mot elven hvor de badende benytter metodene i praksis. Det finnes ikke noe bedre middel til å sette oppfatninger om revolusjonen på prøve enn å studere dem i bruk - i revolusjonen selv - slik også svømmemetodene best lar seg undersøke ved et sprang i vannet.
04 / 10 / 2000
[email protected]