Første gang utgitt i Sovjetunionen september 1924.
Tekst hentet fra Leon Trotski 'Lærdommene fra oktober' utgitt av Internasjonale Sosialister, Oktober 1917. Oversatt av Jan Roger Ljønes.
Aprilkonferansen førte partiet ut på den prinsipielt riktige veien. Men uenighetene i partiets ledende kretser forsvant ikke. Tvert imot. De ble dypere og viktigere i løpet av begivenhetenes gang, og de tilspisset seg til det ytterste nettopp i revolusjonens aller mest avgjørende øyeblikk i oktober.
Lenin tok initiativet til å organisere en demonstrasjon 10. juni. De samme partikameratene som hadde vært misfornøyde med aprildemonstrasjonen karakteriserte den som eventyrlig. På grunn av sovjetkongressens forbud fant 10. junidemonstrasjonen aldri sted. Men 18. juni fikk partiet revansj. Den felles demonstrasjonen kom i stand etter et heller uforsiktig initiativ fra opportunistenes side, men den ble avviklet under nesten bare bolsjevikiske paroler.
Nå ville imidlertid også regjeringen foreta seg noe: Den satte igang den ubetenksomme og idiotiske offensiven ved fronten. Dette var et avgjørende øyeblikk. Lenin advarte partiet mot uforsiktige skritt. 21. juni skriver han i Pravda:
Kamerater. En aksjon på dette tidspunktet vil ikke være hensiktsmessig. Nå må vi gjennom en helt ny etappe i vår revolusjon.
Likevel; julidagene kom - en av de viktigste milepælene såvel på revolusjonens vei som på de indre partistridighetenes vei.
I julibevegelsen spilte Petrograd-massenes egenmektige aksjon den avgjørende rollen. Og Lenin stilte seg utvilsomt spørsmålet: Er det virkelig mulig at tiden ennå ikke er inne? Har ikke massenes stemning vokst ut over sovjetapparatet? Står vi ikke egentlig i fare for å bli hypnotisert av sovjetenes legalitet, og bli stående igjen bak massenes iver og attpå til bli isolert fra dem?
Flere av de militære aksjonene i julidagene ble ganske sikkert gjennomført på enkelte bolsjevikers initiativ, som også oppriktig trodde at deres standpunkter samsvarte med Lenins vurdering av situasjonen. Lenin sa senere: "I juli gjorde vi mange feiltrinn". Men faktisk førte også dette framstøtet til ny orientering, bredere anlagt, og på et nytt og høyere trinn i bevegelsen. Vi var nødt til gjøre et fryktelig tilbaketog. Lenin og partiet forberedte seg på oppstanden og maktovertakelsen, og så juliaksjonen kun som en episode hvor vi betalte meget dyrt for å skaffe oss en intens føling med de fiendtlige kreftene, men som vi ikke måtte la få innflytelse på vår helhetslinje.
Derimot måtte de av våre medlemmer som var motstandere av makterobringen åpenbart se et skadelig eventyr i juli-episoden. Høyreelementene i partiet mobiliserte, og deres kritikk ble sterkere. Det kom en tilsvarende endring av tonen i deres besvergelser. Lenin skrev:
Alt dette jammeret, alle disse betraktningene - om man ikke skal delta i 'forsøket på å gi massenes berettigede misnøye og opphisselse et fredelig og organisert uttrykk' - fører enten til overløperi, hvis de utgår fra bolsjeviker, eller de viser seg som en helt vanlig foreteelse hos småborgeren, de er uttrykket for småborgerens alminnelige angst og forvirring.
At uttrykket overløperi brukes i en slik anledning stiller uenighetene i et tragisk lys. Senere kommer dette onde ordet stadig oftere fram.
Den opportunistiske holdningen til maktspørsmålet og til spørsmålet om krigen førte oss naturligvis til en tilsvarende uenighet om Internasjonalen. Fra høyresiden ble det gjort forsøk på å få partiet til å delta i sosialpatriotenes Stockholmskonferanse. 16. august skrev Lenin:
Kamerat Kamenevs tale i sentraleksekutivkomitéen 6. august i anledning Stockholmskonferansen må avvises på det sterkeste av alle bolsjeviker som fortsatt er trofaste til sitt parti og til sine prinsipper.
Og videre heter det, med henblikk på frasen om at Stockholmskonferansen skulle "folde ut revolusjonens banner", at:
dette er en tom deklamasjon i Tsjerenovs og Zeretellis ånd. Det er en himmelropende usannhet. Ikke revolusjonens banner, men kompromissenes banner, sosialimperialistenes gjensidige amnesti, bankierenes forhandlinger om fordelingen av anneksjonene - disse bannerne vil foldes ut over Stockholm.
Veien til Stockholm var i virkeligheten veien til Den 2. Internasjonalen, akkurat slik deltakelsen i For-Parlamentet var veien til den borgerlige republikken. Lenin krevde boikott av Stockholmskonferansen, akkurat slik han senere også krevde boikott av For-Parlamentet. I kampens hete glemte han ikke et øyeblikk hva som var oppgaven: Grunnlegging av en ny, kommunistisk internasjonale.
Allerede 10. april foreslår Lenin å forandre partiets navn. Alle innvendingene mot det nye navnet tilbakeviser han som argumenter for treghet og rutine. Han holder fast ved dette: "Det er på tide å kaste vekk den skitne skjorten og få på seg rene klær." Likevel var motstanden i partiets mest ledende kretser så sterk at et helt år - da Russland kastet vekk borgerherredømmets skitne klær - skulle gå før partiet kunne bestemme seg for å forandre sitt navn og vende tilbake til tradisjonene fra Marx og Engels.
Lenins rolle gjennom hele året 1917 kommer symbolsk til uttrykk i fortellingen om partiets navnebytte: Ved historiens skarpeste vendepunkter fører han alltid en kraftig kamp i partiet mot gårsdagen i morgendagens navn. Og gårsdagens motstand, som alltid opptrer under "tradisjonens" kjennemerker, kommer nå og da meget kraftfullt til uttrykk.
Kornilov-episoden førte til en sterk forskyvning av stillingen til vår fordel. Den dempet motsetningene for en stund, men skjøv dem ikke helt til side. På høyrefløyen dukket det i disse dagene opp en tendens som ville trekke partiet mot sovjetenes flertall på grunnlag av forsvar for revolusjonen, og delvis også på det nasjonale forsvarets fundament. Lenin reagerte mot dette i begynnelsen av september i et brev til sentralkomiteen:
Det er min overbevisning at de partifellene som synker ned til 'fedrelandsforsvaret' forfaller til prinsippløshet, eller (som også andre bolsjeviker gjør) til en blokkdannelse med de sosialrevolusjonære for å støtte den Provisoriske Regjeringen. Dette er grunnleggende feil, det er prinsippløshet. Vi vil ikke forsvare landet før makten har gått over i proletariatets hender.
Og videre:
Kerenskis regjering må vi ikke engang nå støtte. Det ville være prinsippløshet. Man kan innvende: Skal vi ikke kjempe mot Kornilov? Selvfølgelig skal vi det. Men det er ikke det samme. Det går en grense her som enkelte bolsjeviker overskrider når de forfaller til opportunisme og lar seg rive med av begivenhetenes strøm.
Det neste trinnet i den indre stridens utvikling var Den Demokratiske Konferansen (fra 12. til 22. september) og For-Parlamentet (7. oktober), som sprang ut av den. Oppgaven for mensjevikene og de sosialrevolusjonære var å prøve å binde bolsjevikene til sovjetenes legalitet og forsøke å føre denne legaliteten smertefritt over i en borgerlig-parlamentarisk lovlighet.
Høyresiden i vårt parti gjorde alt de kunne for å komme disse anstrengelsene i møte. Vi har allerede sett hvordan det var de forestilte seg revolusjonens utvikling: Sovjetene overgir litt etter litt sine funksjoner til andre organisasjoner, til Dumaen, til kommunene, til fagforeningene og endelig til Den Konstituerende Forsamlingen. Deretter forsvinner de fra overflaten. Veien gjennom For-Parlamentet skulle avlede massenes oppmerksomhet fra arbeiderrådene. En "foreløpig" konstruksjon skulle lede til Den Konstituerende Forsamlingen som den endelige sluttsteinen i den demokratiske revolusjonen.
Imidlertid hadde bolsjevikene allerede nå flertall i sovjetene både i Petrograd og i Moskva. Vår innflytelse i hæren vokste ikke bare fra dag til dag, men fra time til time. Nå dreide det seg ikke lenger om å vurdere perspektiver og forutsigelser, men rent bokstavelig om å finne den veien vi skulle gå allerede dagen etter.
De åpent opportunistiske partienes opptreden på Den Demokratiske Konferansen avslørte hele deres spyttslikking. Men vårt forslag om demonstrativt å forlate konferansen, fordi den helt åpenbart var pill råtten, møtte heftig motstand fra høyreelementene i ledelsen i vårt parti, som fortsatt var mektige. Konflikten om dette spørsmålet ble opptakten til striden i spørsmålet om boikott av For-Parlamentet. Den 24. september, altså etter Den Demokratiske Konferansen, skrev Lenin:
Bolsjevikene skulle ha forlatt konferansen ikke bare som et tegn på protest, men også for å unngå fellen å avlede folkets oppmerksomhet fra de sentrale spørsmålene.
Debatten i bolsjevikfraksjonen på Den Demokratiske Konferansen om boikott av For-Parlamentet var ekstremt viktig til tross for temaets nokså snevre betydning. I realiteten var det høyrefløyens forsøk på å få partiet med seg på "fullbyrdelsen av den demokratiske revolusjonen" - som ytre sett ga dem størst resultater - som nå sto på spill. Disse debattene ble visstnok ikke stenografert, i hvert fall foreligger det fortsatt ingen stenografisk beretning. Heller ikke er det funnet noen protokoller fra møtene. Enkelte utilstrekkelige notater fant undertegnede blant sine papirer.
Kamerat Kamenevs argumenter ble senere klarere og skarpere uttrykt i Sinovjevs og Kamenevs kjente brev til partiorganisasjonene (11. oktober). Den klareste prinsipielle formuleringen av spørsmålet ga Nogin: "Boikotten av For-Parlamentet er en oppfordring til opprør, det vil si til gjentakelse av julidagene." Andre partifeller tok utgangspunkt i den vanlige sosialdemokratiske parlamentariske taktikken og sa omtrent: "Ingen ville våge å foreslå boikott av et parlament. Her foreslår man likevel å boikotte en tilsvarende institusjon bare fordi den heter For-Parlament."
Høyrefløyens grunnleggende oppfatning var at revolusjonen uunngåelig måtte bevege seg fra sovjetene til den borgerlige parlamentarismen, at For-Parlamentet var et naturlig ledd i denne utviklingen, og at det derfor ville være meningsløst å nekte å delta i det, ettersom man jo visselig forberedte seg på å innta venstrebenkene i det virkelige parlamentet. Man skulle fullbyrde den demokratiske revolusjonen og "forberede seg" til den sosialistiske.
Men hvordan forberede? Den borgerlige parlamentarismens skole lærer oss jo at de framskredne landene viser veien for de tilbakeliggendes framskritt. Tsarismens fall oppfattet de som revolusjonært, som det også var. At arbeiderklassen skulle erobre statsmakten forsto de derimot som noe parlamentarisk, som et resultat av demokratiets fullbyrdelse. Mellom den demokratiske og den sosialistiske revolusjonen måtte det derfor ligge mange år med et demokratisk regime.
Striden om deltakelsen i For-Parlamentet var også striden om "europeiseringen" av arbeiderbevegelsen. Sosialdemokratiet skulle delta i den demokratiske prosessen for "å erobre makten".
Sammensetningen av bolsjevikfraksjonen på Den Demokratiske Konferansen skilte seg ikke fra sammensetningen på de alminnelige partikonferansene. Flertallet gikk inn for å delta i For-Parlamentet. Denne kjensgjerningen alene var nok til å skape uro, og fra dette øyeblikket slo Lenin alarm. Under konferansen skrev han:
Det vil være den største feil, det verste parlamentariske idioti, hvis vi skulle håndtere Den Demokratiske Konferansen som et parlament. For selv om den hadde proklamert seg som et parlament, som revolusjonens suverene parlament, så ville den likevel ikke ha kunnet bestemme noe: Avgjørelsene ligger andre steder, i Petrograds og Moskvas arbeiderkvarterer.
Hvordan Lenin vurderte deltakelse eller ikke-deltakelse i For-Parlamentet ser vi av tallrike ytringer, ikke minst av et brev til sentralkomiteen 29. september, hvor han omtalte slike "himmelropende feil fra bolsjevikenes side, som den idiotiske beslutningen å delta i For-Parlamentet" For ham var det klart at denne avgjørelsen var uttrykk for samme slags demokratiske utopier og småborgerlige tendenser som han stadig bekjempet, og hver gang konfronterte han illusjonene med sin egen forståelse av arbeiderklassens revolusjon. Det er ikke sant at det må ligge mange år mellom den borgerlige og den sosialistiske revolusjonen. Det er ikke sant at den eneste, eller den viktigste, eller den obligatoriske, skolen for forberedelsen av maktovertakelsen må være parlamentarismens skole. Det er ikke sant at veien til makten bare kan føres gjennom det borgerlige demokratiet. Dette er alt sammen tomme abstraksjoner og doktrinære skjemaer. Deres politiske rolle er å baste og binde arbeiderklassens fortropp på hender og føtter og forvandle den gjennom "demokratisk" statsmekanikk til en ynkelig opposisjonell skygge av borgerskapet.
Så er da dette også sosialdemokrati. Arbeidernes klassepolitikk må ikke ledes etter noe skoleskjema, men etter klassekampens reelle nødvendigheter. Det dreier seg ikke om å gå inn i For-Parlamentet, men å organisere opprøret og rive til seg makten. Resten kommer av seg selv. Lenin foreslo til og med å innkalle til ekstraordinær partikongress med boikotten av For-Parlamentet på dagsorden som det fundamentale kravet. Fra nå av gjentar han i alle artikler alltid denne ene tanken: Ikke inn i For-Parlamentet som et haleheng etter den opportunistiske blokken, men ut på gaten til kamp om makten!
04 / 10 / 2000
[email protected]